Stockholms blodbad

Stockholms blodbad, betegnelse på massehenrettelsene som foregikk i Stockholm 8. og 9. november 1520. Blodbadet fant sted etter at Christian 2 gjennom et militært felttog hadde lyktes i å bli valgt, og senere kronet, til svensk konge i Stockholm den 4. november.

Etter tre dagers festligheter i kjølvannet av kroningen forandret scenen seg fra fest til massakre. Et kupp ble satt i verk fra kongen og hans tilhengeres side. Ledende tilhengere av Sturepartiet, som hadde vært motstandere av Christian som svensk konge, ble stilt for en geistlig domstol, dømt som kjettere og umiddelbart henrettet. Deretter var turen kommet til stockholmsborgere og andre grupper.

I løpet av to dager ble nærmere 100 menn henrettet på Stockholms Stortorg. Minst 40 var borgere i Stockholm, en nesten like stor gruppe var sveiner og tjenere til de henrettede adelsmennene. De sistnevnte var altså i klart mindretall og bare seks av dem var medlem av riksrådet. Fellesnevneren for nesten alle de henrettede var at de enten enkeltvis eller i grupper hadde vært lojale til Christians svenske hovedmotstander, riksforstander Sten Sture d.y.

De høyadelige som ble henrettet, var dessuten allierte gjennom slektskap. Alle de henrettede hadde dermed stått, eller kunne tenkes å stå, i veien for kong Christians svenske regjering.

Stockholms blodbad hører til de mest omstridte spørsmål i nordisk historie; kildematerialet er svært magert og vanskelig å tolke. Det har derfor vært stor uenighet om hvem som var den drivende kraft bak blodbadet, Christian 2 eller den svenske erkebiskop Gustav Trolle. Erkebiskopen var likevel trolig mer et redskap, enn initiativtaker til udåden.

Stockholms blodbad framstår som kong Christians verk, selv om tanken opprinnelig kan ha kommet fra noen i kongens indre krets. Kong Christian kunne ha stoppet myrderiene om han hadde vært imot dem. Med tanke på hvem som ble henrettet, er den mest sannsynlige forklaringen at kongen en gang for alle forsøkte å rydde opposisjonen i Sverige av veien.

Dersom kong Christian hadde trodd at blodbadet skulle legge grunnlaget for en levedyktig nordisk treriksunion under hans septer, tok han imidlertid skammelig feil. Den svenske adelsmannen Gustav Eriksson (Vasa), som hadde mistet far og to onkler under Stockholms blodbad, førte an i et nytt opprør som på kort tid feide Christian ut av Sverige og førte ham selv til den svenske tronen.

Blodbadet forverret også Christians posisjon i Danmark, en posisjon som allerede var utsatt på grunn av kongens utfordrende politikk overfor adelen. Her skjøt utviklingen fart og Christian måtte dra i landflyktighet i april 1523. Christians onkel, Frederik 1., ble dansk og etterhvert norsk konge.

En del av kildematerialet er trykt i (Svensk) Historisk Tidskrift (1918).

• Larsson, Lars-Olof. 1997. Kalmarunionens tid. Från drottning Margareta till Kristian II, Stockholm