Riksrevisjonen

Logo
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Riksrevisjonen er en norsk offentlig institusjon som har i oppdrag fra Stortinget å revidere den statlige forvaltningens regnskaper og oppgaveløsning.

Riksrevisjonen er den viktigste av de institusjonene som ligger direkte inn under Stortinget, og er helt sentral i Stortingets kontroll av regjeringen, departementene og resten av den sentrale forvaltningen. Den skal bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil i forvaltningen, og rapportere disse både til Stortinget, forvaltningen selv og allmennheten.

Riksrevisjonen skal revidere statens regnskaper, kontrollere forvaltningen av statens interesser i selskaper med mer (selskapskontroll), og gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger (forvaltningsrevisjon). Dette går fram av Grunnlovens § 75 og Riksrevisjonsloven av 7. mai 2004.

Organisering og metoder

Riksrevisjonen ledes av en riksrevisor og et kollegium, som alle oppnevnes av Stortinget. Revisjonen har totalt syv avdelinger: en administrasjonsavdeling, to forvaltningsrevisjonsavdelinger, en støtte- og utviklingsavdeling og tre regnskapsrevisjonsavdelinger. Riksrevisjonen har hovedkontor i Oslo og regionkontor i seks byer. I 2018 hadde revisjonen cirka 450 ansatte, og leverte 217 revisjonsberetninger.

Riksrevisjonen arbeider tett med institusjonene de reviderer, og har tilgang til all informasjon i virksomhetene. Revisjonsarbeidet foregår gjerne over lang tid, og med tett kontakt mellom revisorene og virksomhetene som revideres. Mye av revisjonens innflytelse på virksomhetene skjer gjennom den dialogen som foregår før rapporten publiseres.

Riksrevisjonen er ofte blitt kritisert for sine metoder. Noe av kritikken har gått ut på at de legger for sterk vekt på detaljer, og skaper et kontrollregime som kan føre til overdreven frykt for å gjøre feil blant ansatte i staten.

Historikk

Riksrevisjonen ble etablert allerede i 1814, med Grunnlovens paragraf 75 k som sier at Stortinget oppnevner fem statsrevisorer. I årene fram til 1938 var det offisielle navnet Statsrevisjonen.

Ifølge forfatterne av Riksrevisjonens historie, historikerne Harald Espeli og Yngve Nilsen, opplevde Riksrevisjonen en nedtur etter andre verdenskrig. I denne perioden var maktforholdene preget av flertallsregjeringer og manglende interesse for revisjonen hos opposisjonspartiene på Stortinget. Det er nesten alltid viktig for effekten en revisjonsrapport har at opposisjonen har vilje til å bruke rapporten kritisk mot den sittende regjering. Men historikerne mener også at revisjonen i denne perioden viste manglende evne til å fornye seg faglig og organisatorisk.

Et offentlig utvalg, Ingvaldsen-utvalget, ble nedsatt på begynnelsen av 1970-tallet for å vurdere revisjonens arbeid. Dette utvalget ble en viktig faktor i revisjonens utvikling ved at deres rapport kritiserte revisjonen for overdreven vektlegging av regnskapsteknisk revisjon og styringskontroll.

Rapporten fra utvalget ble behandlet av Stortinget i 1977, og behandlingen endte med at Stortinget viste ny tillit til Riksrevisjonen. Perioden deretter var preget av mindretallsregjeringer, noe som gjorde Stortingets mulighet til å følge opp revisjonsrapportene større. I 1993 ble Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomitè etablert, og denne ble svært viktig for Riksrevisjonens muligheter til å få gjennomslag, og for Stortingets kapasitet til å kontrollere forvaltningen.

Tydeligere medieprofil

Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Den kanskje viktigste personen i utviklingen av Riksrevisjonens rolle var Bjarne Mørk Eidem. Før han ble riksrevisor var han stortingsrepresentant, og som leder av reglementskomiteen på Stortinget la han grunnlaget for etableringen av Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Fra 1990 ledet han revisjonen i 15 år, og gjennom disse to rollene utviklet han revisjonen til den sentrale plass i den parlamentariske kontrollen av statsforvaltningen som den har.

Et av de viktigste bidragene Mørk Eidem ga til revisjonens utvikling var å bygge en langt mer enhetlig og lederstyrt organisasjon, og å forsterke revisjonens forbindelser til mediene gjennom faste pressekonferanser når de viktigste dokumentene ble publisert. Kritikk fra Riksrevisjonen fører ofte til store medieoppslag.

Forfatterne av Riksrevisjonens historie skriver at en aktiv og spisset medieprofil var en sentral del av Mørk Eidems strategi, noe som hadde vært utenkelig fram til da. Denne medieorienterte aktiviteten fortsatte under Jørgen Kosmos ledelse fra 2005. Hans formuleringer ble ofte opplevd som urimelige av de reviderte institusjoner, mener historikerne, og disse formuleringene kan ha svekket Riksrevisjonen i viktige dragkamper.

Nederlag og profesjonalisering

To av disse dragkampene var kampen om revisjonen av Folketrygdfondet og Statens pensjonsfond utland som ikke revideres av Riksrevisjonen, men av Norges Banks representantskap via en privat revisor.

På tross av disse nederlagene i 2009 regner historikerne perioden fra 2004 som Revisjonens storhetstid. Den ble større og mer utviklet mer profesjonelle metoder først og fremst gjennom den standardiseringen som skjedde ved internasjonalt samarbeid. Flaggskipene i denne storhetsperioden var ifølge forfatterne de tverrsektorielle revisjonene som fokuserte på problemstillinger omkring helhetlig politikk og kontroll i forvaltningen.

Stortingets oppfølging

.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Riksrevisjonens rapporter behandles kontinuerlig av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. Komiteen avgir en innstilling om rapportene, som kan inneholde varierende grad av kritikk mot statsråden som er ansvarlig for den virksomheten rapportene omhandler.

Enkelte av revisjonens rapporter blir gjenstand for høringer i komiteen, høringer som virkelig setter den parlamentariske kontrollen og myndigheten over regjeringen på prøve. Noen ganger står spørsmålet om hvorvidt Stortinget har tillit til statsråden i fokus.

I 2018 behandlet komiteen Riksrevisjonens rapport om regjeringens arbeid med sikring av offentlige bygninger mot terrorangrep. Rapporten rettet sterk kritikk mot dette arbeidet, og flere statsråder ble innkalt til høring i komiteen. Tre opposisjonspartier fremmet et mistillitsforlag mot regjeringen som ikke fikk flertall. Kristelig Folkeparti foreslo istedenfor et daddelvedtak som rettet sterk kritikk mot regjeringen, et forslag som ble vedtatt mot regjeringspartienes stemmer.

Ledere

Riksrevisjonens ledere (hovedrevisorer):

År Hovedrevisor
1816–1821 Marcus S. Lyng
1821–1827 Fredrik Motzfeldt
1827–1834 Lauritz N. Kraft
1827–1845 Peter L. Stabel
1834–1846 Søren A. W. Sørenssen
1848–1854 Johan D. Rye
1854–1881 Peter Daniel B. W. Kildal
1882–1883 Peder K. Gaarder
1883–1898 Hagbard Berner
1898–1923 Svend B. H. Vogt
1923–1925 Tore E. Aaen
1926–1949 Hans T. H. Lütken
1949–1950 Saamund O. Bergland
1950–1978 Lars Breie
1978–1980 Tor O. Oftedal
1981–1990 Petter Furberg
1990–2005 Bjarne Mørk Eidem
2005–2013 Jørgen Kosmo
2013– Per-Kristian Foss

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Espelid, H. og Nilsen, Y. (2016). Riksrevisjonens historie. Fagbokforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg