Tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen.
En egoist er en person som handler i egeninteresse, mens en handling kan beskrives som egoistisk.
I filosofien brukes 'egoisme' om tre uavhengige filosofiske teorier: psykologisk, etisk og rasjonell egoisme.
Begrepet psykologisk egoisme brukes om den oppfatning at alle handlinger er motivert av egeninteresse. Psykologisk egoisme er en deskriptiv teori. En følge av teorien er at personer som tilsynelatende gjør altruistiske (selvoppofrende) handlinger, egentlig er motivert av hvilke fordeler de kan få av handlingen. Dette vil si at personer som tror de utfører altruistiske handlinger lider av en form for selvbedrag.
Selv om mange tilsynelatende former for altruistisk handling kan avdekkes som egoistisk motiverte, er det likevel svært kontroversielt å hevde at det aldri forekommer tilfeller av genuin selvoppofrelse. Et eksempel som blir mye brukt mot psykologisk egoisme er å tenke seg en soldat som kaster seg over en granat for å forhindre at hans medsoldater blir drept. Eksempler av denne typen, som tilsynelatende er reelle, er noe som må kunne bortforklares dersom man vil forsvare psykologisk egoisme.
Begrepet etisk egoisme brukes om den oppfatning at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den er i en persons egeninteresse. I motsetning til psykologisk egoisme er etisk egoisme en normativ teori.
Det som definerer etisk egoisme er at det er en egoistisk teori om moral. En etisk egoist påstår derfor ikke bare at vi har egoistiske grunner til å handle moralsk, men heller at moralen har et egoistisk innhold. I utgangspunktet er dette en vanskelig teori å forsvare, fordi det er vanlig å oppfatte moral som noe som står i kontrast til egoisme. Enkelte vil også tenke at moralen har en del formelle trekk som gjør at den ikke kan være egoistisk, som for eksempel at den må kunne angi hvordan man bør løse interessekonflikter mellom ulike personer, eller at moralske påbud må kunne gjøres offentlige uten å undergrave seg selv.
Begrepet rasjonell egoisme brukes om den oppfatning at en handling er rasjonell hvis og bare hvis den er i en persons egeninteresse.
I likhet med etisk egoisme er rasjonell egoisme en normativ teori, men rasjonell egoisme er ikke en teori om moral. En rasjonell egoist vil i stedet kunne si at det ikke er rasjonelt å handle moralsk i den grad moralen ikke er i overensstemmelse med en persons egeninteresse.
Rasjonell egoisme motiveres ofte ut fra en vanlig antagelse om at vi alltid har grunn til å søke vår egen lykke. Dette er en antagelse som er relativt ukontroversiell. Det er likevel også vanlig å tenke at å realisere vår egen lykke kan noen ganger komme i konflikt med moralske krav. Problemet for rasjonell egoisme er at en annen vanlig antagelse er at vi også har grunner til å handle moralsk - også når dette går på bekostning av vår egen lykke. Den rasjonelle egoisten må derfor finne måter å argumentere for at disse grunnene ikke er reelle. Den britiske filosofen Henry Sidgwick mente at det ikke ser ut til å finnes overbevisende argumenter mot noen av disse antagelsene. I så fall har vi å gjøre med en normativ dualisme.
Fordi våre egne interesser og vår egen velferd kan komme i konflikt med moralske krav, er det vanlig å tenke at egoisme anbefaler en umoralsk oppførsel. Mange moralfilosofer har likevel hevdet at det er et betydelig samsvar mellom moral og egoisme. Tanken bak dette er at det ofte er til fordel for en persons egeninteresse å handle moralsk, utvikle moralske dyder og unngå moralske laster. Dette blir særlig klart når vi betrakter handlinger og karaktertrekk ut fra et langsiktig, heller enn et kortsiktig perspektiv. Man tenker her at det å være for eksempel grådig eller å handle urettferdig er noe som vanligvis ikke vil komme en person til gode i det lange løp. Det å være sjenerøs og rettferdig vil derimot kunne avle for eksempel respekt, tillit og samarbeidsvilje, og personen vil kunne nyte gode relasjoner med andre mennesker. Et slikt syn på egoisme blir av og til beskrevet som en «opplyst egeninteresse». Flere filosofer har forsøkt å bruke egoismen og en slik opplyst egeninteresse som et fundament for moralen, men det er omstridt hvor godt en slik begrunnelsesstrategi for moral kan lykkes.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.