Hardeknud – av England og Danmark

Hardeknud var konge av Danmark i 1035–1042 og England i 1040–1042. Han var sønn av Knut den mektige og Emma.

Etter en strid med nordmennene ble det under et forliksmøte på Brennøyene ved utløpet av Gautelv i 1038 sluttet en avtale med Magnus den gode av Norge om at den som levde lengst av de to kongene, skulle arve den andres rike. 

Ettersom Hardeknut døde fem år før Magnus, ble norske Magnus dansk konge i 1042.

Hardeknud ble kontaktet av engelske aristokrater i 1039, kanskje fordi det begynte å bli klart at  broren Harald Harefot ikke hadde lang tid igjen å leve. Hardeknud og moren Emma ankom England i 1040 og han tok den engelske tronen etter broren.

Hardeknuds korte regjeringstid var preget av konflikt med det lokale aristokratiet. Engelskmennene var vant til en regjeringsform der kongen regjerte sammen med et råd av de ledende aristokrater, men Hardeknud hadde styrt Danmark på en autokratisk måte og var ikke villig til å forandre lederstil. 

Hardeknud ble førdømt av samtiden for uvanlig grusom voldsbruk mot sine undersåtter. Et skatteopprør i Worcester i 1041 ble slått ned ved hjelp av plyndring og massakrer, såkalt harrying, men få personer ble i realiteten drept i løpet av denne kampanjen. Jarlen av Bernicia, Eadwulf, regjerte sitt nordlige jarledømme relativt uavhengig av det engelske kongedømmet, noe den autokratiske Hardeknudt mislikte sterkt. I 1041 fikk han derfor Siward, Jarlen av Northumbria med på å drepe Eadwulf, i et angrep den Angelsaksiske krønike førdømte som svik, og kongen selv ble beskrevet som en edsbryter.

Den ugifte og barnløse Hardeknud døde imidlertid bare 2 år etter tronovertagelsen, og overlot tronen til halvbroren Edvard Bekjenneren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.