Gudmund Hernes

Faktaboks

Gudmund Hernes
Født
25. mars 1941, Trondheim
Gudmund Hernes

Gudmund Hernes

Av /KF-arkiv ※.

Gudmund Hernes er en norsk sosiolog og tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Fra 1990 til 1995 var han kirke-, utdannings- og forskningsminister i regjeringen til Gro Harlem Brundtland, deretter helseminister fra 1995 til 1997.

Som forsker har Gudmund Hernes vært særlig opptatt av makt og sosial ulikhet. Som politiker har han satt store spor etter seg i det norske samfunnet. Han stod bak de to store omleggingene av norsk skole på 1990-tallet, Reform 94 (videregående opplæring) og Reform 97 (grunnskolen) samt innføringen av fastlegeordningen. Han utnevnte Norges første kvinnelige biskop, opprettet Norges forskningsråd og slo sammen 98 høyskoler til bare 26 i den såkalte Høgskolereformen fra 1994.

Akademisk karriere

Gudmund Hernes tok doktorgrad i sosiologi ved Johns Hopkins University i USA, og ble deretter universitetslektor ved Universitetet i Bergen i 1969 og professor i 1971.

Fra 1972 til 1979 var han formann i forskergruppen for den første Maktutredningen, og han var leder av Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) sitt senter for samfunnsvitenskapelig forskerutdanning fra 1978. Han var formann i Politisk Forum fra 1980 til 1981.

Sammen med blant andre Terje Rød-Larsen var Hernes sentral i opprettelsen av Fafo (Fagbevegelsens Senter for Forskning, utredning og dokumentasjon) i 1982, hvor han var forskningsleder fra 1983 til 1988. Deretter var han professor II ved Universitetet i Bergen fra 1983 til 1988 og ved Universitetet i Oslo fra 1988. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Umeå 1982 og var gjesteprofessor ved Harvard University i 1986–1987 og 1990.

Hernes' sentrale innflytelseskilde fra doktorgradsstudiene av var utdanningssosiologen James Coleman, som var spesielt kjent for sin kvantitative forskningsosial ulikhet. Det sentrale poenget er at foreldres utdannelse og deres syn på utdannelsens betydning er den sentrale variablen for å forstå hvorfor enkelte grupper av barn gjør det godt på skolen, mens andre gjør det dårlig. Materiell likhet i skoletilbud kan ikke i seg selv utligne slike ulikheter. Til forskjell fra tilganger som ser løsningen på sosial ulikhet i å tilføre materielle ressurser (nye skolebygg, bedre utstyr) eller bedre lærerutdannelse, rettet Coleman altså søkelyset mot sosiale faktorer utenfor skolen selv. Argumentet, som passer godt inn i norsk sosialdemokratisk tradisjon, kunne enkelt overføres til andre samfunnsforhold. Hernes’ mest siterte arbeid er da også en engelskspråklig artikkel fra 1970-tallet om strukturell endring. Colemans innflytelse på Hernes kan gjenfinnes både i hans bidrag til den første Maktutredningen og i hans virke som utdanningsminister.

Politisk karriere

Hernes kom inn i regjering første gang som statssekretær i Planleggingssekretariatet fra 1980 til 1981. I 1990 ble han kirke-, utdannings- og forskningsminister, og gikk inn for en mer teoretibasert skolegang, også for yrkesfag, med den begrunnelse at elevene måtte klargjøres for livslang læring. Reformene har møtt kritikk for å utestenge teorisvake elever. Hernes utnevnte i ministertiden Norges første kvinnelige biskop. I 1995 ble han utnevnt til helseminister, og fremmet blant annet fastlegeordningen, og gikk av med regjeringen til Thorbjørn Jagland høsten 1997.

Senere arbeid

Etter tiden i regjering arbeidet Hernes først som prosjektleder i Norsk investorforum, og i 1998 ble han tilknyttet Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo som professor II. Fra 1999 til 2005 var han direktør for Det internasjonale institutt for utdanningsplanlegging ved UNESCO i Paris. Siden 2006 har han vært president i International Social Science Council, og senere professor II ved Handelshøyskolen BI.

Utvalgte utgivelser

  • Makt og avmakt (1975)
  • Dynamikk i borehullene: om kraftutbygging og lokalsamfunn (1977, med Arne Selvik)
  • Demokrati og politiske ressurser (1980, med Willy Martiniussen)
  • Maktutredningens sluttrapport (1982, formann)
  • Klasseskiller og klassestruktur (1982)
  • Makt og styring (1983)
  • Gull av gråstein: Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring (2010)

Hernes, som er kjent for sin tilspissede retoriske form, har også publisert en serie mer underholdende bøker, med såkalte «lover for det moderne menneske» (1980–1986), og kokeboken Mikromat (1986).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg