Stortingsvalget 2017 var et nasjonalt valg med formål å velge 169 stortingsrepresentanter fra landets 19 fylker for perioden 2017-2021. Parallelt med stortingsvalget ble det avholdt valg til nytt sameting.

Valget resulterte i borgerlig flertall, som i stortingsvalget 2013Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fikk til sammen 88 representanter. Høyre og Fremskrittspartiet trenger i perioden 2017-2021 støtte fra både KrFs og Venstres representanter for å sikre flertall i en avstemning i Stortinget. I perioden 2013-2017 var støtte fra ett av de to partiene tilstrekkelig. 

De rød-grønne partiene (Arbeiderpartiet SV, Senterpartiet og Rødt) fikk 80 representanter. Miljøpartiet De Grønne (MDG), som fikk én representant, ville ikke binde seg til noen av blokkene.

Valgresultatet ga mulighet for at Solberg-regjeringen kunne sikre seg parlamentarisk flertall i også i den kommende fireårsperioden, enten ved en samarbeidsavtale med KrF og Venstre eller ved at disse partiene valgte å gå inn i regjeringen. 

Valgdagen var mandag 11. september. 173 av landets 426 kommuner arrangerte også valg søndag 10. september.

Valgdeltakelsen var 78,2 prosent, akkurat på samme nivå som i 2013. Antall forhåndsstemmer var rekordhøyt, 1 069 541. Totalt 24 partier og grupper stilte liste. Ni av dem oppnådde representasjon i Stortinget.

Sammensetningen av Stortinget i perioden 2017-2021 (endring fra forrige stortingsperiode i parentes):

Arbeiderpartiet 49 (- 6), Senterpartiet 19 (+ 9), Sosialistisk Venstreparti 11 (+ 4), Rødt 1 (+ 1), Høyre 45 (- 3), Fremskrittspartiet 27 (- 2), Venstre 8 (- 1), Kristelig Folkeparti 8 (- 2), Miljøpartiet De Grønne 1 (0).

Samtlige fire borgerlige partier som støttet regjeringen opplevde velgerflukt, mens fire av de fem opposisjonspartiene hadde fremgang både prosentvis og i mandattall. Arbeiderpartiets sterke tilbakegang åpnet derfor for at statsminister Erna Solberg kunne innstille seg på nye år som regjeringssjef. For første gang siden 1985 overlevde en borgerlig regjering et stortingsvalg.

Høyres og Fremskrittspartiets tilbakegang var relativt sett mindre enn Venstres og Kristelig Folkepartis. For KrF ble valgnederlaget opplevd som dramatisk. Etter at partiet ble landsdekkende hadde det aldri tidligere hatt et så svakt resultat.

Valgresultatet ble en nedtur for Arbeiderpartiet som gjorde et av sine dårligste valg i historien. Med 27,4 prosent av stemmene og et mandattall på 49 er det bare valgresultatet i 2001 (24,3 prosent) som er svakere. Arbeiderpartiet er likevel landets største parti. Partiet hadde tilbakegang i alle landets fylker. Den var noe større enn ventet, og sto i kontrast til det flere meningsmålinger underveis i valgkampen varslet. Ifølge målinger som ble gjort like før valget lekket Arbeiderpartiet imidlertid i flere retninger, spesielt til SV og Senterpartiet.

I den gryende selvransakelsen etter valgnederlaget ble det internt i partiet rettet et kritisk søkelys både mot valgkampstrategi og mot partileder Jonas Gahr Støre personlig. Flere medier hadde i innspurten av valgkampen omtalt partilederens privatøkonomiske disposisjoner på en måte som ble oppfattet som skadelig for Arbeiderpartiet.

Stortingsvalgets klareste vinnere var Senterpartiet og SV. Meningsmålinger viste tidlig i valgkampen at Senterpartiet fikk tilsig av store grupper fra andre partiet på grunn av den sterke motstanden mot flere av de reformer Solberg-regjeringen ville gjennomføre. Det gjaldt særlig kommune- og regionreformen og politireformen.

Også partiet Rødt var valgvinner, selv om det bare oppnådde å bli representert fra Oslo. Miljøpartiet De Grønne hadde en mer beskjeden fremgang i forhold til 2013-valget, og beholdt mandatet i Oslo.

Etter valget var det knyttet stor spenning til Venstres og Kristelig Folkepartis holdning til regjeringssamarbeid. I løpet av valgkampen understreket ledelsen i begge partier at de ikke ønsket å delta i en regjering sammen med Frp. Målet var en regjering bestående av de to sentrumspartiene og Høyre, en såkalt blågrønn regjering. Fra KrF kom det også signaler om at erfaringen som erklært støtteparti for en Høyre-Frp-regjering ikke fristet til en ny, bindende samarbeidsavtale. I Venstre, derimot, kom det tidlig etter valget klare signaler fra ledende lokalpolitikere om at partiet ville være best tjent med å gå inn i Solberg-regjeringen, selv om Frp var med.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.