Christiansborg (fort i Ghana)

Dansk-norske kompani var i utgangspunktet interessert i å handle elfenben og gull på Gullkysten. På 1700-tallet ble imidlertid handel med andre varer overskygget av slavehandelen. Denne handelen med mennesker dominerte frem til begynnelsen av 1800-tallet. Fra stranden utenfor Christiansborg ble mennesker med tvang ført over i større kanoer og fraktet ut til slaveskip. Fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet ble 100 000 slavegjorte mennesker transportert dansk-norske skip over Atlanterhavet til mellom annet Dansk Vestindia og øya St. Croix der de ble satt til å arbeide på sukkerplantasjer.

For å sikre flest mulig slaver etablerte det Vestindisk-Guineiske kompaniet på 1700-tallet flere fort og losjer øst for Christiansborg mot elven Volta. Christiansborg ble på den måten senteret for et større handelsnettverk. Flere tjenestefolk på Christiansborg etablerte seg også utenfor slottet i byen i Osu på 1800-tallet. Man kan fremdeles finne rester etter disse husene, slik som Wulffs hus og Richter-gården.

De dansk-norske fortene på Gullkysten, slik som Christiansborg, var bemannet av en kjerne av europeiske menn. Mot slutten av 1600-tallet var Christiansborg bemannet av nær 40 europeere. Gjennom 1700-tallet varierte antallet europeere veldig, men gikk gradvis nedover. Samtidig økte antallet fra andre grupper. En av disse gruppene var afro-europeere, barn av europeiske menn og lokale kvinner. Denne gruppen ble ansatt som blant annet soldater på Christiansborg. Andre slo seg opp som handelsfolk i Osu, og det er i dag fremdeles mulig å møte mennesker med skandinaviske navn i Accra.

Den gruppen som vokste mest gjennom 1700-tallet var såkalte fort-slaver. Dette var slaver som ikke ble solgt til slaveskip, men holdt igjen på fortene der de mellom annet arbeidet som murere, kokker, smeder og roere. På begynnelsen av 1700-talet var det mellom 10 og 20 fortslaver, et tall som mot slutten av århundret steg til over 400.

Generelt kom litt over halvparten av europeerne på fortene fra Danmark, og rundt 10 prosent kom fra Norge. Ellers kom mannskapet fra andre deler av Europa, for eksempel tyskspråklige regioner. Nordmenn tjenestegjorde i alle slags stillinger på Christiansborg, slik som Søren Schjelderup fra Levanger, som var guvernør på 1730-tallet, og Cornelius Pettersøn fra Bergen, som var soldat fra 1729-tallet til 1740-tallet.

Europeerne på Christiansborg var ansatt på lengre kontrakter. Etter endt kontrakt på for eksempel 5 år returnerte de til København, og inngikk eventuelt ny kontrakt. Livet på Christiansborg ble imidlertid kort for mange på grunn av høy grad av mortalitet, og bare en av seks var i stand til å fullføre sine kontrakter og returnere til København. De fleste døde i løpet av de tre første årene da de manglet beskyttelse mot lokale sykdommer, slik som malaria og gulfeber. Livsstil bidro også til dårlig helse, ikke minst høyt forbruk av alkohol. Dersom man overlevde den første perioden på kysten og fikk en viss grad av beskyttelse mot sykdommer, gikk også mortaliteten drastisk ned. Et eksempel er Jørgen Waldemar Clausen fra Christiania som var på Christiansborg i to perioder, først fra 1749 til 1754 og deretter fra 1764 til han døde i 1773.

Danmark-Norge forbød slavehandelen i 1792 med virkning fra 1803. Slavehandelen fra Christiansborg stoppet imidlertid ikke opp før litt ut på 1800-tallet. Det ble på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet gjort flere forsøk på å etablere plantasjer på Gullkysten. Disse plantasjene ble drevet med slavearbeidskraft. Dette lønte seg imidlertid ikke, og i 1850 bestemte Danmark seg for å selge Christiansborg og alle andre besittelser på Gullkysten til Storbritannia.

Etter uavhengigheten i 1957 ble Christiansborg residens for landets statsminister og senere president, og videre utvidet med kontorbygninger vest for det opprinnelige slottet. Navnet til Christiansborg ble også endret til Osu Castle, lokalt ofte omtalt som ‘the Castle’. I 2013 flyttet presidenten ut av slottet, og Christiansborg er nå i ferd med å bli omgjort til museum.