Haagdomstolen, betegnelse for tre ulike internasjonale institusjoner. 

Den faste voldgiftsdomstol (fr. Cour permanente d'arbitrage) ble opprettet ved kapittel 2 i konvensjonen om fredelig bilegging av internasjonale tvister av 1899 og revidert 1907 ved Haagkonferansene. Denne Haagdomstolen er imidlertid verken fast eller noen egentlig domstol. Den har et kontor i Haag, men består ellers bare av en liste over egnede voldgiftsdommere som en voldgiftsdomstol kan sammensettes av, etter valg av partene i en folkerettslig tvist. Dommerne sitter ikke sammen i Haag, og i virkeligheten får de færreste av dem noen gang fungere, idet hvert land som står tilsluttet domstolen oppnevner inntil fire medlemmer, slik at listen er blitt ganske omfattende, mens saksmengden er så liten at domstolen nærmest bare eksisterer formelt. I årenes løp er det likevel blitt behandlet en del viktigere saker, især før opprettelsen av de nedenfor nevnte domstoler. Innbringelse for Den faste voldgiftsdomstol er frivillig.

Hvis domstolens sammensetning i det enkelte tilfelle ikke avgjøres ved enighet mellom partene, velger hver av dem to medlemmer og disse fire en oppmann. Fører dette ikke frem, skal en tredje stat etter nærmere regler utpeke oppmannen. Denne er formann. Medlemmene har diplomatiske rettigheter når de fungerer.

Denne Haagdomstols nyttigste misjon har antakelig især vært å bidra til at ideen om en internasjonal rettspleie har slått rot. Det er gjort forsøk i den senere tid på å revitalisere domstolen ved å gjøre den bedre kjent og å få flere stater til å slutte seg til 1907-konvensjonen.

Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie (fr. Cour permanente de justice internationale) ble vedtatt opprettet av Folkeforbundets forsamling i Genève 1920, i overensstemmelse med Folkeforbundspaktens artikkel 14. Dette var en virkelig og permanent domstol med 15 medlemmer som alle skulle fungere i hver sak. De ble valgt av Folkeforbundets forsamling og råd. Denne domstol fikk en fremskutt plass i det internasjonale liv i mellomkrigstiden, da den avsa 31 dommer i internasjonale tvister (blant disse var Grønlandssaken) og avgav 27 betenkninger til Folkeforbundet om juridiske tvilsspørsmål.

Den internasjonale domstol (fr. Cour internationale de justice) er praktisk sett en fortsettelse av den foregående. Dens vedtekter bygger på forgjengerens, den er organisert i alt vesentlig på samme måte, og kompetansen, prosedyren og rettsvirkningen av dens avgjørelser er etter samme mønster.

Domstolen består av 15 medlemmer som velges for 9 år av FNs generalforsamling og av Sikkerhetsrådet. Dommerne skal uten hensyn til nasjonalitet velges blant personer som i sine hjemland fyller vilkårene for å være høyesterettsdommere eller er jurister med anerkjent kyndighet i folkerett. Domstolen som helhet skal representere de forskjellige hovedformer for sivilisasjon og de viktigste rettssystemer i verden. Domstolen velger selv president og visepresident for et tidsrom av 3 år. En eller begge parter i en sak kan oppnevne en dommer ad hoc hvis domstolen ikke har noe medlem som er borger av vedkommende stat. Rettsspråkene er fransk og engelsk.

Domstolen er ved FNs pakt i motsetning til sin forgjenger trukket direkte inn som en integrerende del av verdensorganisasjonen, og har status som et av dens hovedorganer. Den er FNs «øverste dømmende myndighet». FN kan altså ha, og har også for visse saker, opprettet andre domstoler, til dels med Haagdomstolen som appellinstans.

Denne nyeste Haagdomstol hadde i en periode relativt færre saker til realitetsavgjørelse av to grunner, som for så vidt henger sammen: de reelle politiske spenningsforhold i verden og de formelle begrensninger i dens kompetanse. Selv om det både ved Haagdomstolen og forgjengeren har vært forsøkt å etablere en obligatorisk domsmyndighet, ved at en del stater (bl.a. Norge) antok den såkalte «fakultative klausul» i vedtektene, hvorved de generelt anerkjente domstolens myndighet som bindende for seg i fremtidige saker, fører likevel svært mange saksanlegg til avvisning enten fordi den ene part ikke har anerkjent domstolens obligatoriske kompetanse eller bare har gjort det med slike forbehold at parten i virkeligheten er like ubundet som før. I de senere årene har det vært en klar økning i antall saker. Særlig utviklingsland har begynt å henvise avgrensningssaker til Den internasjonale domstol (bl.a. landavgrensningssaker).

Norge har vært part i tre tvister for den nye Haagdomstol: fiskerigrensesaken mot Storbritannia, som ble avgjort i 1951, gullklausulsaken mot Frankrike i 1957, hvor også den norske påstand ble tatt til følge, men hvor realiteten i tvisten ikke ble avgjort, og Jan Mayen-saken i 1993 mellom Danmark og Norge.

Haagdomstolens president var 1958–61 nordmannen Helge Klæstad. Nordmannen Jens Evensen var dommer 1985–94.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.