Gjennom 1990-tallet brukte Bauman det utbrukte og ofte misforståtte ordet postmoderne som karakteristikk av samfunnet etter de gjennomgripende endringene de siste tiårene.
Men fra Liquid Modernity, utgitt i 2000 og på norsk i 2006, falt han ned på et annet begrepspar for å skildre utviklingen innen moderniteten: fast og flytende modernitet.
I en rekke bøker har han senere rendyrket en illustrativ idealtypisk motsetning, som kritikere riktignok mener blir for «ren»: Fortiden var ikke så «fast» og vår samtid er ikke så «flytende» som Baumans tilspissede formuleringer gir inntrykk av.
Systemets strukturer er blitt fjerne og urørlige, samtidig med at hverdagslivets omgivelser er blitt flytende. Blant de faste strukturene som nå er i smeltedigelen, er også de båndene som knytter sammen individuelle valg og kollektive prosjekter og handlinger.
På denne måten åpner det seg en kløft i den flytende moderniteten, et gap som stadig utvider seg mellom den samfunnsmessige ordenen og individenes handlinger.
I en rekke oppfølgende bøker gjennomgår, diskuterer og kritiserer Bauman den flytende moderniteten på områder som tid, frykt, kjærlighet, liv med mer.
Ambivalensen er en avgjørende livsbetingelse i den nye moderniteten. Mennesket blir den fremmede, som hverken kan innordnes eller kontrolleres, og blir derfor konstant objekt for angsten.
Landstrykeren og turisten er metaforer for det moderne liv. Begge beveger seg som fremmede på reise gjennom de rommene som andre folk bor og lever i. Vagabonden vet ikke og avgjør sjelden selv hvor lenge han blir, mens turistens strategi er å unngå å bli fanget. Men for begge har den alltid åpne og uavsluttede identifikasjonen med andre erstattet den faste modernitets jakt på en egen identitet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.