Erik av Pommern

I 1389 ble Erik konge av Norge, mens i Sverige og Danmark ble han valgt til konge i 1396. I 1397 ble han i Kalmar kronet som konge over alle de tre rikene da Kalmarunionen ble grunnlagt. Full regjeringsmyndighet fikk Erik først da Margrete døde i 1412.

Erik ble innviklet i en langvarig krig (1410–1435) med hansabyene og Holstein om herredømmet over Sønderjylland. Ved fredsslutningen måtte han la grev Adolf 8. av Holstein beholde hertugdømmet Slesvig.

For å dekke utgiftene til krigføringen innførte han i 1429 Øresundstollen og andre skattepålegg. Den langvarige krigen, det økende skattetrykket og Eriks tilbøyelighet til å overlate mer og mer av rikenes styre til danske og tyske fogder, fremkalte opprør både i Sverige (se Engelbrekt Engelbrektsson) og i Norge (se Amund Sigurdsson Bolt og Hallvard Gråtopp). Lei av vanskelighetene slo Erik seg i 1436 ned på Gotland, hvor han drev kapervirksomhet eller sjørøveri fra Visborg slott.

I 1439 ble han erklært avsatt både i Danmark og Sverige; i Norge søkte riksrådet å holde på ham helt til 1442. Da den svenske kongen Karl Knutsson i 1449 gikk til angrep på Gotland, drog Erik til Pommern, hvor han tilbrakte de siste ti årene av sitt liv.

• Om Erik av Pommern i Norsk biografisk leksikon
• Liste over Norges monarker
• Statsoverhoder i Danmark
• Statsoverhoder i Sverige