Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er en sammenslutning av EU-landene og EFTA-landene IslandLiechtenstein og Norge.

EØS-avtalen gir EFTA/EØS-landene adgang til EUs indre marked samtidig som den gir EU en betydelig rolle i EFTA/EØS-landenes lovgivning.

Avtalen ble undertegnet 1992 og trådte i kraft 1994. Den omfatter alle EU- og EFTA-land bortsett fra Sveits, og er blitt utvidet i takt med EUs utvidelser i 2004 og 2007 til totalt 30 land, hvorav tre (Island, Liechtenstein og Norge) tilhører EFTA/EØS.

Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», det vil si at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål.

Fra 1960-tallet var det økonomiske samarbeidet i Europa delt i tre soner: EEC, frihandelsavtalen EFTA og det østeuropeiske samarbeidsområdet Comecon (oppløst i 1991). Arbeidet med å forhandle fram en bredere økonomisk samarbeidsavtale for Europa med utgangspunkt i EF og EFTA (EØS-prosessen) ble satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989.

Forhandlingene mellom EFTA og EF pågikk til midten av 1991, men avtalen måtte reforhandles både 1991, 1992 og 1993 på grunn av endringer i medlemskapet på begge sider. En endelig EØS-avtale trådte ikke i kraft før 1994. Da hadde fire av de sju EFTA-landene – Norge blant dem – fullført forhandlinger om medlemskap i EU. Tre av dem ble medlem fra 1995, mens Norge sa nei til EU-medlemskap i en folkeavstemning i 1994. Sveits sa nei til EØS i en folkeavstemning, men avtalen ble godkjent av nasjonalforsamlingene i de øvrige tre landene.

For mange i Norge framsto EØS-avtalen som et attraktivt alternativ til EU-medlemskap fordi det syntes å gi bedre mulighet til å bevare norsk suverenitet. Likevel var det en livlig debatt i EFTA-landene mens forhandlingene pågikk.

I Norge dreide debatten om EØS-avtalen seg særlig om fisk. EFTA-siden (det vil si Norge og Island) krevde i forhandlingene full frihandel for fisk, mens EU (i praksis Spania) krevde motytelser i form av fri adgang til fiskeressursene. Resultatet ble et kompromiss, med fri markedsadgang for enkelte arter og noe økte kvoter for EUs fiskere i EFTA-sonen.

Debatten om «de fire friheter» førte også til en diskusjon om verdien av de norske konsesjonslovene. Motstanderne av EØS i Norge hevdet at inngåelsen av EØS-avtalen var i strid med resultatet av folkeavstemningen mot EF 1972, og krevde folkeavstemning om EØS-avtalen. Dette avviste Stortinget.

Under EU-debatten 1994 ble EØS-avtalen brukt av både ja- og nei-siden som argument for sitt syn. Ja-siden hevdet at EØS-avtalen gav oss forpliktelser overfor EU-landene uten mulighet til å påvirke beslutningene, det vil si at et EU-medlemskap ville gi Norge økte rettigheter. Deler av nei-siden mente at EØS-avtalen ivaretok Norges nærings- og handelspolitiske interesser, og at vi dermed trygt kunne stå utenfor det politiske samarbeidet i EU uten å miste fordelene.

Det høyeste organet under EØS-avtalen er EØS-rådet. Rådet har som hovedoppgave å sørge for den politiske fremdriften ved gjennomføringen av EØS-avtalen og består av ett medlem fra hvert av medlemslandene og ett fra EU-kommisjonen. Beslutninger treffes ved enighet mellom EU på den ene side og EFTA-landene på den andre. Rådet møtes to ganger i året.

Det løpende arbeidet med å fatte beslutninger om innpassing av nye EU-vedtak i EØS utføres av EØS-komiteen (engelsk: EEA Joint Committee). EØS-avtalen fastsetter en særskilt beslutningsprosess for dette arbeidet. EØS-komiteen møtes normalt syv ganger årlig og består på EFTA-siden av EFTA-landenes EU-ambassadører, mens EU-siden er representert av EUs utenrikstjenestemenn. EØS-komiteen har fem underkomiteer for ulike saksområder.

Alle EU-vedtak som endrer det indre marked, og som bedømmes av partene som «EØS-relevant», skal tas opp til behandling av EØS-komiteen, med sikte på at vedtaket også innføres i EFTA/EØS-landene. EU-vedtakene kan være av to slag: EU-forordninger eller EU-direktiv.

I EØS-beslutninger er det bare to parter (EU og EFTA) som forhandler. I og med at et EU-vedtak er gjort, har alle EU-land allerede tatt det felles standpunkt som blir EØS-forhandlingenes utgangspunkt. Neste steg før EØS-forhandling kan skje er derfor at også EFTA-landene kommer til enighet om sitt felles standpunkt i saken. Dette arbeidet skjer i EFTAs egne EØS-organer. (Se EFTA om hvordan dette gjøres på EFTA-siden. Se EU om hvordan EUs beslutninger fattes.)

EØS-forhandlingen i hver enkelt sak kan slutte med enten (a) innføring av EU-vedtaket uten endring (gjelder mest EU-forordninger), (b) innføring av EU-vedtaket i tilpasset form (gjelder bare EU-direktiv), eller (c) reservasjon og suspensjon av regelen (alternativ hittil ikke benyttet).

Hvert av medlemmene i EØS fra EFTA-siden har med andre ord mulighet til å reservere seg (ofte omtalt som «vetorett») med hensyn til et EU-vedtak. Denne muligheten har foreløpig ikke blitt benyttet av EFTA/EØS-siden fordi den samtidig gir EU-siden rett til kompenserende tiltak og kan dermed ha konsekvenser som det er vanskelig å forutse rekkevidden av. (Se særlig NOU 2012:2 for en nærmere redegjørelse for – og diskusjon av reservasjonsretten.)

EØS-avtalen bestemmer at hver side skal ha et organ som overvåker at EØS-avtalens bestemmelser følges, og en domstol til oppfølgning. På EU-siden er det EU-kommisjonen som har overvåkningsoppgaven, mens EU-domstolen avgjør saker om eventuelle regelbrudd. På EFTA-siden opprettet EØS-avtalen to viktige nye organer for denne oppgaven, EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority, ESA) og EFTA-domstolen.

Skulle det oppstå uenighet mellom avtalepartene har EØS-avtalen dessuten bestemmelser om løsning ved voldgift.

Under avtalen er det også opprettet en EØS-parlamentarikerkomité med deltakere fra Europaparlamentet og nasjonalforsamlingene i de tre EFTA-landene som har hovedsakelig gjensidige informasjonsoppgaver.

Den konsultative komité for EØS samler representanter for arbeidslivets parter på EFTA-siden og EUs økonomiske og sosiale komité på EU-siden. Den konsultative komité er et rådgivende organ som også bidrar med informasjonsutveksling mellom deltakerne.

I EØS-avtalen er det fastlagt at EØS/EFTA-medlemmene årlig skal yte støtte til visse EU-land for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller innen EØS-området, samt bidra til å gjøre alle medlemslandene i stand til å delta fullt ut i det indre markedet, herunder øke miljøinnsatsen og styrke det sivile samfunnet. Det er også et mål å styrke kontakten mellom Norge og mottakerlandene (Se UDs EU/EØS-håndbok, ss. 19-20).

EØS-avtalen på dette punkt ble revidert i forbindelse med den store EU-utvidelsen fra 2004. Forhandlingene medførte visse komplikasjoner, idet EU krevde en betydelig økning av Norges bidrag.

Mottakerland for bidragene var fra 1994 Hellas, Spania og Portugal, av disse var Spania i ferd med å bli faset ut (2013). Etter EU-utvidelsen i 2004 kom ti nye EU-medlemmer med i ordningen: Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Som nye EU-medlemmer i 2007 ble også Bulgaria og Romania en del av denne ordningen, fulgt av Kroatia i 2013.

Norge dekker rundt 97 prosent av bidragene fra EFTA-siden og er dermed langt den største bidragsyteren. I perioden 2009–14 utgjorde bidragene fra Norge cirka 2,8 milliarder kroner pr år (NOU 2012:2 s. 75).

Virkningene av avtalen for norsk styresett er betydelige. Sammenfatningsvis kan en om EØS-avtalens rolle i norsk lovgivning si, som det konkluderes i utredningen Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU (NOU 2012:2):

«Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» (NOU 2012:2 s. 821).

Den samme utredningens flertall anser likevel at EØS-avtalen har hatt viktige positive økonomiske konsekvenser:

«Norges deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen har hatt en positiv effekt både på grensekryssende økonomisk aktivitet (handel, investeringer, arbeidsvandring), og på nasjonaløkonomisk regulering og næringspolitikk. Gjennom snart tjue år har avtalen bidratt til økonomisk vekst, økt sysselsetting og økt kjøpekraft. Sammenlignet med de direkte og indirekte samfunnsøkonomiske fordelene av EØS-avtalen er kostnadene ved avtalen begrenset.» (NOU 2012 s. 808–809).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.