Olaug Bollestad ble valgt som partileder på landsmøtet i 2021. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

Kristelig Folkeparti

Kristelig folkepartis logo.
KrFs logo
Av .
Lisens: fri

Artikkelstart

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge som ble stiftet i 1933. Kristelig Folkeparti regnes som et ikke-sosialistisk sentrumsparti, bygd på et kristent verdisyn.

Faktaboks

Også kjent som
KrF

Olaug Bollestad har vært partileder siden 2021 og etterfulgte Kjell Ingolf Ropstad. Dag-Inge Ulstein er nestleder. Geir Morten Nilsen er siden 2019 generalsekretær.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) og ledes siden 2021 av Hadle Rasmus Bjuland.

Underavdelinger av partiet er Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom og Kristelig Folkepartis Studieforbund. Partiet utgir medlemsbladet Idé.

Formål og ideologi

Ifølge partiets program fra 2013 bygger KrF sin politikk på den kristendemokratiske ideologi. Partiet henter sitt verdigrunnlag «fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter og har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret». KrF har siden stiftelsen samarbeidet mest med borgerlige partier, og med ett unntak deltatt i samtlige borgerlige regjeringer etter andre verdenskrig.

Hovedsaker og praktisk politikk

Kristelig Folkeparti har i hele sin historie hatt som hovedmål å verne om kristelige og tradisjonelle moralske verdier. Partiet har ikke noen utpreget klasseforankring, og har derfor heller ikke noen skarpt definert økonomisk eller sosial profil. Den borgerlige profilen ble styrket i 1980- og 1990-årene. Dette kom særlig klart til uttrykk da Kåre Kristiansen var partileder noen år på 1970- og 1980-tallet.

Motstanden mot kvinners rett til selvbestemt abort har fra 1970-årene vært en av partiets hovedsaker. Partiets lederskikkelse den gang, Lars Korvald, var kompromissløs og motsatte seg at KrF skulle inngå regjeringssamarbeid med partier som ville åpne for selvbestemt abort. Med Kjell Magne Bondevik som nyvalgt leder bestemte KrF seg i 1983 likevel for å gå inn i Willoch-regjeringen, men uten å endre abortstandpunktet.

Vern om livets ukrenkelighet, fra unnfangelse (befruktning) til død, har også inn i moderne tid stått sentralt i KrFs politikk. I valgprogrammet fra 2017 heter det blant annet at partiet vil erstatte abortloven med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv, men at det ikke vil tilbake til det gamle nemndsystemet. «Avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» KrF har også programfestet legers og sykepleieres reservasjonsrett ved abortinngrep. Partiet inntar dessuten en restriktiv holdning til fosterdiagnostikk, og sier nei til forskning på befruktede egg.

I utenrikspolitiske spørsmål har KrF alltid hatt en høy profil i bistandsspørsmål. Det samme gjelder støtten til Israel. KrF var mot norsk EF-medlemskap i 1972 og EU-medlemskap i 1994, men det var begge ganger betydelige ja-grupper i partiet. Etter mye indre strid støttet KrF EØS-avtalen.

I mange kretser utenfor partiet ble KrF lenge betraktet som et noe dystert «mørkemannsparti», som stemplet mange av livets goder og gleder som synd. KrF var i sin tid blant annet imot å innføre fjernsyn og tipping, og var også generelt negativt til å støtte teatervirksomhet. Partiet endret gradvis profil etter at det ble regjeringsparti i 1965. Men det var først med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland som partiledere at KrF av mange ble oppfattet som rausere, åpnere og mer tolerant enn tidligere.

Holdningen til homofili har gitt næring til indre strid etter århundreskiftet. Fra konservative kretser i partiet ble det rettet kritikk mot særlig daværende partileder Knut Arild Hareide for at han viste forståelse for homofilt samliv. Uroen i partiet økte merkbart da KrFs familiepolitiske talsmann i 2018 viet et lesbisk par. Misnøye med partiets holdning til homofili og Midtøsten-konflikten var viktige årsaker til at Partiet De Kristne ble dannet i 2011.

Regjeringsmakt og oppslutning

Daværende partileder Knut Arild Hareide på KrFs landsmøte 2013. Han trakk seg som partileder i 2019, etter at partiet valgte å gå inn i regjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

KrF var lenge skeptisk til borgerlig regjeringssamarbeid, men i 1963 deltok partiet i John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering. I 1965 var KrF mer aktivt med ved den borgerlige regjeringsdannelsen.

Etter Borten-regjeringens sammenbrudd i 1971 forsøkte Kjell Bondevik å danne ny regjering, men mislyktes. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 fikk imidlertid partiet statsministerstillingen ved Lars Korvald, som dannet en borgerlig koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og Venstre.

Bondevik-regjeringer

Kontantstøtten har lenge vært en av KrFs kjernesaker, og ble vedtatt ved lov av 16. juni 1998. Her er en valgkamp-plakat for KrF på Stabekk i Bærum foran Stortingsvalget 12. september 2005.
Av /NTB Scanpix.

Partiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1997, da det fikk 13,7 prosent av stemmene og 25 mandaterStortinget. Dessuten fikk KrF regjeringsmakt med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Bondevik dannet en trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Med bare 42 av totalt 165 mandater bak seg i Stortinget hadde denne regjeringen det svakeste parlamentariske grunnlag som noen regjering har hatt siden begynnelsen av 1930-årene. Etter valget i 2001 ble Bondevik statsminister i en ny trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Dette skjedde til tross for at Høyre var betydelig større og lenge tviholdt på at partiets egen leder, Jan Petersen, burde bli regjeringssjef.

Regjeringen satt til valget i 2005, da KrF ble valgets store taper og fikk halvert sin representasjon på Stortinget – fra 22 til 11 mandater.

Regjeringsstrid i 2018

Stortingsvalget i 2017 ble en ny nedtur for KrF, da partiet bare fikk 4,2 prosent av stemmene og åtte mandater på Stortinget. Dette var det dårligste valgresultatet etter at KrF ble et landsdekkende parti.

Både i 2013 og 2017 gikk KrF til valg med ønske om å danne regjering sammen med Høyre og Venstre. Partileder Hareide utelukket begge ganger et regjeringssamarbeid som inkluderte Fremskrittspartiet. I drøftingene med Høyre, Frp og Venstre etter valget i 2013 ble det undertegnet en samarbeidserklæring der de to sentrumspartiene var villig til å opptre som parlamentariske støttepartier for Solberg-regjeringen. Etter valget i 2017 bestemte KrF seg for å opptre som et tradisjonelt opposisjonsparti, uten noen samarbeidserklæring.

I løpet av 2018 ble det en utbredt oppfatning i KrF at partiet ville være tjent med å søke regjeringsmakt. Knut Arild Hareide tok på landsstyremøtet i september til orde for at KrF burde danne regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men uten å ha SV med.

Utspillet var kontroversielt, for en stor del av KrFs velgere og tillitsvalgte ønsket heller at partiet skulle bli en del av Solberg-regjeringen. De to nestlederne, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, var uenig med Hareide og argumenterte for at KrF burde bli en del av den borgerlige regjeringen.

Solberg-regjeringen

2. november 2018 ble det avholdt ekstraordinært landsmøte for å avgjøre KrFs regjeringsstandpunkt. Et flertall på 98 mot 90 stemmer vedtok da å innlede forhandlinger med partiene i Solberg-regjeringen med sikte på å bli en del av en borgerlig flertallsregjering. Knut Arild Hareide sa samtidig at han ville gå av som partileder dersom KrF etter forhandlinger gikk inn i Solberg-regjeringen.

Knut Arild Hareide var partileder fra 2011 til 17. januar 2019, da han valgte å gå av. Olaug Bollestad, Rogaland, ble konstituert partileder fra samme dato.

På nyåret i 2019 startet Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti reelle regjeringsforhandlinger. Ved regjeringsutvidelsen 22. januar 2019 fikk Kristelig Folkeparti tre statsråder (barne- og likestillingsminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruks- og matminister Olaug Bollestad og bistands- og utviklingsminister Dag Inge Ulstein).

Kjell Ingolf Ropstad, Aust-Agder, ble på landsmøtet i april 2019 valgt til ny partileder. Olaug Bollestad og Ingelin Noresjø, Nordland, ble valgt til nestledere.

Ved regjeringsomdannelsen 24. januar 2020, da Fremskrittspartiet valgte å tre ut av regjeringen, ble Knut Arild Hareide ny samferdselsminister. Han ble den fjerde KrF-statsråden i Solberg-regjeringen, i tillegg til Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein.

Stortingvalget i 2021 ble langt på vei karakterisert som et katastrofevalg for KrF. Med 3,8 prosent oppslutning falt partiet under sperregrensen og fikk innvalgt bare tre representanter (fra Vest-Agder, Rogaland og Hordaland). Det var det dårligste resultatet KrF hadde oppnådd etter andre verdenskrig.

I 2021 gikk også Ropstad av som partileder, etter avsløringer knyttet til hans bruk av pendlerleiligheter i Oslo, og Bollestad ble igjen konstituert partileder frem til november 2021. På ekstraordinært landsmøte ble hun da valgt til ny leder i KrF.

For resultater i stortingsvalg, se tabell i artikkelen stortingsvalg 1882–2021.

Historikk

Kjell Magne Bondevik var partileder i KrF fra 1983 til 1995, og Norges statsminister fra 17. oktober 1997 til 17. mars 2000 og fra 19. oktober 2001 til 17. oktober 2005.

Av /NTB Scanpix ※.

Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig den misnøyen som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på.

Kristelig Folkeparti utgikk fra kretser omkring Indremisjonen og Kinamisjonen og tok stemmer særlig fra Venstre og Bondepartiet, men også fra andre borgerlige partier. Det fikk størst tilslutning fra ytre strøk i Nord- og Sunnhordland da partiet klarte å få valgt inn Nils Lavik som første representant på Stortinget i 1933. Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet to mandater. Det var imidlertid først i 1938 at Kristelig Folkeparti ble registrert som landsparti.

Partiet slo gjennom ved valget i 1945. Det stilte da opp i elleve kretser (mot to i 1936), økte stemmetallet med 100 000 og fikk åtte representanter på Stortinget. Dette plasserte partiet ved siden av Høyre, Venstre og Bondepartiet som det fjerde på borgerlig side.

Nils Lavik var en dominerende lederskikkelse i KrF fra starten og inn på 1950-tallet. Etter 1945 var dessuten både skolemann og vestlending Kjell Bondevik og skipsreder Erling Wikborg fra Oslo i mange år sentrale skikkelser i partiet. Senere kom Lars Korvald, Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik til å inneha tilsvarende posisjon.

Partiledere

Periode Partileder
1933–1938 Ingebrigt Bjørø
1938–1951 Nils Lavik
1951–1955 Erling Wikborg
1955–1967 Einar Hareide
1967–1975 Lars Korvald
1975–1977 Kåre Kristiansen
1977–1979 Lars Korvald
1979–1983 Kåre Kristiansen
1983–1995 Kjell Magne Bondevik
1995–2004 Valgerd Svarstad Haugland
2004–2011 Dagfinn Høybråten
2011–2019

Knut Arild Hareide

2019

2019-2021

Olaug Bollestad (konstituert)

Kjell Ingolf Ropstad

2021-

Olaug Bollestad

Parlamentariske ledere

Periode Parlamentarisk leder
1933–1953 Nils Lavik
1954–1961 Erling Wikborg
1961–1965 Kjell Bondevik
1965–1972 Lars Korvald
1972–1973 Asbjørn Haugstvedt
1973–1981 Lars Korvald
1981–1983 Kjell Magne Bondevik
1983 Kåre Kristiansen
1983–1986 Harald Synnes
1986–1989 Kjell Magne Bondevik
1989–1993 Kåre Gjønnes
1993–1997 Kjell Magne Bondevik
1997–2000 Einar Steensnæs
2000–2001 Kjell Magne Bondevik
2001–2005 Jon Lilletun
2005–2011 Dagfinn Høybråten

2011–2013

Hans Olav Syversen

2013–2019

2019-2021

Knut Arild Hareide

Hans Fredrik Grøvan

2021-

Olaug Bollestad

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bondevik, Kjell Magne (2006). Et liv i spenning.
  • Haddal, Ingvar (1981). Statsministeren vi ikke fikk.
  • Hareide, Knut Arild (2018). Det som betyr noe. Et KrF for vår tid.
  • Helland, Kristian (2003). Pietist i kulturkamp : Nils Lavik og framveksten av Kristeleg folkeparti.
  • Kobbeltveit, Olav (2004). Valgerd – eit portrett.
  • Lomeland, Arne R. (1971) Kristelig Folkeparti blir til.
  • Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt.
  • Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt : Kristeleg folkepartis historie 1933–2008.
  • Sæter, Odd Jostein med flere (red.) (1985). Kristelig folkepartis historie 1933–1983.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg