Den internasjonale domstol (fransk Cour internationale de justice) er praktisk sett en fortsettelse av den foregående. Dens vedtekter bygger på forgjengerens, den er organisert i alt vesentlig på samme måte, og kompetansen, prosedyren og rettsvirkningen av dens avgjørelser er etter samme mønster.
Domstolen består av 15 medlemmer som velges for 9 år av FNs generalforsamling og av Sikkerhetsrådet. Dommerne skal uten hensyn til nasjonalitet velges blant personer som i sine hjemland fyller vilkårene for å være høyesterettsdommere eller er jurister med anerkjent kyndighet i folkerett. Domstolen som helhet skal representere de forskjellige hovedformer for sivilisasjon og de viktigste rettssystemer i verden. Domstolen velger selv president og visepresident for et tidsrom av 3 år. En eller begge parter i en sak kan oppnevne en dommer ad hoc hvis domstolen ikke har noe medlem som er borger av vedkommende stat. Rettsspråkene er fransk og engelsk.
Domstolen er ved FNs pakt i motsetning til sin forgjenger trukket direkte inn som en integrerende del av verdensorganisasjonen, og har status som et av dens hovedorganer. Den er FNs «øverste dømmende myndighet». FN kan altså ha, og har også for visse saker, opprettet andre domstoler, til dels med Haagdomstolen som appellinstans.
Denne nyeste Haagdomstolen hadde i en periode relativt færre saker til realitetsavgjørelse av to grunner, som for så vidt henger sammen: de reelle politiske spenningsforhold i verden og de formelle begrensninger i dens kompetanse. Selv om det både ved Haagdomstolen og forgjengeren har vært forsøkt å etablere en obligatorisk domsmyndighet, ved at en del stater (blant annet Norge) antok den såkalte «fakultative klausul» i vedtektene, hvorved de generelt anerkjente domstolens myndighet som bindende for seg i fremtidige saker, fører likevel svært mange saksanlegg til avvisning enten fordi den ene part ikke har anerkjent domstolens obligatoriske kompetanse eller bare har gjort det med slike forbehold at parten i virkeligheten er like ubundet som før. I de senere årene har det vært en klar økning i antall saker. Særlig utviklingsland har begynt å henvise avgrensningssaker til Den internasjonale domstol (blant annet landavgrensningssaker).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.