Gudinne, overmenneskelig vesen i kvinneskikkelse. I religionshistorien er kvinnelige guddommer like mangfoldige som mannlige (se også gud).

Ulike karaktertrekk og funksjoner kan være knyttet til gudinner: Jomfruelighet fremhever gudinnens renhet, men også hennes guddommelighet. Hun kan være mor, den som gir opphav både til Jordens, dyrs og menneskers fruktbarhet, samt til åndelig liv; ofte er morsmelk symbol på fruktbarheten, og legende evner kan være knyttet til morsrollen. Hun kan være hustru, oftest til en guddom, men enkelte ganger til et menneske. Gudinnen kan også være karakterisert ved raseri og destruktivitet, f.eks. krig. Det er ikke uvanlig at gudinner mottar blodig offer av dyr (f.eks. hinduismens Kali).

Blant de eldste funn av utskårne figurer av menneskelige skikkelser, opptrer kvinnefigurer ti ganger så ofte som mannlige. Disse figurene er inntil 25 000 år gamle og blir ofte tolket som uttrykk for en gudinnekult. Med utviklingen av jordbruket 10 000–4000 f.Kr. fortsetter kulten av gudinner, men nå i samspill med mannlige guder. Gudinnestatuetter fra Çatal Hüyük i Lilleasia (6000–5000 f.Kr.) viser tilknytning til graviditet, ekteskap og jakt.

I de første bykulturene i India og Midtøsten fra 3000–2000 f.Kr og fremover spiller gudinner en sentral rolle. I Egypt oppstår himmelgudinner som Nut og Hathor og visdommens gudinne, Isis. Hun ble senere sentral i hellenistisk kult som fikk stor utbredelse i Romerriket. Den sumeriske Inanna var himmelens og kjærlighetens gudinne. Fremfor alt var hun knyttet til den tidligste kjente statsdannelse ved å være byen Uruks beskytter. I Mesopotamia var Isjtar både kjærlighetens og krigens gudinne.

I det gamle Hellas og Roma spilte gudinner en viktig rolle, og hadde ulike, ofte sterkt spesialiserte, funksjoner. Grekernes Gaia var selve Jorden. Athene, Hestia, Artemis og Demeter var olympiske guder. I Roma dominerte særlig den for-orientalske gudinnen Kybele etter at hennes kult ble innført i 204 f.Kr. Også i Norden var det flere viktige gudinner, særlig Frøya.

Det finnes klare spor av en gudinnekult i Indus-kulturen (2500–1500 f.Kr.), i form av små kvinnefigurer i brent leire. Kult av gudinner har fortsatt uten avbrekk i indiske landsbyer til vår tid. Gudinnene er gjerne landsbyens beskyttere og gir sunnhet og fruktbarhet, men er også fryktet fordi de kan sende sykdom og død. I hinduismen har de fleste større guder hustruer, som Vishnus Lakshmi og Shivas Parvati. Gudinnen kan også opptre som selvstendig, høyeste guddom, som Durga og Kali (Den mørke).

Der kristendommen fikk gjennomslag ble gudinnekulten avskaffet, men både i Middelhavsområdet og i Latin-Amerika kan det påvises kontinuitet mellom gudinnekult og kulten av Maria (Guds Mor). Bare på protestantisk og muslimsk område synes enhver form for gudinnekult å være helt utslettet.

Samfunnsvitenskapelig forskning forsøkte allerede midt på 1800-tallet å sette gudinnekulten i forbindelse med teorier om matriarkatet som den eldste og mest primitive samfunnsform. Teorien ble først fremsatt av sveitseren J. J. Bachofen, og fikk en innflytelsesrik talsmann i Karl Marx. Denne teorien har liten tilslutning fra nåtidens religionshistorikere og antropologer. Også enkelte psykologer har vært opptatt av gudinneskikkelser, først og fremst C. G. Jung, som så gudinner som arketyper, dvs. som uttrykk for det kvinnelige prinsipp i den menneskelige psyke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.