Valdemar Atterdag gjengitt på et kalkmaleri i Sankt Peders Kirke i Næstved, Danmark. Maleriet ble laget kort tid etter kongens død i 1375, senere overkalket og gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. Deler av maleriet er rekonstruert.

Valdemar Atterdag av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Valdemar 4 Atterdag var konge av Danmark fra 1340 til 1375. Han var yngste sønn av Christoffer 2. og Eufemia av Pommern. Opprinnelsen til navnet Atterdag er ukjent.

Valdemar giftet seg med Helvig, datter av hertug Erik 2 av Slesvig. Paret fikk seks barn, men bare tre nådde voksen alder. Sønnen Christoffer døde brått i 1363. Datteren Ingeborg ble gift med hertug Henrik av Mecklenburg, mens hennes yngre søster, Margrete, ble gift med kong Håkon 6. av Norge. Bare Margrete var i live av barna da Valdemar døde. Hun ble senere de facto regent i Norge etter ektemannens død.

Valdemar fulgte faren i landflyktighet i 1326 og vokste opp ved hoffet til den tysk-romerske keiseren, Ludvig 4. av Bayern (av huset Wittelsbach). Tilknytningen til fyrstehuset Wittelsbach fikk stor betydning for Valdemars vei til den danske tronen.

Danmark var uten konge og pantssatt til holsteinske grever i 1330-årene, og den danske riksenheten var i realiteten oppløst. Panterettighetene til de danske landskapene øst for Øresund (Skånelandskapene) hadde den svensk-norske kong Magnus Eriksson sikret seg.

Da grev Gerhard 3. av Holstein ble drept i 1340, åpnet det seg imidlertid muligheter for at Valdemar kunne sikre seg den danske tronen. Resultatet av forhandlingene var blant annet ekteskapet med Helvig av Slesvig samtidig som Valdemar fikk rett til å innløse de danske landsdelene til bestemte terminer. Medgiften som Helvig brakte inn i ekteskapet, ga Valdemar kontroll over deler av Nord-Jylland (Aalborghus og området nord for Limfjorden). Disse områdene ble utgangspunktet for Valdemars videre samling av Danmark.

Valdemar Atterdags sentrale kongegjerning var nettopp samlingen av Danmark og gjenreisningen av den danske kongemakten. Dette oppnådde Valdemar gjennom å kombinere panteinnløsninger med politiske og militære midler. Resultatet vitner om en betydelig politiker med en realpolitisk teft, for ikke å si kynisme, kombinert med stor handlekraft.

En del av midlene til politikken sin fikk Valdemar ved å selge Estland til Den tyske orden i 1346. Salget gjorde også at Valdemar kunne innfri gjelda han hadde til fyrstehuset Wittelsbach og slik sikre seg uavhengighet i forhold til denne fyrsteslekta.

Kongen måtte imidlertid også legge tunge byrder på folket gjennom ekstraskatter. Han søkte videre å utnytte krongodset best mulig og arbeidet målbevisst for å få tilbakeført kongelig eiendom som hadde glidd ut av kongemaktens kontroll med mer eller mindre rett i årene forut. Valdemar reorganiserte mynt- og skattevesenet og gjorde forvaltningen rundt borgene mer effektiv. Alt dette utløste reaksjoner i befolkningen, og kong Valdemar måtte flere ganger slå ned opprør blant stormenn og bønder, spesielt på Jylland.

Rundt 1350 hadde Valdemar Atterdag lagt under seg det meste av riket vest for Øresund. I 1360 sto Valdemar så sterkt at han først kunne utstede den såkalte landefreden av 1360, som var hoveddokumentet i kongens rikslovgivning. Dokumentet var utformet som en gjensidig forpliktende avtale mellom konge og befolkning. Senere samme sommer var Valdemar også i stand til å gjenerobre Skåne og Sønderhalland fra kong Magnus. Erobringen var et brudd med avtalen med Magnus fra 1343 der Valdemar hadde avstått Skåne, Halland, Blekinge, Lister og Ven. Gjenerobringen av Skåne førte Valdemar inn i et motsetningsforhold til hanseatene, og konflikten ble forverret da Valdemar også erobret Gotland i 1361.

For Magnus Eriksson bidro disse tapene til at han først ble tvunget til å dele styret av Sverige med sønnen Håkon 6., og deretter at begge to ble avsatt som svenske konger til fordel for Albrekt av Mecklenburg i 1363-1364. Magnus og Håkon hadde alliert seg med Valdemar på nytt for å styrke posisjonen overfor opposisjonelle svenske stormenn. Alliansen ble kronet med ekteskap mellom Håkon og Valdemars datter, Margrete, i 1363.

I 1367 fikk Valdemar og Håkon (Magnus satt da fengslet i Sverige) mot seg et mektig forbund av hansebyer, tyske fyrster, jyske herremenn og det meklenburgkontrollerte Sverige. Håkon inngikk relativt raskt en våpenhvile, mens Valdemar reiste fra Danmark, og kom først tilbake etter at hans drost, Henning Podebusk, hadde oppnådd fred på harde vilkår ved freden i Stralsund i 1370.

Da Valdemar døde, var det bare Sønderjylland som ikke var lagt under kronen. Tronfølgen syntes også klar i og med at Valdemar hadde gitt løfte om at dattersønnen, Albrekt av Mecklenburg, skulle etterfølge ham på tronen. Albrekts farfar, hertug Albrekt 2. av Mecklenburg, hadde dessuten sikret seg støtte for sønnesønnens kandidatur fra den tysk-romerske keiseren Karl 4.

Den betydelige motstanden mot meklenburgerne i Danmark ble imidlertid utnyttet av Margrete som i samarbeid med ektemannen Håkon 6., arbeidet for å få deres sønn, Olav, valgt til dansk konge. Hun sikret seg støtte i det danske riksrådet, især hos drosten Henning Podebust. Og da hanseatene bestemte seg for ikke å bruke sin vetorett i kongevalget de hadde etter Stralsundfreden, lyktes det for Margrete og Håkon å få Olav valgt til dansk konge som Oluf 2. i 1376.

Valdemar ble først begravd i Vordingborg, men ble allerede i 1377 overført til Sorø klosterkirke.

  • Hørby, Kai og Mikael Venge. Danmarks historie. Bind 2. Tiden 1340-1648. Første halvbind: 1340-1559. Gyldendal
  • Paludan, Helge m.fl. (2002). Danmarks historie - i grundtræk. Aarhus Universitetsforlag.
  • Skyum-Nielsen, Niels (1997). Fruer og Vildmænd II. Dansk Middelalderhistorie 1340-1400. Akademisk Forlag.
  • Tägil, Sven (1962). Valdemar Atterdag och Europa. CWK Gleerup.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.