Håndfestning, (etter mhty. hantvesteninge, jfr. norrønt handfesta, 'tilsikre ved håndslag') er mest brukt historisk om dokumenter som inneholder valgkongenes plikter mot sine undersåtter, særlig riksrådet og høyere stender, som de måtte besegle for å bli valgt. Da eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660/61, bortfalt ordningen med håndfestning.

Den første håndfestning i Danmark ble gitt av Erik Glipping 1282, da stormennene tvang ham til å love at det årlig skulle holdes møte av rikets stormenn, at ingen måtte fengsles uten dom unntatt hvis han ble grepet på fersk gjerning, og at kongen ikke skulle dømme noen uten når vedkommende hadde nektet å møte for herreds- eller landsting etter lovlig stevning.

Fra og med Christoffer 2s valg til konge 1320 måtte kongen utstede en håndfestning på forhånd; håndfestningen ble et vilkår for kongevalget og et uttrykk for stormennenes makt i forholdet til kongen.

Den første norske håndfestningen var Christian 1s fra 3. juli 1449. Den sprang ut av striden om den norske tronen mellom Christian og den svenske Karl Knutsson Bonde i 1448-50. Håndfestningen var et viktig steg i det norske riksrådets politikk for å gjøre Norge om fra et arve- til et valgrike på linje med Danmark og Sverige. Også Karl Knutsson utstedte en egen norsk håndfestning. Både Hans og Christian 2 utstedte en felles håndfestning for Danmark og Norge, mens Frederik 1 utstedte en egen norsk i 1524, som også ble den siste egne norske håndfestningen. Etter statsomveltningen i 1536/37 utstedte unionskongene håndfestninger på grunnlag av å være valgt av det danske riksrådet til konge over både Danmark og Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.