EU-direktiv som regulerer den frie bevegelsen av tjenester innenfor EU og EØS. Direktivet ble vedtatt i EU i 2006, i Stortinget i 2009, trådte i kraft 28 desember 2009.

Tjenestedirektivet i EU har åpnet det indre markedet for tjenesteytelser, slik at det blir økt konkurranse og vekst. Det blir lettere for en arbeidstaker eller en bedrift å tilby sine tjenester i et annet medlemsland. I tillegg fjerner direktivet mange tidligere administrative barrierer. Det er f.eks. mulig å ordne alt det administrative fra hjemlandet, uten å måtte være i kontakt med kommunale, regionale og statlige myndigheter i det landet tjenesten skal utføres i. Men samtidig må denne konkurransen ikke gå på bekostning av sosial standard i det enkelte medlemslandet. Et viktig prinsipp i direktivet er at arbeidstakeren og bedriften skal underkaste seg arbeidsrett og lønnsavtaler i oppholdslandet, og ikke i opprinnelseslandet. På denne måten vil EU unngå sosial dumping.

Kjøp og salg av tjenester utgjør en stadig større del av den europeiske økonomien. Mens EUs indre marked har stor effekt når det gjelder kjøp og salg av varer på tvers av de europeiske nasjonale grensene, er ikke det samme tilfelle innenfor service- og tjenestenæringen. I prinsippet skal Det indre marked sikre fri bevegelse også av tjenester, men i praksis har handelen vært fortsatt sterkt begrenset av en rekke ulike nasjonale reguleringer, ikke minst i de store opprinnelige medlemslandene Tyskland, Frankrike og Italia, som har et vell av kompliserte reguleringer som effektivt hindrer import av tjenester.

Dette var bakgrunnen for at Kommisjonen, med kommissær Frits Bolkenstein i spissen, i 2004 foreslo et tjenestedirektiv som skal gjøre den frie bevegelsen av tjenester mellom EU/EØS-landene enklere. Opprinnelig inneholdt forslaget et prinsipp om at leverandører av tjenester kun behøvde å forholde seg til reguleringene i sitt hjemland, og ikke i landet der tjenesten utføres. Dette ble imidlertid modifisert i den videre behandlingen, og dette gjelder nå kun for midlertidige tjenester. Prinsippet gjelder heller ikke reguleringer som bidrar til å sikre helse, miljø og sikkerhet. Senere ble det også presisert at land som opererer med tariffavtaler i stedet for lover om minstelønn, skulle få anvende avtalene for å regulere lønn og sosiale vilkår. Det ble også tydelig presisert at EUs utestasjoneringsdirektiv ville gå foran tjenestedirektivet og dermed sikre sosiale rettigheter på like vilkår med nasjonale arbeidstakere.

Tjenestedirektivet, i begynnelsen kalt Bolkenstein-direktivet, ble sterkt kritisert, særlig fra den politiske venstresiden og særlig i de «gamle» EU-landene. Mange mener motstanden mot forslaget bidro til det franske nei til Forfatningstraktaten våren 2005. Spesielt vakte forslaget om opprinnelsesland stor motstand. Uttrykk som «sosial dumping satt i system» ble fremført av mange kritikere, og i forbindelse med behandlingen kom det til store demonstrasjoner. Nærmere 25 000 fagorganiserte var samlet i Strasbourg 16. februar 2006 for å følge Europaparlamentets behandling av det daværende utkastet til direktiv.

Resultatet ble det de fleste mener er et bærekraftig kompromiss, og over 400 endringer ble gjort i forslaget fra Kommisjonen. Den viktigste endringen var at prinsippet om opprinnelsesland ble fjernet, samt at direktivet er unntatt for en rekke sektorer: alle helsetjenester, kollektivtransport i by, utdanning, vikarbyråer, audiovisuelle tjenester, eiendomsforvaltning, barnepass, avfallshåndtering, havne-, sikkerhets-, spill- og familierelaterte tjenester, i tillegg til alle de tjenester som var unntatt i utgangspunktet (finans-, energi- og transporttjenester), faller utenfor. I tillegg er tjenester der det offentlige spiller en viktig rolle, unntatt fra direktivet. Utenlandske aktører skal imidlertid slippe å etablere et eget kontor i det landet hvor arbeidet utføres. Er de registrert i hjemlandet, er dette tilstrekkelig for å operere i et annet land også med hensyn til skatt, registrering, deltakelse i arbeidsgiverorganisasjoner etc. Det skal også etableres et felleskontor i alle medlemsland hvor utenlandske aktører skal kunne registrere seg og få utført alt papirarbeid for å kunne operere i landet.

Prosessen rundt tjenestedirektivet illustrerer også Europaparlamentets økende betydning. Det økte maktgrunnlaget for Europaparlamentet baserer seg særlig på EUs prinsipp om medbestemmelsesprosedyre, der de fleste direktiver må vedtas både av Europaparlamentet og Rådet. Det reviderte forslaget ble derfor sendt tilbake til Kommisjonen, som måtte lage et nytt forslag, og 15. november 2006 vedtok Europaparlamentet den endelige versjonen av tjenestedirektivet. Vedtaket markerte slutten på en lang og komplisert prosess med stort engasjement både på nasjonalt og europeisk nivå og i det europeiske organisasjonslivet. Å sette direktivet ut i praksis vil skje for fullt fra ca. 2010.

Tjenestedirektivet gjelder også i Norge, ettersom den frie bevegelsen av tjenester er en del av EØS-avtalen. Også i Norge har det stått strid om dette vil føre til sosial dumping. Norsk fagbevegelse engasjerte seg derfor i den politiske prosessen i EU, sammen med søsterorganisasjoner i EU-landene. Svensk og dansk LO støttet direktivforslaget som et «utmerket eksempel på godt faglig-politisk samarbeid på europeisk nivå». De mente direktivet i sin endelige form var en garanti mot sosial dumping, og at det er de kollektive, nasjonale avtalene som gjelder for arbeidstakerne. Men i Norge stanset ikke motstanden, og flere sentrale politikere i SV og Senterpartiet tok til orde for at regjeringen skulle bruke reservasjonsretten mot direktivet.

Senterpartiet fryktet at makt ville bli overført fra nasjonale myndigheter til EU-domstolen. Nei til EU mente at direktivet ville gå ut over svake grupper som jobber innen bl.a. handel, kontor, hotell og restaurant; ofte med lav organisasjonsgrad og dårlig arbeidsmiljø. Tilhengerne av direktivet mente at fri bevegelse av arbeidskraft og konkurranseutsetting reguleres av andre EU-direktiver og nasjonal lovgivning. Frontene i denne saken var omtrent de samme som i EU-striden i 1994, med LO på den skeptiske siden.

Regjeringen var splittet i denne saken, men det var samtidig et klart flertall i Stortinget for å vedta direktivet. Stortinget vedtok å innlemme tjenestedirektivet i EØS-avtalen våren 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.