forholdstallsvalg

I Norge skjer «diskrimineringen» gjennom selve utregningsmetoden for mandattildeling, modifisert Sainte Laguës metode.

Listestemmene deles på 1.4, 3, 5 osv. siden 1953, samme år som ordningen kom i Danmark og ett år etter Sverige innførte den. Tidligere brukte man d'Hondts metode, med delingstall 1, 2, 3 osv.

Diskrimineringen ligger i det første delingstallet: partier som får få stemmer, får redusert sitt konkurranseutgangspunkt.

Det er også vanlig å ha sperregrenser for representasjon; de varierer gjerne fra to prosent, som de har i Danmark, til fem prosent, som de har i Tyskland.

I forbindelse med at Norge fra valget i 1989 innførte utjevningsmandater, og slik gav små partier en ekstra mulighet til representasjon, ble det innført en sperregrense på fire prosent for tildeling av utjevningsmandater.

Fra 1989 var det åtte utjevningsmandater ved Stortingsvalg; dette ble 2005 økt til 19 – ett fra hvert fylke.

• Se mer i artikkelen om valgsystem.

Valgordningen oppstod i forbindelse med stemmerettsutvidelsene i ulike land i siste halvdel av 1800-tallet, og først som et middel til å sikre representasjon for minoriteter i nasjonalforsamlingen og dermed hindre nasjonalt truede konflikter.

Danmark, med sin sønderjydske tyske befolkning, innførte forholdstallsvalg i 1855. Det språklig delte Sveits innførte ordningen på kantonnivå i 1891. Belgia, med spenningen mellom flamlendere og valloner, innførte ordningen i 1899, mens Mähren, med tysk minoritet og Finland, med svensktalende minoritet, tok ordningen i bruk i 1905 og 1906.

Etter hvert som man nærmet seg allmenn stemmerett, ble ordningen mange steder innført for å hindre at sosialistene skulle bli for dominerende i parlamentet og for å sikre en del av de gamle borgerlige partier en rimelig representasjon.

Sverige innførte derfor forholdstallsvalg i 1909 og Norge i 1921 (vedtatt 1919). I Storbritannia er flertallsvalg beholdt; det samme er tilfellet i «settler-nasjonene» i Nord-Amerika og Oseania.