Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et norsk politisk parti. MDG ble formelt stiftet 1988, men stilte til valg også i kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1987, da partiet fikk én fylkestingsrepresentant i Akershus.

Ved stortingsvalget i 2017 fikk partiet 3,2 prosent oppslutning og ca. 95 000 stemmer på landsbasis. Den vesle fremgangen på 0,4 prosentpoeng fra 2013 sto i sterk kontrast til flere meningsmålinger i valgkampen som varslet atskillig større fremgang og mulighet for mandater i flere fylker. Partiet fikk én representant på Stortinget, som i 2013.  Den ene av MDGs talspersoner, Une Aina Bastholm, ble innvalgt på Oslo-listen med ca. 22 000 stemmer. 

Ved stortingsvalget i september 2013 ble partiet representert på Stortinget fra Oslo ved Rasmus Hansson. Miljøpartiet De Grønne oppnådde 2,8 prosent av stemmene på landsbasis. Ca. 79 000 velgere stemte på partiet.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2015 stilte partiet liste i de fleste kommuner og oppnådde på landsbasis 4,2 prosent av stemmene. Ved fylkestingsvalget var resultatet 5,0 prosent. Miljøpartiet De Grønne fikk innvalgt totalt 36 representanter i de 19 fylkestingene, og 231 representanter i 162 kommunestyrer.

I likhet med andre grønne partier har MDG ingen partileder. Partiet frontes av to nasjonale talspersoner, hvorav én skal være kvinne og én skal være mann. Talspersonene er Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson. Bastholm var politisk rådgiver i stortingsgruppen og første vararepresentant til Stortinget fra MDG i Oslo 2013-2017. Partisekretær er Lars Gaupset.

Leder for De Grønnes kvinnenettverk er Andrea Søgnen Tveit.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom og ble stiftet i 1996.

I MDGs prinsipprogram fra 2013 heter det at "partiets mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper, og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet”.

Partiet kan plasseres innenfor en større europeisk partifamilie av grønne partier. Denne partifamilien preges av økologisk tenkning, feminisme, pasifisme, grasrotdemokrati og kulturelt mangfold. Grønne partier prioriterer vern av naturen fremfor videre økonomisk vekst. De er skeptiske til militær maktbruk og opptatt av å fremme et samfunn preget av mer likestilling mellom mann og kvinne. Beslutningsmyndighet skal plasseres hos lokalsamfunnene og partiene er positive til innvandring.

Grønne partier har også en egen organisasjonsmodell som skal legge til rette for høy grad av internt demokrati. I tillegg til delt lederskap finnes det for eksempel rotasjonsordninger for å sikre at enkeltpersoner ikke får for mye makt internt i partiet. 

Oppslutningen om MDG i partiets første periode var ganske beskjeden – både i stortings- og lokalvalg. I sitt første stortingsvalg i 1989 fikk partiet litt over 10 000 stemmer (0,4 prosent). 

En av hovedårsakene til at MDG ikke fikk like stor oppslutning som sitt svenske søsterparti, Miljöpartiet de gröna, var at både Sosialistisk Venstreparti og Venstre hadde etablert seg som miljøpartier før MDG kom på banen. Det politiske rommet for et nytt miljøparti i Norge var dermed begrenset.

Fra etableringsåret og frem til og med lokalvalget i 2007 fikk partiet mellom 0,1 og 0,3 prosents oppslutning ved stortings- og kommunevalgene. Partiet gjorde det alltid litt sterkere i kommunestyre- og fylkestingsvalg enn i stortingsvalg, men fikk aldri valgt inn flere enn åtte representanter (kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1995).

I 2007 gjorde partiet det best i Vest-Agder og Sør-Trøndelag, hvor det fikk henholdsvis 1,7 og 1,2 prosent av stemmene. Det var imidlertid ikke nok til å få mandat i fylkestingene. På kommunalt nivå derimot ble partiet representert i kommunestyrene i Halden, Nesodden, Trondheim (2), Kristiansand og Stjørdal.

Ved stortingsvalget i 2009 økte partiets oppslutning til 0,3 prosent på landsbasis. Best gjorde partiet det i de folkerike fylkene Oslo, Sør-Trøndelag, Hordaland og Akershus, men sammenlignet med de andre små partiene var MDGs oppslutning relativt lik over hele landet.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble på mange måter et gjennombrudd for Miljøpartiet De Grønne. Partiet gikk inn i valgkampen med lister i 57 kommuner, en vekst fra 15 i 2007. Det fikk nesten 22 000 stemmer (0,9 prosent) i kommunevalget og nesten 29 000 stemmer (1,3 prosent) i fylkestingsvalget. Antall kommunestyrerepresentanter ble tredoblet fra 6 til 18, og partiet ble representert i fylkestinget i Hordaland og i Oslo bystyre.

Ved lokalvalgene i 2015 fikk MDG ytterligere fremgang. Partiet fikk både ved kommunestyre- og fylkestingsvalget en oppslutning som var nesten på linje med de konkurrerende miljøpartiene Venstre og SV. Miljøpartiet De Grønne fikk over 101 000 stemmer ved kommunestyrevalget (4,2 prosent) og over 110 000 stemmer ved fylkestingsvalget (5,0 prosent). Partiet dannet nytt byråd i Oslo sammen med Arbeiderpartiet og SV, og fikk to byråder. Hanna E. Marcussen fikk ansvar for byutvikling og Lan Marie Nguyen Berg for samferdsel. Den ene av partiets daværende talspersoner, Hilde Opoku, ble i et samarbeid med blant annet Arbeiderpartiet valgt til varaordfører i Trondheim.

Valgkampen i 2013 var MDGs nasjonale gjennombrudd. På en rekke meningsmålinger var partiet inne på Stortinget med flere mandater. MDGs hovedsaker i valgkampen i 2013 og i 2017 var at vi trenger et samfunn med større fokus på livskvalitet, klimasmart samferdsel og at vi må forberede en omstilling til en mer bærekraftig og fornybar økonomi. MDG presenterer seg som et parti som er uavhengig av regjeringsalternativene, og som signaliserer at det kan samarbeide med alle partier på Stortinget med unntak av Fremskrittspartiet.

Meningsmålinger viser at MDG har særlig stor oppslutning blant personer under 30 år. Partiet har nesten like stor oppslutning blant menn som blant kvinner. Geografisk er støtten spredt utover alle landets regioner, dog med en liten overrepresentasjon i Oslo. 

År Talspersoner
1993 – 1994 Jan Bojer Vindheim (partileder)
1995 – 1997 Ane Aadland og Arne Gravanes
1998 – 1999 Birte Simonsen og Brynmor Evans
1999 – 2000 Lisa Fröyland og Gunter Scholz
2000 – 2001 Lisa Fröyland og Tove Funderud Johansen
2002 – 2004 Birte Simonsen og Jan Bojer Vindheim
2004 – 2005 Trude Malthe Thomassen og Brynmor Evans
2005 – 2006 Trude Malthe Thomassen og Gaute Busch
2006 – 2007 Trude Malthe Thomassen og Mats Indrefjord Høllesli
2007 –2008 Birte Simonsen og Jan Bojer Vindheim
2008 – 2011 Hanna E. Marcussen og Sondre Båtstrand
2011 – 2014 Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen
2014 – 2016 Hilde Opoku og Rasmus Hansson

2016 -

Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.