Erik av Pommern

Erik av Pommern var konge av Norge fra 1389 til 1442 og konge av Sverige og Danmark fra 1396 til 1439. Han var sønn av Vartislav av Pommern og søsterdattersønn av dronning Margrete, som utpekte ham til tronfølger etter at hennes sønn Olav var død.

I 1389 ble Erik konge av Norge, mens i Sverige og Danmark ble han valgt til konge i 1396. I 1397 ble han i Kalmar kronet som konge over alle de tre rikene da Kalmarunionen ble grunnlagt. Full regjeringsmyndighet fikk Erik først da Margrete døde i 1412.

Erik ble innviklet i en langvarig krig (1410–1435) med hansabyene og Holstein om herredømmet over Sønderjylland. Ved fredsslutningen måtte han la grev Adolf 8. av Holstein beholde hertugdømmet Slesvig.

For å dekke utgiftene til krigføringen innførte han i 1429 Øresundstollen og andre skattepålegg. Den langvarige krigen, det økende skattetrykket og Eriks tilbøyelighet til å overlate mer og mer av rikenes styre til danske og tyske fogder, fremkalte opprør både i Sverige (se Engelbrekt Engelbrektsson) og i Norge (se Amund Sigurdsson Bolt og Hallvard Gråtopp). Lei av vanskelighetene slo Erik seg i 1436 ned på Gotland, hvor han drev kapervirksomhet eller sjørøveri fra Visborg slott.

I 1439 ble han erklært avsatt både i Danmark og Sverige; i Norge søkte riksrådet å holde på ham helt til 1442. Da den svenske kongen Karl Knutsson i 1449 gikk til angrep på Gotland, drog Erik til Pommern, hvor han tilbrakte de siste ti årene av sitt liv.

• Om Erik av Pommern i Norsk biografisk leksikon
• Liste over Norges monarker
• Statsoverhoder i Danmark
• Statsoverhoder i Sverige