Sosialistisk Venstreparti, SV, er et norsk politisk parti stiftet i 1975. SV er et sosialistisk parti som tilhører venstresiden i norsk politikk. SV satt i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet 2005–13.

SV var ved siden av Senterpartiet den store vinneren ved stortingsvalget i 2017. SV fikk 6,0 prosent oppslutning og 11 representanter. Det var en framgang på 1,9 prosentpoeng fra valget i 2013, da partiet fikk 7 representanter.

Valgresultatet i 2013 var et forventet nederlag for partiet. Etter åtte år i den rødgrønne regjeringen holdt SV seg så vidt over sperregrensen, med en oppslutning på 4,1 prosent. 

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2015 fikk SV henholdsvis 4,1 og 4,2 prosent av stemmene. Det var samme oppslutning som ved valget i 2011.

Partileder fra 2012 er Audun Lysbakken. Nestledere er Snorre Valen (fra 2015) og Kirsti Bergstø (fra 2017). Partisekretær fra 2017 er Audun Herning.

SV vil ifølge partiets program bygge et samfunn basert på sosialisme i Norge. Det betyr blant annet at alle, uavhengig av inntekt, skal ha samme tilgang til offentlige ytelser som utdanning, helsetjenester og omsorg.  Det ønsker å erstatte det kapitalistiske systemet, der markedskreftene rår, med et mer demokratisk økonomisk system. SV går inn for full likestilling mellom kjønnene og kaller seg "et feministisk parti".

Viktige saker for partiet er miljøpolitikk og kamp mot menneskeskapte klimaendringer. Partiet er opptatt av internasjonal solidaritet og ønsker en mer rettferdig fordeling av ressurser nasjonalt og globalt. 

SV ble stiftet i 1975 av Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti, Demokratiske Sosialister – AIK (som hadde oppstått som en fraksjon av EF-motstandere i Arbeiderpartiet i 1972) og uavhengige sosialister. SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund (som også bar forkortelsen SV), som ble dannet før stortingsvalget i 1973.

Bakgrunnen for denne dannelsen var det vellykkede samarbeidet på venstresiden i norsk politikk under kampen mot norsk medlemskap i EF. Da Valgforbundet oppnådde hele 11,2 prosent av stemmene og 16 mandater ved valget 1973, var det ikke unaturlig at spørsmålet om en varig partidannelse som kunne fortsette suksessen, ble aktuelt.

Allerede høsten 1975 trakk imidlertid Norges Kommunistiske Parti seg ut av det nye partiet, selv om atskillige, også fremtredende kommunister, ble stående i SV. Derimot gikk Sosialistisk Folkeparti (SF) opp i SV, opphørte å eksistere som eget parti i 1976, men kom til gjengjeld snart til å prege SV såpass sterkt at det nærmest fremstod som en fortsettelse av SF. SVs nye avis ble Ny Tid (uavhengig fra 1998), mens SF-organet Orientering gikk inn.

Allerede ved valget i 1975 viste det seg at SVs oppslutning var tilbake på gammelt SF-nivå. Senere fikk partiet en viss fremgang, ikke minst takket være daværende parlamentariske leder – karismatiske Hanna Kvanmo – og SV ble et radikalt alternativ på venstrefløyen. SV markerte seg i 1980-årene særlig sterkt i sikkerhetspolitikken; i 1990-årene var SV ledende i motstanden mot EU, samtidig som partiet forsøkte å føre en radikal fordelingspolitikk. Partiet svingte mye i oppslutning og fikk problemer med å oppnå posisjoner. I perioden 1991–95 satt partiet i byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet i Oslo.

Krigene på Balkan utover på 1990-tallet ble en hard påkjenning for det indre samholdet i SV. Da NATO i 1999 satte i gang bombingen av Serbia, for å stanse president Slobodan Miloševićs etniske rensing, var SV nær ved å bli splittet på landsmøtet samme vår. Partileder Kristin Halvorsen forsvarte bombingen, mens en betydelig del av utsendingene var sterkt imot.

SV gjorde sine beste valg ved stortingsvalget 2001, da partiet fikk 12,5 prosent av stemmene, og ved kommunevalget 2003, da det fikk 13 prosent. Mye av æren for fremgangen ble tillagt partilederen Kristin Halvorsen, som fremstod som en populær og troverdig politiker. I tillegg beveget SV seg bort fra rollen som permanent opposisjonsparti og inn i en mer løsningsorientert fase.

Dette var bakgrunnen for at partiet foran stortingsvalget 2005 gikk inn i reelle forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å danne en flertallsregjering. Prosjektet lyktes, for så vidt som SV kom med i regjeringen, men samtidig gikk partiet på et overraskende stort nederlag ved valget. Ved stortingsvalget i 2005 fikk SV 8,8 prosent av stemmene og 15 representanter. Det var en tilbakegang på 8 i forhold til 2001-valget.

Lokalvalget i 2007 ble en katastrofe for SV. Partiet ble halvert og fikk 6,5 prosent av stemmene. Like alvorlig var det at halveringen var omtrent jevnt fordelt utover landet. Det dårlige valgresultatet førte til en selvransakelse i partiet. Årsakene til valgresultatet var, litt forenklet analysert, at partiet sviktet sine velgere på to av dets hovedsatsingsområder: utdanningspolitikken og miljøpolitikken.

SV satt med ansvaret nettopp for disse to områdene i Stoltenberg-regjeringen. Begge de aktuelle statsrådene ble byttet ut: Miljøvernminister Helen Bjørnøy ble avløst av Erik Solheim, som samtidig fortsatte som utviklingsminister. I Kunnskapsdepartementet gikk Øystein Djupedal av og ble erstattet av to statsråder: SVs nye nestleder Bård Vegar Solhjell (barnehage- og skolesaker) og den politiske veteranen Tora Aasland (høyere utdanning og forskning). Solhjell ble i 2009 avløst av partileder Kristin Halvorsen.

SV gikk ytterligere tilbake ved stortingsvalget i 2009. Partiet fikk bare 6,2 prosent av stemmene og 11 mandater. Men ettersom den rødgrønne regjeringen bevarte flertallet, fortsatte SV i regjeringen.

Valgforskere og politiske analytikere konstaterte at den dalende valgoppslutningen skyldtes høye forventninger som ikke var blitt innfridd. Partiledelsen viste til flere viktige resultater som var oppnådd på grunn av SVs deltakelse i regjeringen: Full barnehagedekning og nei til oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen var to av dem.

Med 4,1 prosent oppslutning ved stortingsvalget 2013 havnet SV så vidt over sperregrensen. Regnet i prosent var resultatet det dårligste i partiets historie. Miljøpartiet De Grønne hadde gjort merkbart innhogg i SVs tradisjonelle velgermasse. En intern evalueringsgruppe som ble oppnevnt etter valget, pekte blant annet på at SV i regjeringsposisjon ikke greide å fornye seg og utvikle nye politiske prosjekter. Mens partier i krise ofte retter skytset mot ledelsen, gikk imidlertid SV-leder Audun Lysbakken fri for kritikk.

SV hadde i perioden 2005–09 fem statsråder i den rødgrønne regjeringen; fra 2009 fire statsråder. Kristin Halvorsen var partileder fra 1997 til hun gikk av i 2012. Hun var finansminister 2005–09 og kunnskapsminister 2009–13. 

År Navn
1975–76 Berit Ås
1976–83 Berge Furre
1983–87 Theo Koritzinsky
1987–97 Erik Solheim
1997–2012 Kristin Halvorsen
2012– Audun Lysbakken
År Navn
1975–76 Berge Furre
1976–77 Reidar T. Larsen
1977–89 Hanna Kvanmo
1989–97 Kjellbjørg Lunde
1997–2005 Kristin Halvorsen
2005–09 Inge Ryan
2009–12 Bård Vegar Solhjell
2012– Audun Lysbakken
  • Jenssen, Anders Todal (2013). «Den viktigste saka i vår tid! SV?» I: Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 29 (2): 87–100
  • Rossavik, Frank (2011): SV: Fra Kings Bay til Kongens bord
  • Sølhusvik, Lilla (2012): Kristin Halvorsen. Gjennomslag

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.