Makkabeerne, vanlig betegnelse på hasmoneerne, jødisk preste- og regentslekt, oppkalt etter Juda Makkabeeren (Juda ha-Makkabi), som etterfulgte sin far som leder av opprøret mot selevkidenes stadige helleniseringsforsøk. Opprøret ble startet i 167 fvt. av presten Matatias (Matattiahu) fra Juda og hans fem sønner. Etter farens død året etter, overtok sønnen Juda ledelsen og erobret Jerusalem. Tempelet ble renset, og tempeltjenesten ble gjeninnført den 25. dagen i måneden kislev 164 fvt. Brødrene fortsatte kampen mot både selevkidene og deres jødiske medspillere. Juda falt i et slag mot selevkidene fire år senere.

Broren Jonathan ledet kampen videre og erobret store deler av Juda og flere av de hellenistiske byene langs kysten. Jonathan var både en dyktig politisk og militær leder. I 152 fvt. ble han også utnevnt til øversteprest, til tross for at dette embetet tidligere hadde vært forbeholdt slekten Zadok. Embetet gikk i arv i det hasmoneiske dynasti i 115 år.

Jonathan ble myrdet i 143 fvt., og broren Simon overtok. Han fikk selevkidene til å anerkjenne jødenes politiske selvstendighet, og i 140 fvt. fikk han folkeforsamlingen til å utnevne seg til "evig" hersker og øversteprest. Han ble myrdet i 135 fvt. og etterfulgt av sin sønn Johannes (Johanan) Hyrkanus som regjerte i rundt 30 år og utvidet riket ytterligere. I 125 fvt. erobret han Idumea og tvang befolkningen til å la seg omskjære og praktisere jødiske skikker. Store deler av Samaria ble også innlemmet i Juda. Johannes Hyrkanus var den første jødiske lederen som utstedte egne jødiske mynter – et tegn på selvstendighet. Landet fikk nå et lønnet militærvesen og hadde en stor grad av stabilitet. Han døde i år 104 fvt. Hans sønn Aristobulus 1. erobret Galilea og var den første som i tillegg til å være øversteprest også utnevnte seg selv til konge. 

Aristobulus 1. døde allerede i år 103 fvt., og hans bror Aleksander Janneus (Jannai) overtok makten. Aleksander Jannai utvidet riket videre, men hans harde styreform, økonomiske politikk og moralske vandel førte til internt opprør i landet. Ved hans død i år 76 fvt. overtok hans hustru, Salome Alexandra (Shlomzion ha–Malka), som regjerende dronning i Juda. (Hun var det første kvinne som satt med makten siden Atalja på 800-tallet fvt.) Salome Aleksandras regjeringstid er gått inn i historien som den siste fredelige perioden i landet.

Ved hennes død, i 67 fvt., ble hennes to sønner ikke enige om hvem av dem som skulle inneha øversteprestembetet. Striden førte til at romerne, under Pompeius, erobret landet i 63 fvt. Sønnen Hyrkanus 2. fikk rollen som øversteprest, mens Aristobulus 2. ble ført til Roma. Mange av områdene erobret under Aleksander Jannai var nå ikke lenger deler av det jødiske Judea (den romerske betegnelsen på området). Hyrkanus 2. hadde ikke tittelen konge, men "etnark" (folkets leder). Etter Pompeius' død i 45 fvt. overlot Julius Caesar den politiske ledelsen av Judea til idumeeren Antipater. Denne delegerte ansvaret til sine to sønner, Fasael og Herodes. I år 40 fvt. utnevnte romerne Herodes, som da befant seg i Roma, til lydkonge i Judea.

Samme år inntok parterne Judea. De avsatte Hyrkanus 2. og sendte ham til Babylonia, mens Aristobulus 2.s sønn, Antigonos 2., fikk overta makten  i landet. Men romerne grep inn, beseiret parterne og hjalp Herodes til makten i år 37 fvt. Antigonos og nesten hele hans slekt ble utryddet i løpet av Herodes' regjeringstid.

Makkabeernes regjeringstid er en viktig periode i jødisk historie. Det var i denne tiden de jødiske retningene kalt saddukeere, fariseere og esseerne vokste frem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.