Hylling var i Norge i gammel tid den seremonien som gav en konge det nødvendige rettsgrunnlaget for å overta riksstyringen. Hyllingen foregikk på hovedtingene, men Øyratinget i Trøndelag kom tidlig til å innta en særstilling som rikshyllingsting. Haugatinget i Vestfold var også mye brukt som hyllingsting.

Faktaboks

Også kjent som
kongehylling eller konungstekja

Hyllingen foregikk ved at kongsemnet fremstilte seg for tingallmuen, gjorde rede for sitt arvekrav (odelsrett til riket) og lovte å holde, og eventuelt å bedre, landets lover. Tingfolket vurderte kongsemnets skikkethet, tildømte ham «land og tegner», og en høyættet bonde gav ham kongsnavn.

I Magnus Lagabøtes hirdskrå er det fastsatt nye regler om hvordan hyllingen skulle gå for seg. Den fornemste av de mennene som var til stede, skulle gi kongen kongsnavn idet han fremsa en fastlagt formular. Deretter satte biskopene, lendmenn, hirdstjorer og lagmenn kongen i høysetet, prestene sang Te Deum og legfolket skulle synge Kyrie eleison. På denne tiden foregikk seremonien på Domkirkegården, der kongens høysete ble reist.

Den siste kongen som ble hyllet på Øyratinget, var Erik av Pommern i 1391. Etter reformasjonen ble kongene hyllet på Hovedtangen ved Akershus festning i Oslo. Etter at eneveldet var blitt innført i 1660, falt seremonien bort.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg