Kalmarkrigen, krigen mellom Danmark-Norge og Sverige 1611–13, hovedsakelig utkjempet i Småland og Blekinge; navn etter striden om Kalmar slott og festning, som ble erobret av danskene.

En av de viktigste årsakene til krigen var Karl 9s territoriale krav i Finnmark, hvor han krevde skatt av sjøfinnene og forsøkte å befeste et svensk herredømme. Dessuten hadde han anlagt Göteborg til skade for de danske inntekter av Øresundstollen. I Christian 4s felttogsplaner inngikk utskriving av ikke mindre enn 11 000 nordmenn, både fotsoldater og ryttere, i tillegg ble 1700 båtsmenn utskrevet til flåten. De norske troppene skulle gå offensivt til verks ved å gjøre innfall i Sverige. Myndighetspersoner i Norge fant imidlertid kongens krigsplaner for landet helt urealistiske. Det var for lite våpen i landet, og norske bønder var uerfarne i våpenbruk, ble det hevdet. Bøndene kunne bare brukes militært hvis fienden rykket inn i landet, ble det argumentert. Kongen holdt imidlertid på sitt, men de utskrevne norske soldatene viste seg, som advart, lite villige til å kjempe. Ved Kringen ble likevel en skotsk leiehær stoppet (se Skottetoget).

Ved freden i Knäred 1613 måtte Sverige oppgi sine krav på Finnmark og betale 1 million riksdaler i krigserstatning. Krigen førte ikke til grenseendringer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.