Selv om delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del (og med det begynnelsen på Det bysantinske riket) ikke skjedde før i 395, må bysantinsk tid i Palestina likevel regnes fra året 324, da keiser Konstantin overtok kontrollen også over de østlige deler av riket og grunnla Konstantinopel (i dag Istanbul) som sin nye hovedstad. Konstantin fremmet kristendommen og skal selv ha latt seg døpe på dødsleiet.
Som hellig land for kristenheten fikk Palestina en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden i Palestina er en av de rikeste i landets historie. Mange nye arkeologiske funn har gitt økt kjennskap til denne perioden.
Velstanden gjenspeiler seg i en serie byggeprosjekter under Konstantin og hans etterfølgere. Konstantins mor, Helena, reiste selv til Det hellige land, der hun fikk bygget flere basilikaer. Den hellige gravs kirke i Jerusalem ble bygget under Konstantin og omfatter to hellige steder innenfor kristen tradisjon; stedet der korsfestelsen skal ha funnet sted og stedet der Jesu grav skal ha ligget. På dette stedet lå det tidligere et Afrodite/Venus-tempel fra andre århundre evt. Allerede på 300-tallet ble det bygget en kirke i Betlehem (Fødselskirken) over det som skal være Jesu fødested i henhold til kristen tradisjon.
På 400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Et høydepunkt finner vi i keiser Justinian 1.s (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem.
Samaria-Sebaste ble et viktig senter i Konstantins kristne imperium og sendte biskoper til alle de viktige kirkemøtene (Nikea, Konstantinopel, Khalkedon), men lite er bevart fra bysantinsk tid. Andre viktige steder i bysantinsk tid er Kapernaum i Galilea, der Jesus begynte sin virksomhet, Betlehem, Tabkba ved Genesaretsjøen (der brød-underet skulle ha funnet sted) og Tiberias. Også Østjordanlandet blomstret i bysantinsk tid. Særlig imponerende var anleggene på Nebofjellet. En rekke av de største byene var bispeseter, for eksempel Filadelfia (Amman) som ble gjenoppbygd.
Rundt år 400 var Palestina (etter romersk mønster) organisert i ulike provinser: Palaestina prima (hovedstad Caesarea Maritima) bestod av den nordre delen av kystsletten, Judea, Idumea (det gamle Edom), Samaria, Peraea (landet øst for Jordan). Palaestina secunda (hovedstad Skythopolis = Bet-Shean) bestod av Galilea, byene i Dekapolis, Golan-området. Palaestina tertia (tidligere Salutaris, hovedstad usikker) bestod av de sørligste ørkenområdene (Judaørken, Negev og Sinai).
Det økonomiske oppsvinget i bysantinsk tid gjaldt ikke bare for byene. Også på landsbygda og i ørkenområdene i sør skjedde det en sterk økning i befolkningsveksten. Så å si alle kjente bosetninger var bebodd i perioden. Pilegrimer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området; ofte på steder der det tidligere hadde vært romerske templer. Klostrene, med flere tusen fastboende munker, representerte en ny arkitektonisk byggeform. En lang rekke av dem er blitt gravd ut.
For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere; mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne. Flere antijødiske lover og forordninger ble innført. I begynnelsen av 400-tallet ble det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkembedet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra kirken. Jøder hadde ikke adgang til byen Jerusalem.
Krigene mot Perserriket fortsatte under hele den bysantinske perioden, og i 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av bysantinske militære styrker. Da var mange kirker og uerstattelige bysantinske mosaikker ødelagt for godt. De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte allerede i 634, og i 638 falt også Jerusalem. Byen ble imidlertid ikke ødelagt, og i 641 fikk et begrenset antall jøder igjen adgang til byen.
Kommentarer (4)
skrev kåre rolland
svarte Bente Groth
skrev Kai Bråthen
svarte Bente Groth
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.