narsissisme

Narsissisme er sykelig eller skadelig selvnytelse. Navnet er hentet fra den greske myten om ynglingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. I dagligtale brukes narsissisme nærmest synonymt med selvopptatthet.

Narsissismebegrepet slik det brukes i psykiatri og psykologi har imidlertid en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksess og ytelser (produkter). Narsissisme skilles derfor fra egoismebegrepet, som begrenser seg til å omhandle tendensen til bare å tenke på seg selv og egen vinning, uten at den selvnytende, selvbeundrende kvaliteten som ligger i narsissismebegrepet, behøver å være til stede.

En viss grad av positiv speiling fra andre mennesker i form av ros og anerkjennelse (narsissistisk speiling) er nødvendig under barndom og oppvekst for at et menneske skal utvikle en rimelig grad av trygghet og selvfølelse. Det er også i seg selv normalt at en person kan oppleve begeistring og glede over egne evner, egenskaper og ytelser, og sette pris på («nyte») at andre gir slike tilbakemeldinger (narsissistisk gratifikasjon). Det oppstår imidlertid et problem når opptattheten av en selv og ens egen fortreffelighet og suksess, og nytelsen av dette, antar så markerte dimensjoner at personen mister evnen til å se og anerkjenne andre, og mer og mer energi knyttes til nytelsen av egen fortreffelighet. Dette kalles en narsissistisk forstyrrelse. Hvis disse karaktertrekkene er så markerte at det innebærer funksjonssvikt eller lidelse for andre, snakker man om narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Med begrepet narsissistisk raseri menes det et sterkt (og ofte ukontrollert) sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades. Med narsissistiske krenkelser siktes det til de hendelser, ord eller utsagn som personen opplever som krenkende for selvfølelsen, og som dermed utløser et narsissistisk raseri.

Forøkt grad av narsissisme øker risikoen for utvikling av depressive symptomer hvis personen opplever krenkelser og (følelsesmessige) tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å bære (kjenne på) depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med egenoppfattelse og selvnytelse. I stedet møtes krenkelser og tap med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og som tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).

Selv om fenomenet narsissisme slik det er definert her, alltid har vært til stede blant mennesker, har narsissismebegrepet fått fornyet aktualitet i siste halvdel av 1900-tallet, da sosiologer har fremhevet den vestlige kulturs utvikling mot en ikke-empatisk, individorientert, selvnytende kultur. Nyere psykoanalytiske teoretikere og klinikere har også videreutviklet Sigmund Freuds teorier om narsissisme på en fruktbar måte (selvpsykologi, Heinz Kohut) som har gitt grobunn for nye psykologiske behandlingstilnærminger til personer med alvorlige grader av narsissistiske problemer.