Kristelig Folkeparti, KrF, er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Partiet ble stiftet i 1933. Kristelig Folkeparti regnes som et ikke-sosialistisk sentrumsparti, bygd på et kristent verdisyn. Ungdomspartiet er KrFU.

Partiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1997 da det fikk 13,7 prosent av stemmene og 25 mandaterStortinget. Dessuten fikk KrF regjeringsmakt og Kjell Magne Bondevik som statsminister. Kontrasten var stor ved valget i 2017, da partiet bare fikk 4,2 prosent av stemmene og åtte mandater på Stortinget. Dette var det dårligste valgresultatet etter at det ble et landsdekkende parti like før andre verdenskrig.

Også de to foregående stortingsvalgene, i 2009 og 2013, ga dårlig uttelling for Kristelig Folkeparti. I 2009 fikk det 5,5 prosent av stemmene, og 5,6 prosent fire år etter. Begge ganger oppnådde partiet ti mandater.

Partileder fra 2011 er Knut Arild Hareide. Olaug Bollestad, Rogaland, er fra 2017 første nestleder og Kjell Ingolf Ropstad, Aust-Agder, er andre nestleder. Hilde Frafjord Johnson er fra 2016 generalsekretær.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU).

Ifølge partiets program (2013) bygger KrF sin politikk på den kristendemokratiske ideologi. Partiet henter sitt verdigrunnlag «fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter og har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret».

Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig den misnøye som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på. Blant historikere blir partidannelsen gjerne omtalt som en avskalling fra Venstre. I stiftelsesåret var mange i pietistiske og indremisjonskretser dypt skuffet over at Venstre ikke sto opp og protesterte mot det de oppfattet som blasfemi og kulturelle overtramp. Det gjaldt blant annet da Gud ble fremstilt i menneskeskikkelse på Nationaltheatret. Også Arnulf Øverlands foredrag om kristendommen som «den tiende landeplage» satte sinnene i kok i kristne miljøer. Kulturdebatter i 1933, og årene før, aktualiserte ønsket om et eget kristelig parti.

Kristelig Folkeparti utgikk fra kretser omkring Indremisjonen og Kinamisjonen og tok stemmer særlig fra Venstre og Bondepartiet, men også fra andre borgerlige partier. Det fikk størst tilslutning fra ytre strøk i Nord- og Sunnhordland da det klarte å få valgt inn Nils Lavik som første representant på Stortinget i 1933. Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet to mandater. Det var imidlertid først i 1938 at Kristelig Folkeparti ble registrert som landsparti og slo gjennom ved valget i 1945.

Det stilte da opp i elleve kretser mot to i 1936, økte stemmetallet med 100 000 og fikk åtte representanter på Stortinget. Det plasserte partiet ved siden av Høyre, Venstre og Bondepartiet som det fjerde på borgerlig side. KrF har alltid stått sterkest i kyststrøkene på Vestlandet. Oppslutningen har svingt fra valg til valg. Partiet gjorde sitt beste valg i 1997 med 13,7 prosent av stemmene og 25 mandater på Stortinget.

Nils Lavik var en dominerende lederskikkelse i KrF fra starten og inn på 1950-tallet. Etter 1945 var dessuten både skolemann og vestlending Kjell Bondevik og skipsreder Erling Wikborg fra Oslo i mange år sentrale skikkelser i partiet. Senere kom Lars Korvald, Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik til å inneha tilsvarende posisjon.

Kristelig Folkeparti har helt fra stiftelsen hatt som hovedmål å verne om kristelige og tradisjonelle moralske verdier. Det er dette som gir partiet dets særpreg. Det har ikke noen utpreget klasseforankring og har derfor heller ikke noen skarpt definert økonomisk eller sosial profil. Fra 1945 og endel år framover var partiet ikke villig til å definere seg som et borgerlig parti, men har alltid vært ikke-sosialistisk.

Den borgerlige profilen ble styrket i 1980- og 1990-årene. Det kom særlig klart til uttrykk da Kåre Kristiansen var partileder noen år på 1970- og 1980-tallet. Det er de kristne og moralske verdier som holder partiet sammen, og for eksempel partiets motstand mot selvbestemt abort stengte for regjeringsdeltakelse i 1981. Trass i borgerlig flertall måtte Høyre danne regjering alene. I utenrikspolitiske spørsmål har KrF alltid hatt en høy profil i bistandsspørsmål. Det samme gjelder støtten til Israel.

KrF var mot norsk EF-medlemskap i 1972 og EU-medlemskap i 1994, men det var begge ganger betydelige ja-grupper i partiet. Etter mye indre strid støttet KrF EØS-avtalen. Med sin uavhengige profil i økonomiske spørsmål og som et typisk sentrumsparti har KrF vært en ettertraktet samarbeidspartner både på lokalt og nasjonalt plan.

I mange kretser utenfor partiet ble KrF lenge betraktet som et noe dystert «mørkemannsparti», som stemplet mange av livets goder og gleder som synd. KrF var i sin tid blant annet imot å innføre fjernsyn og tipping og var også generelt negativt til å støtte teatervirksomhet. Partiet endret gradvis profil etter at det ble regjeringsparti i 1965. Men det var først med Valgerd Svarstad Haugland som partileder etter 1995 at KrF ble merkbart rausere, åpnere og mer tolerant. KrF har alltid hatt en restriktiv holdning i alkoholpolitikken. Det vakte derfor oppsikt da det ble kjent at Svarstad Haugland ikke var avholdskvinne.

Senere ble det en del indre rivninger da partiledelsen ønsket å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen, som innebærer at alle som har verv i partiet må være kristne. Paragrafen ble opphevet på landsmøtet i 2013. Også holdningen til homofili har gitt næring til indre strid etter århundreskiftet. Fra fundamentalistiske kretser i partiet er det rettet kritikk særlig mot partileder Hareide for at han har vist forståelse for homofilt samliv.

Misnøye med partiets holdning til homofili og Midtøsten-konflikten var viktige årsaker til at Partiet De Kristne ble dannet i 2011. Men det nye partiet er etter valgresultatene å dømme ikke blitt noen merkbar konkurrent til Kristelig Folkeparti.

Før regjeringsskiftet 2013 var Kristelig Folkeparti det eneste av de borgerlige partiene som hadde vært med i samtlige borgerlige regjeringer etter andre verdenskrig, med unntak av de to første årene av Willoch-regjeringen. KrF var lenge skeptisk til borgerlig regjeringssamarbeid, men i 1963 deltok det i John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering. I 1965 var partiet mer aktivt med ved den borgerlige regjeringsdannelsen, da KrF særlig la vekt på å få kirke- og undervisningsministeren. Kjell Bondevik, som var gymnasrektor og forsker, fikk den posten og ble en av regjeringens mest markante statsråder. For KrF var det en hovedsak å verne om den kristne formålsparagrafen i skolen.

Etter Borten-regjeringens sammenbrudd i 1971 forsøkte Bondevik å danne ny regjering, men mislyktes. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 fikk imidlertid partiet statsministerstillingen ved Lars Korvald, som dannet en borgerlig koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og Venstre. Etter mye om og men gikk KrF inn i Willoch-regjeringen 1983–1986. Derimot var det et helhjertet KrF som gikk inn i Syse-regjeringen 1989–1990.

Etter valget 1997 dannet Kjell Magne Bondevik en trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Med bare 42 av totalt 165 mandater bak seg i Stortinget hadde denne regjeringen det svakeste parlamentariske grunnlag som noen regjering har hatt siden begynnelsen av 1930-årene.

Regjeringen klarte seg likevel helt til våren 2000, takket være en splittet opposisjon og statsminister Bondeviks taktiske og politiske evner. Regjeringen søkte vekselvis støtte hos Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. KrFs altoverskyggende prosjekt etter 1997 var å gjennomføre kontantstøtten som et alternativ for småbarnsforeldre som ikke ønsker å sende de minste barna i barnehagen. Med støtte fra Høyre og Frp ble denne reformen gjennomført.

Denne evnen til å manøvrere viste seg også etter valget i 2001, da Bondevik ble statsminister i en ny trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Dette skjedde til tross for at Høyre var betydelig større og lenge tviholdt på at dets egen partileder, Jan Petersen, burde bli regjeringssjef. KrF måtte i denne fireårsperioden finne seg i å leve i skyggen av Høyre som ikke minst trakk veksler på finansministerposten. De betydelige skattelettelsene som ble gjennomført var ikke etter KrFs ønske. En av partiets største triumfer i Bondevik II-regjeringen var vedtaket om røykeloven. På tross av sterk strid da den ble innført, har den etter hvert fått allmenn aksept.

Regjeringen satt til valget 2005, da KrF ble valgets store taper og fikk halvert sin representasjon på Stortinget – fra 22 til 11.

Både i 2013 og 2017 gikk KrF til valg med ønske om å danne regjering sammen med Høyre og Venstre. Partileder Hareide utelukket begge ganger et regjeringssamarbeid som inkluderte Fremskrittspartiet. I drøftingene med Høyre, Frp og Venstre etter valget i 2013 ble det undertegnet en samarbeidserklæring der de to sentrumspartiene var villig til å opptre som parlamentariske støttepartier for Solberg-regjeringen.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under stortingsvalg 1882–2009.

Underavdelinger av partiet er Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom og Kristelig Folkepartis Studieforbund. Partiet utgir medlemsbladet Idé.

1933–1938 Ingebrigt Bjørø
1938–1951 Nils Lavik
1951–1955 Erling Wikborg
1955–1967 Einar Hareide
1967–1975 Lars Korvald
1975–1977 Kåre Kristiansen
1977–1979 Lars Korvald
1979–1983 Kåre Kristiansen
1983–1995 Kjell Magne Bondevik
1995–2004 Valgerd Svarstad Haugland
2004–2011 Dagfinn Høybråten
2011– Knut Arild Hareide
1933–1953 Nils Lavik
1954–1961 Erling Wikborg
1961–1965 Kjell Bondevik
1965–1972 Lars Korvald
1972–1973 Asbjørn Haugstvedt
1973–1981 Lars Korvald
1981–1983 Kjell Magne Bondevik
1983 Kåre Kristiansen
1983–1986 Harald Synnes
1986–1989 Kjell Magne Bondevik
1989–1993 Kåre Gjønnes
1993–1997 Kjell Magne Bondevik
1997–2000 Einar Steensnæs
2000–2001 Kjell Magne Bondevik
2001–2005 Jon Lilletun
2005–2011 Dagfinn Høybråten
2011–2013 Hans Olav Syversen
2013– Knut Arild Hareide
  • Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning, 2006
  • Haddal, Ingvar: Statsministeren vi ikke fikk, 1981
  • Helland, Kristian: Pietist i kulturkamp : Nils Lavik og framveksten av Kristeleg folkeparti, 2003
  • Kobbeltveit, Olav: Valgerd – eit portrett, 2004
  • Lomeland, Arne R.: Kristelig Folkeparti blir til, 1971
  • Garvik, Olav (red.): Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt, 1983
  • Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt : Kristeleg folkepartis historie 1933–2008, 2008, 
  • Sæter, Odd Jostein m.fl., red.: Kristelig folkepartis historie 1933–1983, 1985

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. oktober 2009 skrev Gaute Brækken

Burde det ikke være en egen artikkel om KrFU her?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.