En lensmann (norrønt lénsmaðr) er en offentlig tjenestemann med en rekke forskjellige oppgaver, og er i Norge kjent fra 1200-tallet. Lensmannen ble ansatt av sysselmannen og var hans underordnede. Som hovedregel skulle det ikke være mer enn to lensmenn i hvert fylke

I 1293 kom et påbud om at lensmenn skulle plukkes blant forstandige bønder av god ætt, og den oppnevnte lensmannen fortsatte å være bonde. Lensmannens viktigste oppgave var å reka lénit: å drive inn offentlige fordringer i distriktet på vegne av sysselmannen; «lénit» sikter til selve virksomheten, oppebørselen (skatt eller bøter). Han hadde også politimyndighet og kunne blant annet innstevne for lagmannen.

Etter foreningen med Danmark i 1537 ble lensstyret innført, og innehaverne av lenene benyttet seg av fullmektiger, fogder, i forvaltningen. Lensmannen ble da kalt bondelensmann for å unngå forveksling med lensinnehaveren. Han ble tilsatt av fogden, men tingallmuen måtte godkjenne ham. Bondelensmannen kom i en eiendommelig mellomstilling som ombudsmann for fogden og tillitsmann for bøndene. Etter hvert ble distriktene mindre, og landet fikk flere bondelensmenn. Lensmannen hadde ikke krav på fast lønn, hans inntekt av virksomheten var en andel av sakøren (bøter og inndratt gods).

Med eneveldets innførelse ble lensmannen fra 1662 ansatt av amtmannen og oppnådde senere en mindre fast godtgjørelse. Lensmannen hadde en sentral stilling i bondesamfunnet, og blant utsendingene til riksforsamlingen på Eidsvoll var det fem lensmenn. Den voksende selvfølelsen blant bøndene etter formannskapslovene, som kom i 1837, førte til krav om at lensmenn skulle ansettes av herredsstyrene da denne delen av lokalforvaltningen fra gammel tid var skjøttet av bygdens beste folk. Kravet møtte motstand blant embetsmennene, og i lensmannsloven av 1884 beholdt amtmannen ansettelsesretten, men måtte velge en av herredsstyrets kandidater.

Et karakteristisk særtrekk ved lensmannsetaten har vært kombinasjonen av offentlige og private gjøremål. Ved siden av å ha ansvaret for polititjenesten på landet, var lensmannen namsmann, ofte manntallsfører, bidragsfogd, hovedstevnevitne, skjønnsbestyrer og protesterer av veksler. Han hadde også oppdrag for skifteretten.

Tidligere var lensmannen administrativt underlagt fylkesmannen. Ved politireformen i 1994 ble lensmannen integrert i politidistriktet ved at han administrativt ble lagt inn under politimesteren, og inngår dermed nå helt i politiorganisasjonen. De tidligere omfattende sivile gjøremålene er bortsett fra namsmannsfunksjonen overført til andre etater. Det er nå nærmest ingen forskjell i gjøremålene mellom politiet og lensmennene.

  • Nordstoga, Olav: Lensmenn i 800 år : jubileumsbok Norges lensmannslag 1893-1993, 1992, isbn 82-7443-017-4, Finn boken
  • Olafsen, Arnet: Våre lensmenn : et bidrag til den norske lensmannsstands historie gjennem 700 år, 1930, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.