merkantilismen

Artikkelstart

Merkantilismen er den formen for økonomisk politikk som var fremherskende i Europa fra midten av 1500-tallet frem mot slutten av 1700-tallet. Begrepet brukes også om tenkningen som lå til grunn for politikken.

Faktaboks

Uttale
merkantilˈismen

Selve merkantilisme-begrepet ble ikke brukt om denne politikken i samtiden, men ble innført og brukt av dem som kritiserte politikken, særlig utover på 1800-tallet.

Merkantilismens dominans som økonomisk system i Vest-Europa ble fortrengt av liberalismen. Grunnleggeren av moderne samfunnsøkonomi, Adam Smith (1723–1790), rettet i sitt hovedverk Nasjonenes velstand fra 1776 en omfattende kritikk mot merkantilistisk økonomisk politikk.

Eksportoverskudd

Merkantilismen oppfattet den mengden edle metaller man kunne skaffe til landet, som uttrykk for landets rikdom og makt. Det sikreste middelet til å skaffe seg denne rikdommen var en «gunstig» handelsbalanse, det vil si at man eksporterte varer og tjenester av større verdi enn man importerte. Dette eksportoverskuddet måtte dekkes av import av gull og sølv.

For å oppnå dette ble den innenlandske produksjonen beskyttet gjennom toll, importforbud, subsidier, eksportpremier, lav arbeidslønn og så videre.

For å skaffe billige råvarer og utenlandske markeder ble det lagt stor vekt på ervervelsen av kolonier i oversjøiske land. Mektige handelskompanier fikk enerett til handelen med disse koloniene.

Merkantilistene hadde i de fleste land liten interesse for jordbruket. Dets vesentlige oppgave ble ansett for å være produksjon av billige matvarer, slik at arbeidslønnene i bynæringene kunne holdes lave.

Kritikk

Etter hvert som merkantilismen slo rot som praktisk-økonomisk politikk, begynte man å interessere seg for den også fra et teoretisk synspunkt. Dette førte til erkjennelsen av at de edle metallene ikke i seg selv gav rikdom for et land, men at rik tilgang på slike metaller skapte grunnlag for en utstrakt pengehusholdning, som igjen la vilkårene til rette for større økonomisk aktivitet og fremskritt.

I 1690 hadde John Locke (1632–1704) argumentert for at rikdom varierer i takt med produksjonen, og vist til at priser justeres i forhold til mengden penger i sirkulasjon. Videre viste David Hume (1711–1776) til at merkantilistenes tanke om en konstant positiv handelsbalanse var en umulighet: Etter hvert som gull- og sølvmengden økte i et land, slik merkantilistene ønsket, ville verdien av disse metallene synke i forhold til andre varer. Dermed ville man til slutt nå et punkt hvor det ikke lenger ville lønne seg å eksportere varer fra et høykostland til et lavkostland, og handelsbalansen ville snus på hodet.

Adam Smith er kanskje den mest kjente kritikeren av merkantilismen. Med utgivelsen av The Wealth of Nations i 1776 presenterte han den moderne klassiske økonomien som en alternativ økonomisk modell. Denne modellen hevder at frie markeder kan regulere seg selv fremfor å bli strengt regulert av en stat.

Nedgang

Merkantilisme som doktrine for den økonomiske politikken ble gradvis forlatt i de fleste land i løpet av 1800-tallet. Storbritannia spilte en toneangivende rolle i denne prosessen.

En viktig milepæl i denne utviklingen var Storbritannias fjerning av navigasjonsloven i 1849. Loven hadde siden 1600-tallet medført strenge restriksjoner på hvilke skip som fikk drive handel med britiske havner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg