Da ismassene gradvis trakk seg tilbake fra dansk område ca. 13 000 f.Kr., fulgte jegerfolk som hadde vært tilpasset et arktisk dyreliv, raskt etter. De eldste steinalderboplassene er fra senglasial tid og tilhører en arkeologisk kultur som kalles Hamburg-kulturen. I tidsrommet ca. 9700–9000 f.Kr. opptrer en gruppe som kalles Lyngby/Bromme etter kjente funnsteder. I boreal tid ble klimaet varmere og tørrere. Bjørk og furu dannet store skoger, og dyrelivet endret seg. Fra denne perioden kjennes store boplasser fra Maglemosekulturen, alle i innlandet. Kystboplassene ligger nå under havets overflate. På boplassene er det funnet redskaper av ben, hjortehorn og stein. Kongemosekulturen avløste Maglemosekulturen i yngre del av boreal tid. Kongemosefolket hadde en høyt utviklet steinteknologi og var særlig dyktige til å slå regelmessige flekker av flint. I de senere år er det oppdaget en gravplass nær en boplass fra denne perioden (se Vedbæk Boldbane). Den viser en gravskikk der enkelte mennesker har fått med gravgaver, og der det i forbindelse med selve graven og den døde har vært benyttet oker. Kongemosekulturen går i midten av atlantisk tid over i Ertebøllekulturen, også kalt kjøkkenmøddingkulturen – det siste navnet etter karakteristiske kystboplasser. Disse består vesentlig av store dynger med rester av muslinger, skjell og ben. Innimellom finnes ildsteder og i enkelte tilfeller begravelser. Muligens har menneskene bodd på selve møddingen. Disse store boplassene kan tyde på at folket er blitt mer bofast. Jakt og sanking har vært det viktigste livsgrunnlaget. I de senere år er det funnet sesongboplasser også fra innlandet. Oldsaksmaterialet i Ertebøllekulturen – særlig keramikken – viser at folket har stått i kontakt med europeiske kulturgrupper som har hatt en jordbruksøkonomi.

Yngre steinalder (neolittisk tid, ca. 4000–1700 f.Kr.) betegner overgangen til en jordbruksøkonomi i Danmark med både husdyrhold og korndyrking. De første jordbrukere har tilhørt traktbegerkulturen, som har fått sitt navn etter den spesielle keramikken som er funnet på boplasser og i graver. Mens det i tidlig neolittisk tid var vanlig med enkle jordgraver, er det storsteinsgravene, dysser og ganggraver som dominerer i mellom-neolittisk tid. Flintøkser og leirkar er blitt satt ned i myrer og vann som offer til gudene. Fra mellom-neolittisk tid finnes enda en kulturgruppe, enkeltgravkulturen, der menneskene er blitt begravd enkeltvis i motsetning til de kollektive gravene i traktbegerkulturen. Det er usikkert om enkeltgravskulturen er resultat av en innvandring eller om det er en ny gravskikk som sprer seg. Oldsaksmaterialet fra sen-neolittisk tid har et mer homogent preg over store områder enn det var vanlig tidligere i steinalderen. De vanligste redskapene er flintdolker og skafthulløkser av stein. Gjenstander av kobber, senere også av bronse, ble innført til Danmark fra sør. Tidligere antok arkeologene at menneskene i denne perioden vesentlig drev februk og hadde en labil bosetningsform. Funn av hustufter synes nå å tyde på en relativt stabil bosetningsform.

Bronsealder (ca. 1700–500 f.Kr.). Ca. 1500 f.Kr. begynte man i Danmark selv å fremstille bronselegeringer av kobber og tinn og å støpe bronsegjenstander. Alt råmateriale til bronsefremstillingen måtte innføres, og dette forutsetter en omfattende handelsvirksomhet. Det er i Danmark funnet store mengder bronsegjenstander både i graver og fra offer- og depotfunn. Både bronsevåpnene og de praktfulle smykkene av bronse og gull vekker beundring den dag i dag. Funnene fra dansk bronsealder er blant de fremste i Europa fra denne perioden. Eldre bronsealder karakteriseres ved store gravhauger. Den døde er gravlagt ubrent i kiste med et rikt personlig utstyr. I enkelte tilfeller har kisten vært en uthulet eikestamme. Fra slike graver har vi noen av oldtidens mest praktfulle funn (se eikekistegraver). I yngre bronsealder ble den døde brent, og store gravminner blir sjeldne. Gravurnen er ofte plassert i en eldre haug eller under flat mark. Etter 1950 er det funnet spor etter hustufter fra bronsealder. Husene har variert i størrelse fra 16–18 m lengde opptil over 30 m. Både variasjon i gravfunn og i størrelsen på hustuftene tyder på lagdeling av samfunnet. Muligens har overklassen bygd sin maktstilling på kontroll over importen og den videre distribusjon av bronsen. Offerfunn og helleristninger vitner om tro på høyere makter. Symboler som finnes både på helleristningene og på bronsegjenstander, tyder på fruktbarhetskult.

Førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr. – ca. Kr.f.). Overgangen til jernalder markeres ved at bronse ikke lenger ble benyttet til våpen og redskaper og ved at jernet kom i mer alminnelig bruk, noe som skyldes at jern, med basis i myrmalm, nå ble produsert lokalt. Jernet ble fremstilt i sjaktovner som var bygd over en grop i bakken, beregnet på å motta slagg fra blesteringen. Det er tallrike spor etter jernfremstilling fra ulike deler av Jylland. Bosetningssporene er i form av langhus som bare unntaksvis har vært mer enn 12–14 m lange, gjerne gruppert flere sammen slik at de danner de eldste kjente landsbyer (Grøntoft, Borremose). Man brente sine døde og gravla restene i en urne nedsatt under flat mark. Denne gravskikken representerer en fortsettelse av gravskikken fra yngre bronsealder. Også offerskikken vitner om kontinuitet fra foregående periode. Ofring av kvinnesmykker av bronse er særlig fremtredende i eldste del av perioden. I periodens senere del ble hele vogner (Dejbjerg) og importerte bronse- og sølvkjeler (Gundestrup) ofret. Her kan det påvises påvirkning fra den keltiske La Tène-kulturen. På 300-tallet ble dessuten en krigskano oppfylt med våpen og annet hærutstyr ofret (Hjortspringfunnet).

Romersk jernalder (ca. Kr.f.–ca. 400 e.Kr.) er en av de mest funnrike perioder i dansk forhistorie. Dette gjelder både boplassfunn, grav- og offerfunn. Husene er av langhustypen, men større enn husene fra førromersk jernalder – oftest med den ene delen av huset til fjøs, mens menneskene har oppholdt seg i den andre halvdelen. Husene har hyppig vært samlet i en landsby med brolagte stier og gårdsplasser. Det er særlig mange gravfunn i eldre romertid – færre i yngre. I tillegg til den gamle branngravskikken blir det vanlig med ubrent begravelse i kiste som ofte er skåret dypt ned i undergrunnen. Slike graver kan ha et eksepsjonelt rikt gravgods med forrådskar og drikkekar av bronse og sølv, glassbeger og smykker (Hoby- og Himlingøje-funnet). En regulær handelsplass er påvist på Lundeborg på Fyn. Trolig er en omfattende handel bakgrunnen for den rikdommen som kommer til syne i gravutstyret. Stasjoneringen av romerske tropper langs grensen av Romerriket og opprettelsen av byer har skapt et marked for varer også fra Norden. Romertiden har neppe vært noen rolig tid. Flere store myrfunn tyder på krigstilstander. Karakteristisk for disse myrfunnene (se Torsbjerg, Vimose-funnet og Illerup-funnet) er nedlegging av store mengder våpen, personlige småting, klær, kokekar, verktøy m.m. – i det hele utrustningen til en hel hær. Mange av sakene viser spor etter kamp, mens andre er forsettlig ødelagt. Fra skriftlige romerske kilder vet vi at folk i Gallia ofret sitt krigsbytte til gudene ved å kaste det i vann.

Germansk jernalder (ca. 400–800 e.Kr.) deles i to hovedavsnitt, eldre og yngre germanertid, som tilsvarer de norske betegnelsene folkevandringstid og merovingertid. Overgangen fra romertid til germansk jernalder er gradvis. Det største skillet er en kraftig nedgang i tallet på boplass- og gravfunn. Derimot viser myrfunnene en fortsettelse fra forrige periode (se Nydam- og Kragehulfunnet). Et nytt trekk er nedleggingen av gullskatter. Mennesker har gravd ned sine skatter uten å være i stand til å ta dem opp igjen. Den germanske dyrestilen nådde et høyt nivå i denne perioden.

Yngre germansk jernalder ble tidligere regnet for jernalderens mest funnfattige periode. Dette gjelder fortsatt for 7. århundre, men når det gjelder 8. århundre har nye funn og dendrokronologiske dateringer endret bildet. Ikke minst har nydateringer av Danevirke til år 737 ført til et endret syn på perioden. Danevirke er et av de største forsvarsanlegg i Nord-Europa og beskyttet Danmarks grense mot syd. Ribe på Jyllands vestkyst, ikke langt fra frisisk område, ble anlagt omtrent samtidig med at Danevirke ble påbegynt, og er dermed Skandinavias eldste by. Området er delt inn i parseller, et tydelig tegn på at en overordnet makt har stått bak byetableringen. Både bygrunnleggelse og byggingen av Danevirke tyder på at det i Jylland har vært en sterk kongemakt på 700-tallet.

Vikingtid (ca. 800 – 1050). Det arkeologiske materialet i vikingtiden representerer en jevn videreutvikling av materialet fra yngre germansk jernalder. Bosetningen var dels på enkeltgårder, men først og fremst i landsbyer. En av de best undersøkte landsbyene er Vorbasse i Midt-Jylland. På Lindholm Høje ved Limfjorden har det også vært bymessig bebyggelse som har dekket ca. 2 ha. Her er en stor gravplass med tilsammen 650 graver som har vært benyttet i tiden ca. 500–1000. Byetableringen som startet i yngre germansk jernalder, ble ført videre. Skriftlige kilder forteller at kong Godfred flyttet kjøpmenn fra Reric til Hedeby i 808. Like etter ble de eldste myntene i Skandinvia slått her. Hedeby ble forsynt med en forsvarsvoll midt på 900-tallet, omtrent samtidig med at Århus ble etablert. Også Århus ble omgitt av en halvsirkeformet festningssvoll.

De fire store borganleggene, Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg og Nonnebakken, er alle bygd ca. 980 og skriver seg dermed fra Harald Blåtanns tid. Brukstiden av anleggene har vært kort, og borgene kan trolig knyttes til kong Haralds samling av landet, omtalt på den store Jellingsteinen. Her nevnes også at han kristnet danene. Skriftlige kilder beretter at Ansgar, Nordens apostel, foretok misjonsreiser til Danmark og at han skal ha fått bygd en kirke i Ribe, dessuten at det skal ha vært en biskop i Århus i 948, 965 og 988.

Danene markerte seg også ute i Europa. Den ytre ekspansjon hadde i hovedsak form av vikingferder rettet mot frisiske, frankiske og angelsaksiske områder. Senere fulgte bosetningsetablering både i Normandie og England. Den ytre ekspansjonen kulminerte med danskekongen Knut den mektiges erorbring av England og et kortvarig nordsjøimperium. Runeinnskrifter er direkte vitnemål om dette, mens skattefunn, som bl.a. inneholder mynt og verdigjenstander som har fungert som danegeld, er mer indirekte vitnemål.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.