Kong Christian 10 av Danmark av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Christian 10 var konge av Danmark fra 1912 til 1947, og konge av Island fra 1918 til 1944. Han var sønn av Frederik 8 og Louise av Norge-Sverige.

Under første verdenskrig bidrog Christians faste holdning vesentlig til å bringe landet gjennom krisen. Den viktigste innenrikspolitiske begivenheten i denne tiden var grunnloven av 5. juni 1915, kjent som Junigrunnloven. Junigrunnloven gav blant annet kvinnene stemmerett og endret sammensetningen av Landstinget.

I 1918 ble Island selvstendig kongerike, og i 1920 fulgte så gjenforeningen med Nord-Slesvig. Den førte til en indrepolitisk krise med den følge at kongen i mars 1920 avskjediget regjeringen Zahle. Denne opptredenen vakte atskillig kritikk på radikalt hold. Men takket være sine mangesidige interesser vokste han i mellomkrigsårene mer og mer sammen med sitt folk, og ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble han det naturlige midtpunkt som alle samlet seg om.

Christians karakterfaste opptreden under okkupasjonen i 1940–1945 gjorde ham populær som få andre danske konger. Såvidt mulig fortsatte han sitt daglige levevis, blant annet rideturene gjennom København, og kongen ble i disse årene et nasjonalt symbol. I september 1942 inntrådte en farlig krise på grunn av Hitlers reaksjon på kongens meget kjølige takketelegram i anledning av den tyske diktatorens lykkønskning med hans fødselsdag. Etter at han under det endelige brudd med tyskerne i august 1943 hadde nektet å danne regjering utenom Riksdagen, var han nærmest en fange på sitt eget slott frem til frigjøringen.

I 1898 ektet Christian 10 Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin (1879–1952), som han hadde to sønner med, Frederik 9 og prins Knud.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.