Den kalde krigen

President Ronald Reagan og generalsekretær Gorbatsjov signerer INF-avtalen, den første reelle nedrustningsavtalen, i Det hvite hus 1987. Foto: Reagan Foundation, White House Photographic Office, Public Domain

. fri

Det første møtet mellom den amerikanske presidenten Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov, dengang generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, på Fleur D'Eau på Geneva Summit i Sveits 19 November 1985. Foto: Reagan Foundation, White House Photographic Office, Public domain.

. fri

Den kalde krigen er en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Uttrykket ble visstnok første gang brukt av president Trumans rådgiver Bernard Baruch i 1947.

Den kalde krigen kjennetegnes ved at det aldri kom til militærkonfrontasjon mellom supermaktene, selv om det var nære på enkelte ganger, som ved Berlinblokaden 1948/49, i begynnelsen av Koreakrigen og under Cubakrisen 1962. I stedet ble den kalde krigen preget av oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger.

Varighet

Historikerne er uenig i tidfestingen av utbruddet. Enkelte har sett begynnelsen til den kalde krigen allerede i sluttfasen av den annen verdenskrig. Perioden 1945–47 var preget av konfrontasjoner mellom USA og Sovjetunionen, men samtidig var det en dialog i gang.

Fra 1947 av er den kalde krigen virkelighet, i første omgang frem til Josef Stalins død og Koreakrigens avslutning i 1953, Trumandoktrinen, kuppet i Tsjekkoslovakia, og Koreakrigens utbrudd 1950.

Deretter inntraff en periode med avspenning, men fra slutten av 1950-årene kom det til nye konfrontasjoner, der den mest alvorlige var Cubakrisen i 1962.

1960- og 1970-årene var igjen preget av avspenning, men denne ble avløst av et stigende spenningsnivå fra slutten av 1970-tallet og ugjenkallelig forbi etter NATOs vedtak om utplassering av nye atomvåpen i Europadobbeltvedtaket og den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan i desember 1979.

Den nye spenningsperioden, i samtiden også kalt "den andre kalde krigen", varte til Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen 1985. Deretter døde den kalde krigen gradvis ut. Undertegnelsen av CFE-avtalen 1990 regnes gjerne som den endelige avslutningen på den kalde krigen.

Enkelte mener at den kalde krigen var over etter Cubakrisen i 1962, mens andre igjen snakker om tre kalde kriger: En fra 1947–53, en fra ca. 1959–62 og en fra 1979–ca. 1986. Etter 1990 har det vært vanlig å karakterisere hele perioden fra ca. 1945 til ca. 1990 som den kalde krigen. Argument for den siste oppfatningen er at hele denne perioden var preget av den sterke motsetningen mellom øst og vest og at terrorbalansen sementerte dette todelte systemet.

Frontlinjer

Stridsemnene i den kalde krigen dreide seg særlig om Europa i 1940-årene, i 1950-årene særlig om Asia. Mot slutten av 1940-årene ble Europa delt i en vestlig og østlig interessesfære. Noe av grunnlaget for dette ble lagt på Jaltakonferansen januar 1945. Sovjetunionens politikk overfor Polen fra 1944 av, og opprettelsen av folkedemokratiene i Jugoslavia i 1945 og Bulgaria og Romania i 1946, var ifølge sovjeterne et utslag av Sovjetunionens legitime sikkerhetsinteresser.

Allerede i 1946 talte Winston Churchill om at et «jernteppe» hadde senket seg tvers igjennom Europa. I 1947 førte Sovjetunionens politikk til amerikanske mottiltak for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen gjennom containment-politikk. Samme år overtok USA Storbritannias forpliktelser i borgerkrigen i Hellas, og ved Truman-doktrinen lovte USA hjelp til «de frie folk som kjemper mot forsøk fra væpnede minoriteter eller fremmede interesser på å vinne herredømmet».

I 1947 kom også Marshall-hjelpen i gang. Andre stikkord i utviklingen av den kalde krigen i Europa, er kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, opprettelsen av NATO 1949 og etableringen av to tyske stater i 1949. I 1952 ble Tyrkia medlem av NATO, noe som i en krisesituasjon kunne stenge den sovjetiske flåte inne i Svartehavet.

Gjennom revolusjonen i Kina i 1949 og utbruddet av Koreakrigen i 1950 hadde supermaktene nye frontlinjer i Asia. Gjennom forsvarsalliansene ANZUS i 1951, SEATO i perioden 1954–55 og Bagdadpakten i 1955 skaffet USA seg allierte. Men etter våpenhvilen i Korea i 1953 kom det ikke til direkte konfrontasjoner mellom supermaktene. I stedet inntraff en periode med sterke ideologiske spenninger. Slutten på Stalin-epoken førte til sovjetisk maktkamp og utspill overfor Vesten om "fredelig sameksistens, men ved innmarsjen i Ungarn 1956 ble håpet om liberalisering i øst knust.

I USA opplevde man sterk militær opprustning, særlig under Koreakrigen, og en nærmest fanatisk kommunistfrykt. Denne fasen av den kalde krigen kulminerte med byggingen av Berlinmuren i 1961 og den alvorligste konfrontasjonen mellom supermaktene under hele den kalde krigen, Cubakrisen 1962. Utplasseringen av sovjetiske raketter på Cuba brakte supermaktene på randen av atomkrig. Men paradoksalt nok førte Cubakrisen til en begynnende avspenning mellom supermaktene.

Perioden 1962–1990

Etter 1962 ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Kreml og Det hvite hus, prøvestansavtalen ble inngått 1963 og ikke-spredningsavtalen 1968. Samme år ble imidlertid reformkommunismen i Tsjekkoslovakia knust ved den sovjetiske innmarsjen. Her gjorde Sovjetunionen det klart at den ikke godtok noen innskrenkning av sin maktdominans i de østeuropeiske landene gjennom Bresjnevdoktrinen.

På tross av Vietnamkrigen var tilnærmingen mellom supermaktene økende, og den kulminerte med SALT-avtalen i 1972 og prosessen frem mot den første europeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki i 1975.

Etter økende gnisninger mellom supermaktene på slutten av 1970-tallet tok tøværet en definitiv slutt ved den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan desember 1979. Samme måned vedtok NATO utplassering av 572 nye mellomdistanseraketter i Europa, og utplasseringen begynte 1983. Året etter ble Ronald Reagan valgt til USAs president og iverksatte store opprustningsprosjekter og lanserte det omstridte romforsvarsprogrammet SDI.

I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov sovjetisk partisjef og innledet en ambisiøs reformpolitikk, kjennetegnet ved begrepene glasnost eller 'åpenhet' og perestrojka'omstrukturering'. For at denne politikken skulle lykkes, var det imidlertid nødvendig å stanse kapprustningen og få til reelle nedrustningsavtaler. Dette ble starten på en serie avtaler, der INF-avtalen fra 1987 var den første reelle nedrustningsavtale mellom supermaktene.

I en tale i FN i desember 1988 signaliserte Gorbatsjov at Bresjnevdoktrinen ikke lenger gjaldt, noe som bidro til opprør mot kommunistpartiets maktmonopol i Øst-Europa, først i Ungarn og Polen og fra høsten 1989 som en snøball som startet med rivinga av Berlinmuren, selve symbolet på det delte Europa

I løpet av måneder ble det gjennomført demokratiske valg i alle kommuniststatene. Tyskland ble samlet 1990. I 1991 ble Warszawapakten nedlagt og senere samme år ble hele Sovjetunionen oppløst. De sikkerhetspolitiske drøftinger har siden vært ført bl.a. innen rammen av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE/OSSE.

Tolkninger

Det har vært skiftende syn på årsakene til og ansvaret for den kalde krigen. I 1950-årene var det vanlig å legge all skyld på den sovjetiske ekspansjonstrang og aggresjon, og at Vestens handlemåte var av ren defensiv karakter, som oppdemmingspolitikken. I 1960-årene, med Vietnamkrigen som bakgrunn, så mange den kalde krigen som et utslag av den vestlige verdens ambisjoner om et kapitalistisk verdensherredømme, mens Sovjetunionens politikk ble forklart med at landet ivaretok sine legitime sikkerhetsinteresser. Senere har historikerne som tilhører den såkalte postrevisjonistiske skole forsøkt å bygge bro mellom disse ytterpunktene.

Det er også ulike syn på hva som førte til avslutningen av den kalde krigen. Noen hevder at Sovjetunionen tapte den kalde krigen på grunn av at landet sakket akterut i forhold til den amerikanske opprustningen i 1980-årene. Andre legger mer vekt på utviklingen innad i Sovjetunionen, og ikke minst Mikhail Gorbatsjovs personlige rolle.

Utvalgte lenker

Utvalgt litteratur

  • Gaddis, John Lewis: Den kalde krigen, Penguin Press, 2007
  • Lundestad, Geir: The American non-policy towards Eastern Europe 1943–1947, Universitetsforlaget, 1975
  • Lundestad, Geir: Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget, 5. utg., 2004
  • Tjelmeland, Hallvard: Den kalde krigen, Samlaget, 2006
  • Westad, Odd Arne, red.: Reviewing the cold war: approaches, interpretations, theory, Routledge, 2000

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 14.05.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Den kalde krigen

Hallvard Tjelmeland UiT Norges arktiske universitet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

26. april 2012 skrev Kirsten Gjøines

Jeg mener at uttrykket "den kalde krigen" først ble brukt i et essay skrevet av George Orwell (You and the Atomic Bomb).

10. mai 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,

Takk for bra innspill!
Du har rett i at Orwell brukte begrepet i artikkelen "You and the Atomic Bomb" i Tribune 19. oktober 1945, kort tid etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Såvidt jeg kan se har han brukt det i en litt annen betydning enn vi gjør i dag. Bernard Baruch skal derfor ha vært den første som brukte begrepet "kald krig" for å beskrive den geopolitiske situasjonen med spenninger mellom Sovjet og USA.

Vi vil snart gjøre en redaksjonell gjennomgang av artikkelen, og da vil vi også oppdatere artikkelen med informasjon om Orwells bruk av begrepet.

Beste hilsen
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.