Sosialistisk Venstreparti

Partiets logo.

/SV.
SVs nyvalgte stortingsgruppe foran Stortingsbygningen, 19. september 2017. Fra venstre Torgeir Knag Fylkesnes, Solfrid Lerbrekk, Freddy Øvstegård, Lars Haltbrekken, Kari Elisabeth Kaski, partileder Audun Lysbakken, Karin Andersen, Petter Eide, Arne Nævra, Mona Fagerås og Nicholas Wilkinson.
Av /SV.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Artikkelstart

Sosialistisk Venstreparti (SV) er et norsk politisk parti som ble stiftet 16. mars 1975. SV er et sosialistisk parti som tilhører venstresiden i norsk politikk.

Faktaboks

Uttale
sosialˈistisk venstreparti
Også kjent som
SV

Partileder fra 2012 er Audun Lysbakken som etterfulgte Kristin Halvorsen. Nestledere er Kirsti Bergstø (fra 2017) og Torgeir Knag Fylkesnes (fra 2019). Partisekretær fra 2017 er Audun Herning.

Partiets ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU). Leder fra juni 2020 er Synnøve Kronen Snyen.

Formål og ideologi

SV legger stor vekt på internasjonal solidaritet og fredsarbeid, og har som en av bærebjelkene å forsvare nasjonal uavhengighet og suverenitet. Partiet er derfor motstander av både norsk NATO-medlemskap, norsk EU-medlemskap og EØS-avtalen. SV vil ifølge partiets program bygge et samfunn basert på sosialisme i Norge. Det betyr blant annet at alle, uavhengig av inntekt, skal ha samme tilgang til offentlige ytelser som utdanning, helsetjenester og omsorg.

Partiet ønsker å erstatte det kapitalistiske systemet, der markedskreftene rår, med et mer demokratisk økonomisk system basert på folkevalgt styring. SV går inn for full likestilling mellom kjønnene og kaller seg «et feministisk parti».

Hovedsaker og praktisk politikk

SV ønsker store endringer i energi- og miljøpolitikken for å redusere virkningene av menneskeskapte klimaendringer. Partiet sier blant annet nei til flere lete- og utvinningstillatelser for olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel, og vil basere fremtidens energibehov på fornybar energi, som vindkraftanlegg til havs, solenergi, oppgradering av vannkraftverk, parallelt med betydelig energiøkonomisering. De fleste fremkomstmidler skal drives elektrisk. SVs mål er at privatbilismen skal reduseres med 40 prosent i de store byene innen 2030, og innen samme tidsperiode skal fly som trafikkerer kortbanenettet elektrifiseres. All kraftproduksjon skal styres politisk, ikke av markedskreftene. SV vil også trekke Norge ut av det europeiske energibyrået ACER.

SV vil ha endringer i arbeidsmarkedspolitikken, blant annet ved sterk begrensning av midlertidige ansettelser. Partiet vil at all arbeidsformidling skal skje i offentlig regi, og vil derfor avvikle bemanningsbransjen. SVs mål er 30 timers normalarbeidsuke med full lønnskompensasjon.

SV vil stanse all privat profitt på velferdstjenester, avvikle helseforetaksmodellen og gjeninnføre ordningen med full politisk styring av sykehusene.

I abortspørsmålet legger SV stor vekt på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Partiet har programfestet at kvinnen selv skal avgjøre om hun vil ta abort like fram til yttergrensen for fosterets levedyktighet som er beregnet til uke 22 i svangerskapet. SV går i praksis inn for å avskaffe ordningen med tvungen abortnemnd.

Regjeringsmakt og oppslutning

SV satt i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fra 2005 til 2013. Dette var første gang SV hadde regjeringsmakt. Det var derfor ventet at partiet igjen ville delta i en ny rød-grønn regjering etter stortingsvalget i 2021. Partiet hadde lenge varslet at det ønsket å delta i et samarbeid med de samme partier. SV oppnådde 7,6 prosent og fikk 13 representanter på Stortinget. Det var en fremgang på 1,6 prosentpoeng og to flere mandater i forhold til valgresultatet i 2017. Selv om de tre partiene fikk flertall på Stortinget, og startet uformelle samtaler (sonderinger) om regjeringssamarbeid, valgte SV å trekke seg fra et forpliktende samarbeid i regjering. SVs ledelse mente at partiet fikk for lite gjennomslag for viktige krav innenfor blant annet klima- og fordelingspolitikk.

Regjeringssamarbeidet i 2005–2013 hadde gitt SV viktige gevinster, men også påført partiet merkbar slitasje. Det viste seg allerede etter et par år. Partiet satt blant annet med ansvaret for utdannings- og miljøpolitikken. Etter valget i 2007 ble begge de aktuelle statsrådene byttet ut: Miljøvernminister Helen Bjørnøy ble avløst av Erik Solheim som samtidig fortsatte som utviklingsminister. I Kunnskapsdepartementet gikk Øystein Djupedal av og ble erstattet av to statsråder: SVs nye nestleder Bård Vegar Solhjell (barne- og skolesaker) og den politiske veteranen Tora Aasland (høyere utdanning og forskning). Solhjell ble i 2009 avløst av partileder Kristin Halvorsen.

Valgresultatet i 2013 var et forventet nederlag for SV. Etter åtte år i den rødgrønne regjeringen holdt SV seg så vidt over sperregrensen, med en oppslutning på 4,1 prosent ved stortingsvalget.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2015 fikk SV henholdsvis 4,1 og 4,2 prosent av stemmene. Det var samme oppslutning som ved valget i 2011. Til tross for det svake valgresultatet gikk SV inn i byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Marianne Borgen ble ordfører, og er dermed den første fra SV som har oppnådd en så høy politisk posisjon i hovedstaden.

Ved stortingsvalget i 2017 fikk SV ny fremgang og var ved siden av Senterpartiet den store vinneren. SV fikk seks prosent oppslutning og elleve representanter. Det var en fremgang på 1,9 prosentpoeng fra valget i 2013, da partiet fikk sju representanter.

To år senere fremsto SV som en av lokalvalgenes store vinnere. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 fikk partiet henholdsvis 6,1 og 6,0 prosent oppslutning, på samme nivå som resultatet fra stortingsvalget to år tidligere.

Historikk

Partiets opphav

SV ble stiftet i 1975 av Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti, Demokratiske Sosialister – AIK (som hadde oppstått som en fraksjon av EF-motstandere i Arbeiderpartiet i 1972) og uavhengige sosialister. SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund (som også bar forkortelsen SV), som ble dannet før stortingsvalget i 1973.

Bakgrunnen for denne dannelsen var det vellykkede samarbeidet på venstresiden i norsk politikk under kampen mot norsk medlemskap i EF. Da Valgforbundet oppnådde hele 11,2 prosent av stemmene og 16 mandater ved valget i 1973, var det ikke unaturlig at spørsmålet om en varig partidannelse som kunne fortsette suksessen ble aktuelt.

Allerede høsten 1975 trakk imidlertid Norges Kommunistiske Parti seg ut av det nye partiet, selv om mange, også fremtredende kommunister, ble stående i SV. Derimot gikk Sosialistisk Folkeparti (SF) opp i SV, opphørte å eksistere som eget parti i 1976, men kom til gjengjeld snart til å prege SV så pass sterkt at det nærmest fremstod som en fortsettelse av SF. SVs nye avis ble Ny Tid (uavhengig fra 1998), mens SF-organet Orientering gikk inn.

Etter 1980

Hanna Kvannmo var en viktig frontfigur for SV som partiets parlamentariske leder (leder for partigruppen på Stortinget) 1977–1989. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Hanna Kvanmo
Av /NTB Scanpix ※.

Allerede ved valget i 1975 viste det seg at SVs oppslutning var tilbake på gammelt SF-nivå. Senere fikk partiet en viss fremgang, ikke minst takket være daværende parlamentariske leder – karismatiske Hanna Kvanmo – og SV ble et radikalt alternativ på venstrefløyen.

SV markerte seg i 1980-årene særlig sterkt i sikkerhetspolitikken. I 1990-årene var SV ledende i motstanden mot EU, samtidig som partiet forsøkte å føre en radikal fordelingspolitikk. Partiet svingte mye i oppslutning og fikk problemer med å oppnå posisjoner. I perioden fra 1991 til 1995 satt partiet for første gang i byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet i Oslo.

Krigene på Balkan utover på 1990-tallet ble en hard påkjenning for det indre samholdet i SV. Da NATO i 1999 satte i gang bombingen av Serbia for å stanse president Slobodan Miloševićs etniske rensing, var SV nær ved å bli splittet på landsmøtet samme vår. Partileder Kristin Halvorsen forsvarte bombingen, mens en betydelig del av utsendingene var sterkt imot.

2001–2009

SV gjorde sine beste valg ved stortingsvalget i 2001, da partiet fikk 12,5 prosent av stemmene, og ved kommunevalget i 2003, da det fikk 13 prosent. Mye av æren for fremgangen ble tillagt partilederen Kristin Halvorsen, som fremstod som en populær og troverdig politiker. I tillegg beveget SV seg bort fra rollen som permanent opposisjonsparti og inn i en mer løsningsorientert fase.

Dette var bakgrunnen for at partiet etter stortingsvalget i 2005 gikk inn i reelle forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å danne en flertallsregjering. Prosjektet lyktes, for så vidt som SV kom med i regjeringen, men samtidig gikk partiet på et overraskende stort nederlag ved valget. Ved stortingsvalget i 2005 fikk SV 8,8 prosent av stemmene og 15 representanter. Det var en tilbakegang på åtte i forhold til valget i 2001.

Lokalvalget i 2007 ble en katastrofe for SV. Partiet ble halvert og fikk 6,5 prosent av stemmene. Like alvorlig var det at halveringen var omtrent jevnt fordelt utover landet. Det dårlige valgresultatet førte til en selvransakelse i partiet. Årsakene til valgresultatet var, litt forenklet analysert, at partiet sviktet sine velgere på to av dets hovedsatsingsområder: utdannings- og miljøpolitikken.

SV gikk ytterligere tilbake ved stortingsvalget i 2009. Partiet fikk bare 6,2 prosent av stemmene og elleve mandater. Men ettersom den rødgrønne regjeringen bevarte flertallet, fortsatte SV i regjeringen.

Velgerflukt

Valgforskere og politiske analytikere konstaterte at den dalende valgoppslutningen skyldtes høye forventninger som ikke var blitt innfridd. Partiledelsen viste til flere viktige resultater som var oppnådd på grunn av SVs deltakelse i regjeringen: Full barnehagedekning og nei til oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen var to av dem.

Med 4,1 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 2013 havnet SV så vidt over sperregrensen. Regnet i prosent var resultatet det dårligste i partiets historie. Miljøpartiet De Grønne hadde gjort merkbart innhogg i SVs tradisjonelle velgermasse. En intern evalueringsgruppe som ble oppnevnt etter valget, pekte blant annet på at SV i regjeringsposisjon ikke greide å fornye seg og utvikle nye politiske prosjekter. Mens partier i krise ofte retter skytset mot ledelsen, gikk imidlertid SV-leder Audun Lysbakken fri for kritikk.

I årene som opposisjonsparti etter 2013 er SV utsatt for press og konkurranse om velgerne; ikke bare fra Miljøpartiet De Grønne, men også fra Senterpartiet.

Partiledere

Kristin Halvorsen var partileder i 2005, da SV kom i regjering for første gang og ved valget i 2009 da den rødgrønne regjeringen beholdt flertallet.

Av /KF-arkiv ※.
År Navn
1975–1976 Berit Ås
1976–1983 Berge Furre
1983–1987 Theo Koritzinsky
1987–1997 Erik Solheim
1997–2012 Kristin Halvorsen
2012– Audun Lysbakken

Parlamentariske ledere

År Navn
1975–1976 Berge Furre
1976–1977 Reidar T. Larsen
1977–1989 Hanna Kvanmo
1989–1997 Kjellbjørg Lunde
1997–2005 Kristin Halvorsen
2005–2009 Inge Ryan
2009–2012 Bård Vegar Solhjell
2012– Audun Lysbakken

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Jenssen, Anders Todal (2013). «Den viktigste saka i vår tid! SV?» I: Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 29 (2): 87–100
  • Rossavik, Frank (2011): SV: Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus
  • Sølhusvik, Lilla (2012): Kristin Halvorsen. Gjennomslag. Cappelen Damm

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg