Sønderjylland er området mellom Kongeå i Jylland i Danmark og elven Eider i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Området har helt siden middelalderen vært gjenstand for konflikt mellom danske og tyske herskere. Dagens grense mellom Danmark og Tyskland ble fastsatt i 1920.
Sønderjylland er identisk med det gamle hertugdømmet Schleswig (dansk Slesvig). Tidlig i vikingtiden oppstod et skille mellom dansk og tysk kultur ved sørgrensen av Sønderjylland. Grensen ble anerkjent av Karl den store i 811 og av Konrad 2 omkring 1250. For likevel å kunne forsvare Danmark og sikre den viktige vikingbyen Haithabu (Hedeby) ble det fra begynnelsen av 800-tallet og til Valdemar den stores tid bygd omfattende befestninger, Danevirke, sør og vest for Schlei (Schlien-fjorden). De var et hinder for militære fremstøt sørfra, men hindret ikke en gradvis tilflytning av tyske bønder.
Etter hvert fortrengte også den holsteinske adel den danske i Sønderjylland, som i 1115 ble organisert som hertugdømmet Schleswig. I 1386 gav dronning Margrete det i arvelig len til en holsteinsk greve. Selv om Sønderjylland fortsatt var en del av det danske riket, ble området av tyskerne betraktet som en uatskillelig del av hertugdømmet Holstein. Fortsatt innvandring fra sør førte til at grensen mellom dansk og tysk kultur flyttet seg nordover. Christian 1 vant tilbake hertugverdigheten både i Schleswig og Holstein, men måtte love i sin håndfestning i 1460 at hertugdømmene skulle høre sammen «evig og udelt».
Det avgjørende slaget ved Dybbøl skanse, malt av Jørgen Valentin Sonne.
Striden om Sønderjylland var opp igjennom middelalderen og nyere tid en kamp mellom fyrster og adelsmenn, men i pakt med den nasjonale bevegelsens fremvekst i Europa ble denne situasjonen radikalt endret omkring 1840. Det oppstod en dansksinnet folkebevegelse i nord og en tysksinnet i sør. De dansksinnede gikk ved store manifestasjoner i 1843 og 1844 inn for lokalt selvstyre under den danske krone, mens de tysksinnede ønsket sammenslutning med Holstein innenfor Det tyske forbund.
I 1848 gjorde holsteinerne opprør mot det danske styret og fikk militær støtte av Preussen. Den slesvigske krig endte med Danmarks seier ved Isted i juli 1850 og befestet den danske konges stilling som hertug over Schleswig og Holstein, men han måtte love ikke å knytte Sønderjylland nærmere til Danmark enn Holstein. Forsøk på å få i stand en felles forfatning for hele det danske riket på dette grunnlag førte ikke frem.
I november 1863 ble det i København vedtatt en forfatning som, tross løftet 13 år tidligere, skapte en nær forbindelse mellom Danmark og Schleswig, men holdt Holstein utenfor. Et nytt opprør i Holstein i januar 1864 fulgte, og denne gang grep Preussen og Østerrike inn med kraft. Danskene led et knusende nederlag i den dansk-tyske krig ved Dybbøl Banke i april 1864, og den danske kongen måtte ved freden i Wien 30. oktober samme år overdra alle sine rettigheter i Schleswig og Holstein til kongen av Preussen.
Avstemningsplakat som oppfordrer Sønderjylland til å stemme for gjenforening med Danmark.
Det nye regimet i Sønderjylland satte i gang en germaniseringskampanje overfor det dansksinnede mindretall, men møtte etter hvert økende motstand. I oktober 1918 reiste Hans Peter Hansen-Nørremølle i riksdagen i Berlin krav om folkeavstemning angående statstilhørigheten i Sønderjylland. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig kunne folkeavstemningen, med krigens seierherrers samtykke, gå av stabelen vinteren 1920. Sønderjylland var da delt i to soner, en nordlig, der de stemmeberettigede med tre fjerdedelers flertall gikk inn for tilslutning til Danmark, og en sørlig med Flensburg, der resultatet ble fire femtedeler for Tyskland. Avtalen om Danmarks overtagelse av nordsonen ble undertegnet i Paris 6. juli 1920.
Etter den tyske okkupasjonen av Danmark 9. april 1940 ventet de tysksinnede at Adolf Hitler skulle gjenopprette grensen fra 1864, men han gjorde aldri noe fremstøt i den retning. Det danske mindretallet i sør hadde imidlertid i hele den nasjonalsosialistiske perioden 1933–1945 vanskeligheter med å forsvare sin kulturelle identitet.
Etter det tyske nederlaget i 1945 var det dem som ønsket en grenserevisjon i Sønderjylland, men Vilhelm Buhls regjering erklærte uten reservasjon at «Danmarks grense ligger fast». Det ble også resultatet. Minoritetens rettsstilling på begge sider av grensen måtte imidlertid trygges, det var ikke minst påkrevd i sør etter at 140 000 hjemløse østtyskere skulle bosettes der. Prinsippet om det dansksinnede mindretallets rettslige likeverd ble slått fast av den schleswig-holsteinske landdagen i 1949, og i 1955 stadfestet den tyske og den danske regjering minoritetenes fulle nasjonale likestilling på begge sider av riksgrensen.
Sydslesvigsk Vælgerforening (SSW) ble unntatt fra sperregrensen på 5 prosent ved landdagsvalg, og har, bortsett fra en kort periode i 1950-årene, vært representert i landdagen i Schleswig-Holstein i hele perioden siden 1947, til 1953 også i den tyske forbundsdagen. Ved Landdagsvalget i 2005 fikk SSW 3,6 prosent av stemmene og to mandater. Det tysksinnede mindretall nord for grensen var representert i Folketinget gjennom Slesvigsk Parti frem til 1964. Grensen mellom Danmark og Forbundsrepublikken Tyskland svarer i dag temmelig nøyaktig til språkgrensen mellom dansk og tysk.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.