Byråkrati er en betegnelse på hele eller deler av den offentlige forvaltningen. Det kan også bli brukt om administrasjonen av private organisasjoner. Byråkratiet setter i livet de beslutninger som politikerne vedtar. 

I politisk debatt blir ordet ofte brukt nedsettende, og betegner da at det offentlige sektor er blitt for stor, ineffektiv og har for stor makt.

Byråkrati kan også forstås som en styreform, på linje med demokrati. Mens demokrati betyr folkestyre, betyr byråkrati at embets- eller tjenestepersoner styrer eller utøver makt.

I samfunnsforskningen anses byråkrati for å være en organisasjonsform som ble utviklet i takt med nasjonalstaten og storindustrien.

Den tyske samfunnsforskeren Max Weber formulerte teorien om «det rasjonelle byråkratiet» som motsetning til tidligere tiders organisasjonsformer, der slektsskap og korrupsjon spilte en viktig rolle.

Det rasjonelle byråkratiet bygger på arbeidsdeling og spesialisering i kontorer. Det blir styrt og koordinert ved hjelp av generelle regler og hierarkier av sjefer og underordnete.

De ansatte er utdannet til arbeidet, og de inngår i et fingradert karrieresystem som belønner den lojale og pliktoppfyllende funksjonæren.

I teorien er byråkratiet den politiske ledelsens sentrale maktmiddel, enten de er diktatorer eller demokratiske regjeringer. Men det er et middel som kan være egenrådig og vanskelig å kontrollere.

Forvaltnings- og organisasjonsforskningen er svært opptatt av hvordan byråkratiet er bygget opp og hvordan det fungerer. Hvordan rekrutteres nye byråkrater, hvordan fattes beslutninger og hvordan skjer endringer internt i byråkratiet, er sentrale forskningsspørsmål.

Det er blitt et viktig politisk mål å modernisere og effektivisere byråkratiet og de offentlige tjenestene. I dette arbeidet har modeller fra samfunnsvitenskapelig forskning spilt en sentral rolle.

Byråkratiets makt overfor andre aktører har også vært et populært forskningsemne. Sentrale spørsmål er: Hvilken makt har befolkningen i møte med byråkratiet og hvilken makt har byråkratiet i utøvelsen av politikk?

Det profesjonelle byråkratiet har betydelige maktbaser gjennom lovadministrasjon, faglig ekspertise, databaser og forvaltning av offentlige budsjetter.

Byråkratiets koplinger til interesseorganisasjoner kan også gi et overtak i forhold til politikerne. Denne innsikten har også sporet en interesse for styring og kontroll av byråkratiet.

I tilknytning til byråkratiets vekst og maktstilling på stadig flere samfunnsområder har vi fått en debatt om «byråkratisk etikk», der en med utgangspunkt i konkrete saker prøver å formulere generelle retningslinjer for behandling av etiske konflikter i byråkratiet. Det kan gjelde spørsmål om lojalitetens grenser, taushetsplikten, kollegiale forhold, informasjonsbehandling og lignende.

  • Teksten er en revidert utgave oppslagsteksten i Øyvind Østerrud (red. 2007) Statsvitenskapelig leksikon, 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.