Zygmunt Bauman under et besøk ved Göteborg universitet mars 2002.

Göteborg Universitet/Göran Olofsson. begrenset

Zygmunt Bauman er en sosiolog, filosof og samtidskritiker. Bauman er av jødisk-polsk opprinnelse, og ble født i Poznan i Polen i 1925.

Han er forfatter av 57 bøker om fast og flytende modernitet, globalisering og forbruk og om Holocaust, etikk og moral. Bauman er æresdoktor ved en rekke universiteter, blant andre Universitetet i Oslo.

Baumans kjente faglige virksomhet er skapt i Leeds i England, der han i 1971 fant et ”varig eksil” som professor i sosiologi. Før dette hadde han bodd i og vært på flukt fra tre av de store ideologiene i samtiden: nazismen, kommunismen og sionismen.

I 1939 flyktet han som polsk jøde fra de nazistiske tropper som invaderte Polen. I 1945 vendte han tilbake med Den polske hæren og var med på å befri Berlin.

I 1968 flyktet han igjen som dissident fra den polske kommunismen, som under ledelse av Gomulka brukte antisemittismen for å stramme grepet om opposisjonen.

Bauman meldte seg ut av partiet, mistet lærestolen og frasa seg det polske statsborgerskapet sitt for å utvandre til Israel. Oppholdet i Tel Aviv i Israel ble likevel et kort mellomspill.

Ubehaget i den omseggripende sionismen førte til at han i 1971 fant sitt varige eksil i Leeds – som en gryende kosmopolitt.

I Warszawa leste Bauman filosofi ved Akademiet. Sosiologi var da stengt som “borgerlig” vitenskap. Han utviklet et ”humanistisk marxistisk” forfatterskap inspirert av Antonio Gramsci og Georg Simmel, og han ble en kritiker man lyttet til.

Tidlig i det engelske eksilet var han fortsatt preget av denne synsvinkelen, noe som ble utrykt i bøkene Culture as Praxis fra 1973 og Socialism: The Active Utopia fra 1976.

Først sent på 1980-tallet ble Bauman kjent også utenfor fagsosiologiske kretser. Gjennombruddet kom med boka Modernity and the Holocaust fra 1989, som ble utgitt på norsk i 1997.

Her beskriver Bauman Holocaust som en morderisk blanding "sammensatt av en typisk moderne ambisjon om sosial planlegging og ingeniørkunst, ispedd en typisk moderne konsentrasjon av makt, ressurser og organisasjonstalent".

Bauman mener «orden» er fellesnevneren for industrialismen, kapitalismen og demokratiet. Og nazismens orden har tre forutsetninger: Byråkratiet autoriserer volden gjennom offisielle ordre fra lovlig hold. Teknologien gjør handlingene til rutine gjennom fast praksis og klare roller. Og endelig sørger ideologien for å avhumanisere ofrene ved hjelp av definisjoner, avgrensinger og indoktrinering.

Holocaust var på denne måten et biprodukt av den moderne trangen til en gjennomplanlagt og fullt ut kontrollert verden. Man kan også se det som en uforutsett konsekvens av fornuftens stigende dominans.

Det grusomme er, ifølge Bauman, ikke at vi også kunne ha blitt ofre for Holocaust, men at vi under de samme omstendighetene også selv kunne ha utført det.

Satt på spissen betyr dette at historien om organiseringen av Holocaust uten vansker kunne brukes som ”lærebok i vitenskapelig bedriftsledelse” – og at det nok ville blitt brukt slik dersom nazistene ikke hadde lidd militært nederlag.

Gjennom 1990-tallet brukte Bauman det utbrukte og ofte misforståtte ordet postmoderne som karakteristikk av samfunnet etter de gjennomgripende endringene de siste tiårene.

Men fra Liquid Modernity, utgitt i 2000 og på norsk i 2006, falt han ned på et annet begrepspar for å skildre utviklingen innen moderniteten: fast og flytende modernitet.

I en rekke bøker har han senere rendyrket en illustrativ idealtypisk motsetning, som kritikere riktignok mener blir for «ren»: fortiden var ikke så «fast» og vår samtid er ikke så «flytende», som Baumans tilspissede formuleringer gir inntrykk av.

Systemets strukturer er blitt fjerne og urørlige, samtidig med at hverdagslivets omgivelser er blitt flytende. Blant de faste strukturene som nå er i smeltedigelen er også de båndene som knytter sammen individuelle valg og kollektive prosjekter og handlinger.

På denne måten åpner det seg en kløft i den flytende moderniteten, et gap som stadig utvider seg mellom den samfunnsmessige ordenen og individenes handlinger.

I en rekke oppfølgende bøker gjennomgår, diskuterer og kritiserer Bauman den flytende moderniteten på områder som tid, frykt, kjærlighet, liv med mer.

Ambivalensen er en avgjørende livsbetingelse i den nye moderniteten. Mennesket blir den fremmede, som hverken kan innordnes eller kontrolleres, og blir derfor konstant objekt for angsten.

Landstrykeren og turisten er metaforer for det moderne liv. Begge beveger seg som fremmede på reise gjennom de rommene som andre folk bor og lever i. Vagabonden vet ikke og avgjør sjelden selv hvor lenge han blir, mens turistens strategi er å unngå å bli fanget. Men for begge har den alltid åpne og uavsluttede identifikasjon med andre erstattet den faste modernitets jakt på en egen identitet

I forståelsen av både Holocaust og Den flytende moderniteten var Bauman sterkt inspirert av nærhetsetikken hos filosofer som Emmanuel Levinas og Knud Ejler Løgstrup.

For disse er etikken et gitt og unngåelig vilkår: både før-ontologisk og før-sosial: Mennesket fødes med moralsk evne, men hverken som godt eller ondt.

Sosialiseringen endrer, manipulerer og forfiner den moralske evnen, men skaper eller produserer den ikke. Nærhet innebærer ansvar – og ansvar er nærhet. Når nærhet uthules bringes ansvaret til taushet. I Postmodern Ethics fra 1993 viderefører Bauman denne forståelsen som ”en moral uten kodeks”.

Denne positive forståelsen av nærhetsetikken ble en viktig men ofte implisitt målestokk for Baumans moralske eller moralistiske samtidskritikk.

Nærhetsetikkens bakside er tap av følsomhet i den flytende moderniteten. Og for den moralsk blinde faller en rekke handlinger utenfor dimensjonen godt-ondt og dermed også utenfor forpliktelsens univers.

Kritikere har med dette funnet et gap mellom Baumans eget verdistandpunkt med rot i den faste moderniteten og hans kritikk av den flytende modernitetens manglende følsomhet.

I forlengelse av dette har Bauman de siste årene vendt seg mot en mer politisk forståelse av rettferdighet.

I bøker som Consuming Life fra 2007 har Bauman de seinere åra ennå en gang satt et nytt begrep på hva han kaller øyeblikkets pulveriserte liv i den flytende moderniteten.

Under inspirasjon fra – og til inspirasjon for – de nye anti-globaliseringsbevegelsene beskriver Bauman den nye ”konsumerismen”.

Et nytt samfunn av forbrukere er i ferd med å erstatte det gamle samfunnet av produsenter. Konsekvensene er overgripende. Alle fanges eller forføres vi av forbruket – og forbruket forbruker også livet.

  • Hviid Jacobsen, Michael & Poul Poder, red. : Om Bauman : kritiske essays, 2006
  • Nilsen, Øystein: Moralsosiologi : en introduksjon til Zygmunt Bauman, 2005

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.