makkabeerne

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter hvert som makkabeerne tok kongemakt ble det laget mynter som kombinerte både hellenistiske og gamle jødiske motiver.

Jødisk mynt fra Aleksander Janneus' tid.
Av /wikimedia images.
Lisens: CC BY 3.0
Mynt med bilde av Salome Aleksandra
Av /Wikimedia images.

Makkabeerne er et vanlig navn på hasmoneerne, en gammel jødisk preste- og kongeslekt. Slekten fikk tilnavnet makkabeerne etter Juda Makkabeeren (Juda ha-Makkabi), som etterfulgte sin far som leder av opprøret mot de gresk/syriske selevkidenes stadige forsøk på å innføre hellenistiske skikker, og innblanding i tempelkulten i Jerusalem. Ordets betydning er omstridt, men den vanligste forklaringen er at det er knyttet til ordet «hammer», og skal minne om Juda Makkabis «hammerslag» mot fienden.

Faktaboks

uttale
makkabˈeerne
også kjent som

hasmoneerne

I jødisk tradisjon knyttes makkabeerne til festen hanukka. Festen feires til minne om at tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet etter å ha vært vanhelliget under de fremmede herskerne. Juda Makkabeeren regnes som en folkehelt i nyere jødisk tradisjon, ikke minst blant barna.

Makkabeernes regjeringstid er en viktig periode i jødisk historie. For første gang etter fire hundre år under fremmede herskere vokste det fram en selvstendig jødisk stat. Det var i denne tiden de jødiske retningene kalt saddukeere, fariseere og esseerne vokste frem. Vi har både skriftlige kilder og arkeologiske funn som gir opplysninger om denne tiden. Arkeologiske utgravninger de siste tjue år har gjort det mulig å datere mange av makkabeernes erobringer.

Litteratur

Makkabeertiden er en blomstringstid for hebraisk litteratur, noe som reflekteres bl.a. i Dødehavsrullene. Mye av sluttføringen av Den hebraiske bibelen (Tanakh) skjer i skrivermiljøene i makkabeerriket. Vi har gode historiske kildeskrifter til denne tiden: 1 Makkabeerbok, skrevet på hebraisk i Judea på 120-tallet, 2 Makkabeerbok, skrevet på gresk i det neste tiåret, kanskje av jøder i Lilleasia – makkabeerbøkene er med blant apokryfene, som er tatt med i mange kristne bibelutgaver. Den jødiske historieskriveren Josefus er en detaljert og viktig kilde, han skrev på gresk i Roma i tiden 70 – 100 evt.

Makkabeerkrigene

Opprøret ble startet i 167 fvt. av presten Matatias (Matattiahu) fra Juda og videreført av hans fem sønner. Etter farens død, overtok sønnen Juda ledelsen og erobret Jerusalem, mens syrerne beholdt festningen Acra rett nedenfor tempelet til ca 140 fvt. Tempelet ble renset for fremmed kult, og tempeltjenesten ble gjeninnført den 25. dagen i måneden kislev i 164 fvt. Brødrene fortsatte kampen mot både selevkidene og deres jødiske medspillere. Juda falt i et slag mot selevkidene fire år senere.

Broren Jonathan ledet kampen videre og erobret områder nord i Judea, mens hans etterfølgere tok de fleste hellenistiske byene langs kysten. Jonathan var en dyktig politisk og militær leder. I 152 fvt. ble han også utnevnt til øversteprest, til tross for at dette embetet tidligere hadde vært forbeholdt slekten Sadok (Zadok). Embetet gikk i arv i det hasmoneiske dynasti i 115 år.

Jonathan ble myrdet i 143 fvt., og broren Simon overtok. Han fikk selevkidene til å anerkjenne jødenes politiske selvstendighet, og i 140 fvt. fikk han folkeforsamlingen til å utnevne seg til «evig» hersker og yppersteprest. Han ble myrdet i 135 fvt. og etterfulgt av sin sønn Johannes (Johanan) Hyrkanus som regjerte i rundt 30 år, bygget opp en profesjonell hær og sto for en storstilt militær ekspansjon. Rundt 128 fvt. erobret han deler av Østjordanlandet. I 112 fvt. tok han samaritanernes viktigste by Sikem og raserte deres tempel på Garisim. I 108 fvt. tok han den store ikke-jødiske byen Skytopolis (Bet Shean) sør for Genesaretsjøen, og i 107 fvt. byen Samaria.

I 106 fvt. erobret han Idumea (det gamle Edom) og tvang befolkningen til å la seg omskjære (brit mila) og praktisere jødiske skikker – han vi senere kjenner som Herodes den store var sønnesønn av fyrsten av Idumea, som gikk over til jødedommen og fortsatte som regional leder. Fra 129 fvt. utstedte Johannes Hyrkanus egne jødiske mynter, et tegn på selvstendighet – myntene brukte gammel-jødiske skrifttegn. Han døde i år 104 fvt.

Kongedømmet

Jonathans sønn Aristobulus 1 erobret Galilea og var den første som i tillegg til å være øversteprest også utnevnte seg selv til konge. Aristobulus 1 døde allerede i år 103 fvt., og hans bror Aleksander Janneus (Yannai) overtok makten. Aleksander utvidet riket videre, han tok Golanhøydene og den sørlige del av Østjordanlandet og bygget flere store borganlegg på begge sider av Jordan-elven (Machaerus). Men både hans åpenhet for hellenistisk innflytelse, harde styreform, økonomiske politikk og sympati for de aristokratiske saddukeerne førte til internt opprør i landet, ikke minst fra de fariseiske skriftlærde (rabbinerne). Svært mange jødiske liv gikk med.

Ved hans død i år 76 fvt. overtok hans hustru, Salome Alexandra (Shlomzion ha–Malka), som regjerende dronning i Juda. Hun var den første kvinnen som satt med makten siden Atalja på 800-tallet fvt. Salome Aleksandras regjeringstid er gått inn i historien som den siste fredelige perioden i landet. Hun ble etterfulgt av sønnen Aristobulus 2, som kun regjerte i tre år.

Ved Salome Aleksandras død i 67 fvt., ble hennes to sønner ikke enige om hvem av dem som skulle ha embetet som øversteprest. Striden førte til at romerne, under general Gnaeus Pompeius, erobret landet i 63 fvt. Aleksandras sønn Hyrkanus 2 fikk rollen som øversteprest, mens Aristobulus 2 ble ført til Roma. Mange av områdene som var blitt erobret under Aleksander Janneus var nå ikke lenger deler av det jødiske Judea (den romerske betegnelsen på området).

Hyrkanus 2 hadde ikke tittelen konge, men «etnark» (folkets leder). Etter Pompeius' død i 45 fvt. overlot Julius Caesar den politiske ledelsen av Judea til idumeeren Antipater. Denne delegerte ansvaret til sine to sønner, Fasael og Herodes. I år 40 fvt. utnevnte romerne Herodes, som da befant seg i Roma, til lydkonge i Judea. Samme år inntok parterne Judea. De avsatte Hyrkanus 2 og sendte ham til Babylonia, mens Aristobulus 2s sønn, Antigonos 2, fikk overta makten i landet.

Men romerne grep inn, beseiret parterne og hjalp Herodes til makten i år 37 fvt. Han inntok Jerusalem og ektet den hasmoneiske (av makkabeerslekt) prinsesse Mariamne (Miriam), for slik å øke sin legitimitet som jødenes konge. Herodes har gått inn i historien under tilnavnet “den store”. Antigonos og nesten hele hans slekt ble utryddet i løpet av Herodes' regjeringstid.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Apokryfene. Det gamle testamentets deuterokanoniske bøker. Oslo, Verbum, 2018.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig. Redigert av Paul. L. Mayer. Bokklubben 1999.
  • Josefus: Den jødiske krig. Oversatt og gjendiktet av Bente Lassen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug 2002.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg