husmor

I andre halvdel av 1800-tallet ble sammenhengen mellom renslighet og helse oppdaget. Dette førte til økning i kravene til hygiene. Samtidig vokste arbeidet i hjemmet gjennom nye krav til innredning, kosthold og barneoppdragelse. En løsning ble en profesjonalisering av norske husmødre gjennom egne skoler (husmorskoler) og gjennom frigjøring av kvinner fra gårds- og løsarbeid. I perioden foregikk det en oppbygging av idealene om husmor som et yrke eller livskall for kvinner, og andelen yrkesaktive kvinner var synkende.

Mellomkrigstiden var en økonomisk og sosial krisetid. En del av befolkningen tok lange skritt inn i det nye forbrukersamfunnet, mens andre slet med arbeidsløshet, trangboddhet og dårlige sanitærforhold. Perioden var preget av klassekamp. Den rene og luktfrie kroppen ble en ny klassemarkør, og husmoren fikk en nøkkelrolle i å løse disse konfliktene. Å vekke sansen for hygiene var et omfattende prosjekt med både religiøse, estetiske og moralske overtoner. Renslighet ble forsterket som kvinnelig dyd. Målet var å forbedre slektene gjennom riktig oppdragelse og sunne omgivelser. Dette ville sikre befolkningens kvantitet og kvalitet.

Den hardtarbeidende husmoren er på mange måter et brudd med det borgerlige idealet som sosiologen Thorstein Veblen kalte «kvinnens stedfortredende fritid». I praksis var hun en arbeider, men de målene som hun gjennom sitt arbeid skulle nå, var borgerlige. Det var husmorens sentrale oppgave å skape boligen om til et hjem og å holde mannen borte fra gater, serveringssteder og bordeller. På denne måten ble hjemmet sentralt i kampen mot de store sosiale problemene som kom i kjølvannet av industrialiseringen: alkoholisme, spedbarnsdødelighet og oppløsning av slekts- og familiebånd.

Mens kvinnen skulle ta ansvar for å gjøre boligene om til hjem, tok også det offentlige på seg viktige oppgaver i å skape rammebetingelsene for hjemmet, med sosial boligbygging og tilgang til tilfredsstillende sanitære ordninger, skole og opplæring. Kvinnens arbeid ble forsøkt gjort om til et yrke, der kunnskapen forvaltes av eksperter og utvikles gjennom forskning. Tre aktører ble særlig viktige i å få den gifte delen av den norske kvinnelige befolkningen til å godta sin nye rolle: husmorskolene, Husmorforbundet og offentlig støttet opplysning og forskning (Statens institutt for forbruksforskning).

Prosjekt husmor var usedvanlig vellykket ut fra flere kriterier. Prosjektet gikk på tvers av klasser og bidro til å dra alle inn i middelklassens moderniseringsprosjekt. Tidligere distinksjoner skulle jevnes ut. Samtidig var prosjektet såpass effektivt spredt at folk flest på kort tid ble overbevist om at det alltid har eksistert husmødre, og at dette var og skulle forbli en naturlig rolle for kvinner.

Etter andre verdenskrig var det store barnekull og store utfordringer både i form av boligmangel og tungvinte husholdninger. Husmorpolitikken ble både en anerkjennelse av kvinners arbeid og en viktig del av sosialdemokratiets moderniseringsprosjekt. De politiske tiltakene var først og fremst rettet mot reproduksjon og skulle støtte kvinner som måtte konsentrere seg om familie- og husarbeid. I Norge ble det satset sterkere på en ensidig husmorpolitikk enn det som var tilfellet i de andre nordiske landene. I den norske velferdsmodellen har klasse- og familiehensyn vært prioritert framfor kvinnerettigheter. Til tross for at mangelen på arbeidskraft var stor, satset Arbeiderpartiet på husmorpolitikk til langt ut i 1960-årene. Husmorpolitikken bidro til enorme sosiale forbedringer for det store flertallet av kvinner, men innebar samtidig en innskrenkning i hennes valgmuligheter.

1960-tallets og ikke minst 1970-tallets hippiebevegelse var et opprør mot husmødrene og deres orden og estetikk. Mer direkte ble kritikken uttalt gjennom kvinnebevegelsen fra 1970-tallet. Husmorens kunnskap og innsats ble nedgradert og latterliggjort, samtidig som mange unge kvinner valgte utdannelse og løsarbeid fremfor å bli husmødre på heltid.

De unge kvinnene som etablerte hjem fra 1980-tallet og senere, fikk dermed ansvar for hus og hjem uten den ballasten av kunnskap som husmødrene tidligere hadde fått fra husmorskoler, diverse kurs og opplysningskampanjer. Det var barnas sosiale, fysiske og mentale utvikling de i særlig grad så som sitt ansvar. I den grad de gamle husmorferdighetene var egnet til sosial prestisje i den perioden, var det innenfor matlagning.

Kritikken av husmoren har stilnet, og i dag ser vi en fornyet interesse for kunnskap om husarbeid og den estetikken som forbindes med husmødre. Debatten om deling av arbeidet i hjemmet er likevel ikke stilnet.

Forskjellen på menn og kvinners innsats i hjemmet målt i tid har blitt mindre, viser SSBs tidsbrukundersøkelser. Dette skyldes først og fremst at kvinner gjør mindre, og ikke at menn gjør mer. Norske kvinner har mer enn halvert sin tidsbruk på husarbeid siden 1971 og brukte i 2010 én time og 49 minutter per dag. Menn har i mye mindre grad endret sin innsats og bruker rundt én time til husarbeid om dagen. Enslige og eldre menn gjør mest. Holdningene til menn og husarbeid har derimot endret seg mer, og likedeling av arbeidet er et ideal svært mange deler, om ikke praktiserer.

Barnehageplasser og kontantstøtte har vært tema som skaper debatt om husarbeid. Høyresiden og Kristelig Folkeparti har arbeidet for kvinner eller familienes «valgfrihet», mens venstresiden har vektlagt hvordan samfunnet har lagt til rette for at kvinner velger «tradisjonelt» og dermed også blir tapere på arbeidsmarkedet. Debatten har også dreid seg om innvandrerfamilier. Her har barnas mulighet til å lære norsk blitt ansett av flere som viktigere enn familienes valgfrihet.

Et annen viktig arena for debatt har vært fedrekvoten. Også i denne debatten har valgfrihet stått sterkt, mens de som har argumentert for at den tiden av fødselspermisjonen som forbeholdes far økes, har vektlagt at dette har vært et vellykket tiltak for økt likestilling og bedret kontakt mellom far og barn.

Den delen av husarbeidet som er mest kjønnsdelt, er vask og klesstell. Menn tar større del i matlaging og barneomsorg. Likedeling av tiden til en arbeidsoppgave vil ikke nødvendigvis si likedeling av ansvaret for arbeidet. For matlaging er det for eksempel en tendens til at mor har større ansvar for hverdagsmat, kostholdets økonomiske og ernæringsmessige sider, mens far har større ansvar for fest og utskeielser.