Annie Kenney og Christabel Pankhurs
Bilde av stemmerettsaktivistene Annie Kenney og Christabel Pankhurs, Storbritannia, ca. 1908.

Stemmerett, utvalgte land

1893

New Zeland

1902

Australia

1906

Finland

1913

Norge

1915

Danmark, Island

1917

Sovjetunionen

1918

Østerrike, Tyskland

1919

Tsjekkoslovakia, Luxembourg, Nederland, Polen

1920

Canada, USA

1921

Sverige

1922

Irland

1928

Storbritannia

1930

Sør-Afrika (hvite kvinner)

1931

Spania, Sri Lanka

1934

Cuba, Tyrkia

1944

Frankrike

1945

Japan

1946

Benin, Italia, Liberia, Joguslavia

1948

Israel, Nord- og Sør Korea

1949

India, Syria

1951

Nepal

1953

Kina, Mexico

1955

Etiopia, Ghana, Nicaragua, Peru

1956

Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Tschad, Kongo, Egypt, Gabon, Guinea, Elfenbenskysten, Laos, Madagaskar, Mali, Mauritania, Niger, Pakistan, Senegal, Sudan, Tunis, Burkina Faso

1958

Albania, Algerie, Irak, Somalia

1963

Iran, Kenya, Libya

1971

Sveits

1976

Portugal

1984

Liechtenstein

2005

Kuwait

2013

Saudi-Arabia

Kampen for stemmerett for kvinner begynte først i Storbritannia og USA. Dette var også de landene hvor en organisert, varig kvinnebevegelse kom i gang først; i USA med et stort demokratimøte i Seneca Falls i 1848, i Storbritannia i 1850-årene.

I 1880-årene fulgte kvinner i Vest- og Nord-Europa etter, og rundt århundreskiftet var en meget sterk og livskraftig stemmerettsbevegelse i gang over hele Europa og i andre deler av verden.

Stemmeretten ble både kjempet fram og innvilget nasjonalt. Betingelsene for stemmerett var også ulike. Enkelte land hadde egne (og høyere) aldergrenser for kvinner, andre innførte stemmerett, men ikke valgbarhet, og i noen land var det grupper av befolkningen hvor verken kvinner eller menn fikk stemme.

I noen land fikk kvinner stemmerett, men mistet den igjen ved innføring av diktatur. Stemmerett var ikke et gode man kunne ta for gitt.

Storbritannia

Christabel Pankhurst
Christabel Pankhurst i Manchester under stemmerettskampen i Storbritannia.

Kvinner i Storbritannia startet stemmerettskampen allerede i 1850-årene, og hadde den mest aktive bevegelsen i Europa. I 1866 ble The Women’s Suffrage Committee stiftet med utgangspunkt i Langham Place, et samlingssted for politisk interesserte kvinner i London.

Komiteen fikk straks med seg en rekke kjente kvinner, og la fram lovforslag for Parlamentet. Etter hvert fikk kvinner med en viss eiendom stemmerett i kommunale og regionale valg, men på nasjonalt nivå kom de ingen vei.

I 1897 stiftet Millicent Garrett Fawcett (1847–1929) og andre National Union of Women’s Suffrage Societies (NUWSS). Nå var også et stort antall arbeiderkvinner aktivt med. Det ble gjort forsøk på å alliere seg med det nystiftede Labour Party, men heller ikke dette førte frem. Utålmodige kvinner med Emmeline Goulden Pankhurst (1858–1928) i spissen stiftet da i 1903 Women’s Social and Political Union (WSPU).

Mens NUWSS fortsatte med demonstrasjoner, taler og lobbyvirksomhet, var WSPU en militant organisasjon. Medlemmene kalte seg suffragetter. De knuste vinduer, skar over telegraflinjer og ødela eiendom. «Deeds, not Words» («handlinger, ikke ord») var mottoet. Suffragettene ble arrestert, gikk til sult- og tørstestreik, ble tvangsforet, sluppet ut og så arrestert igjen. Mange ble arrestert flere ganger.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble det brått slutt på stemmerettskampen. Begge stemmerettsforeningene konsentrerte seg om krigsinnsatsen. Før krigen hadde motstandere av stemmerett for kvinner argumentert med at dette ville være «mot naturen» og ville svekke Storbritannias forsvarsevne. Nå hadde kvinner vist at de var sanne patrioter. De hadde også arbeidet i rustningsindustrien, pleiet syke og døende soldater og gått rett inn i tradisjonelt mannsarbeid. Mange var imponert, inkludert ledende politikere.

I 1918 fikk kvinner over 30 år stemmerett. Stemmerettsalderen for menn var 21 år, men så unge kvinner ble ansett som for «flighty» (flyktige) til å stemme. Først i 1928 fikk britiske kvinner stemmerett på like fot med menn.

USA

Stemmerettsparade
Marsj for kvinners stemmerett i Washington D.C. 3. mars 1913.
Av /Library of Congress .
Harriet Tubman
Den tidligere slaven Harriet Tubman (1819/1820-1913) var en av stemmerettsaktivistene i National American Woman Suffrage Association (NAWSA).
Av /National Portrait Gallery.

Da borgerkrigen var over, fikk svarte menn stemmerett. Både svarte og hvite kvinner ble bedt om å vente. Som en reaksjon på dette stiftet Susan Brownell Anthony (1820–1906) og Elizabeth Cady Stanton (1815–1902) stemmerettsforeningen National Woman Suffrage Association i 1869. Rett etter ble den mer moderate American Woman Suffrage Association opprettet, med Lucy Stone (1818–1893) som leder. I 1890 ble de rivaliserende organisasjonene slått sammen til National American Woman Suffrage Association (NAWSA).

Også svarte kvinner var med i stemmerettsforeningene. Den tidligere slaven Harriet Tubman (1820–1913) kom til NWSA fra en svært aktiv innsats i anti-slaveribevegelsen, og samarbeidet nært med Susan Brownell Anthony.

På slutten av 1800-tallet vokste intoleransen overfor svarte i USA, og en offentlig raseskillepolitikk ble innført. Svarte kvinner ble marginalisert i de hovedsakelig hvite stemmerettsorganisasjonene. I løpet av 1880- og 1890-årene organiserte de seg i mer lukkede klubber. Disse klubbene samlet seg i 1895 i landsorganisasjonen National Association of Colored Women, hvor stemmerettskampen var en del av programmet.

Stemmerettsforkjemperne gjorde fremskritt i tiden før første verdenskrig. I 1912 fikk de president Theodore Roosevelt på sin side. I 1917 ble National Women’s Party (NWP) stiftet med Alice Stokes Paul (1885–1977) som leder, et aktivistisk parti som demonstrerte og aksjonerte for stemmerett. I 1919 ble stemmerett for kvinner vedtatt i Senatet, og i 1920 ble den satt i verk.

På initiativ fra National Woman Suffrage Association ble International Council of Women (ICW), Det internasjonale kvinneråd, stiftet i 1888. Dette var den første, internasjonale organisasjonen for kvinnerettsorganisasjoner. I tilknytning til ICW ble det stiftet en lang rekke nasjonale kvinneråd i mange land, også de nordiske. Et internasjonalt nettverk for diskusjon og samarbeid ble bygd opp.

ICW ønsket å samle flest mulig. Programmet var derfor bredt og lite tilspisset. Formålsparagrafen besto av mottoet «Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»

Stemmerettskampen i andre land

Suffrage Alliance Congress
Fra IWSAs (Den internasjonale stemmerettsalliansens) kongress i London i 1909. Øverste rekke fra venstre: Thora Dangaard (Danmark), Louise Qvam (Norge), Aletta Jacobs (Nederland), Annie Furuhjelm (Finland), Madame Mirowitch (Russland), Schirmacher (Tyskland), Madame Honneger (Sveits), uidentifisert Nederst fra venstre: uidentifisert, Anna Bugge Wicksell (Sverige), Ann Shaw (USA), Millicent Fawcett (presitend, England), Chapmann Catt (USA), Fredrikke Marie Qvam (Norge), Anita Augsburg (Tyskland).
Av /Nasjonalbiblioteket .
Lisens: CC BY 2.0
Stemmerett i Spania
Spanske kvinner stemmer under valg i Éibar i november 1933. Kvinner i Spania fikk stemmerett i 1931 og mistet den i 1939.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I løpet av 1880-årene kom mange kvinneforkjempere frem til at de måtte skaffe seg stemmerett, ellers ville de ikke få gjennom nødvendige reformer. De var også opptatt av at kvinner kunne by på andre verdier og en annen type kunnskap enn menn. Dessuten hadde mange et sterkt ønske om rettferdighet – kvinner måtte få statsborgerskap på like fot med menn, ikke behandles som mindreårige. Fra slutten av 1880-årene ble fokuset på stemmeretten meget sterkt.

I land etter land ble det dannet egne kvinnestemmerettsforeninger, ikke bare i Europa, men i hele verden. I tillegg ble en egen, internasjonal stemmerettsorganisasjon opprettet i Berlin i 1904, IWSA (International Women’s Suffrage Association, IWSA (fra 1946 International Alliance of Women, IAW). Denne var innrettet på en mer offensiv politikk enn ICW. Den fikk snart en lang rekke medlemsland fra alle verdensdeler.

Et internasjonalt nettverk utviklet seg, ledende personligheter innenfor kvinnebevegelsen reiste på kongresser og på besøk til andre land, de nasjonale foreningene utvekslet ideer og støttet hverandre. Likevel skulle det ta lang tid før resultatene kom.

I alle land var de naturlig allierte i stemmerettskampen menn fra liberale og radikale politiske miljøer. Liberale og sosialistiske partier fryktet imidlertid at kvinner ville stemme konservativt hvis de fikk anledning, og de ville derfor ikke gjøre dem til velgere. Samtidig var det umulig eller vanskelig å få støtte fra de konservative, som var mot stemmerett for kvinner i utgangspunktet.

Innad i kvinnestemmerettsbevegelsen fantes dessuten vanskelige dilemmaer. Ett av dem var om man skulle kreve samme politiske rettigheter for kvinner som det menn hadde oppnådd, eller om man i første omgang skulle nøye seg med stemmerett for en mindre gruppe kvinner.

Norge var et av landene hvor stemmerettsbevegelsen ble splittet på grunn av dette spørsmålet. Slike spørsmål skapte også konflikter med arbeiderkvinnene og deres organisasjoner. For arbeiderkvinnene var kravet stemmerett til alle – både kvinner og menn.

Stemmerett til ulik tid og på ulike måter

  • I 1893 innførte New Zealand stemmerett for kvinner. Dette var imidlertid bare retten til å stemme, ikke til å la seg velge. Denne retten oppnådde kvinnene først i 1919. Australia var neste land. Her fikk hvite kvinner stemmerett i 1899. Retten til å velges kom langt senere. Dessuten fikk ikke urbefolkningens kvinner og menn stemmerett før i 1962.
  • Det første landet i verden som fikk allmenn stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn var Finland i 1906, deretter kom Norge i 1913. I løpet av 1915 fulgte Danmark og Island etter.
  • En lang rekke land innførte kvinnestemmerett etter første verdenskrig. Dette gjaldt for eksempel Storbritannia og Sverige. I flere land mistet befolkningen stemmeretten igjen fordi diktaturer eller totalitære regimer ble innført. Slik var det blant annet i Tyskland. Spanske kvinner fikk stemmerett i 1931, men mistet den i 1939.
  • I Sør-Afrika fikk hvite kvinner stemmerett i 1930. Samtidig ble både svarte menn og svarte kvinner nektet å stemme.
  • Kvinner i Frankrike fikk først stemmerett i 1944, deretter fulgte Italia i 1946, Hellas i 1952 og Sveits i 1971.
  • I Øst-Europa hadde kvinner i noen land fått stemmerett etter første verdenskrig, mens andre fulgte etter andre verdenskrig. På denne tiden ble landene overtatt av kommunistiske regimer styrt av Sovjet. Stemmeretten mistet da sin betydning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anderson, Bonnie S. og Judith P. Zinsser: A History of their own : Women in Europe from Prehistory to the Present. Vol II, revised edition, Oxford University Press, Oxford 2000.
  • Blom, Ida (red.:) Cappelens kvinnehistorie : Renessanse, reformasjon, revolusjon fra ca. 1500 til i dag. Cappelen, Oslo 1992.
  • Bock, Gisela: Women in European History. Blackwell, Oxford 2002.
  • Dahlsgård, Inga (red.:) Kvindebevægelsens hvem-hvad-hvor. Politiken, København 1975.
  • Simonton, Deborah (red.:) The Routledge History of Women in Europe since 1700. Routledge, London 2006.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg