Makkabeernes dynasti
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Jødisk mynt fra Aleksander Janneus' tid.

Etter hvert som makkabeerne tok kongemakt ble det laget mynter som kombinerte både hellenistiske og gamle jødiske motiver.

Jødisk mynt fra Aleksander Janneus' tid.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Makkabeerne
Mynt med bilde av Salome Aleksandra
Makkabeerne
Av .

Makkabeerne er et vanlig navn på hasmoneerne, en gammel jødisk preste- og kongeslekt. Slekten fikk tilnavnet makkabeerne etter Juda Makkabeeren (Juda ha-Makkabi), som etterfulgte sin far som leder av kampen mot de gresk/syriske selevkidene som siden 200 fvt. hadde hersket over Judea. I løpet av 25 år klarte Juda og hans fire brødre å frigjøre hele Judea. De opprettet etter hvert en selvstendig jødisk stat og et nytt jødisk kongedømme. Fra 152 fvt. kom også ypperstepresten fra makkabeernes familie. Betydningen ordet makkabeer er omstridt, men den vanligste forklaringen er at det er knyttet til ordet «hammer», og skal minne om Judas «hammerslag» mot fienden.

Faktaboks

Uttale
makkabˈeerne
Også kjent som

hasmoneerne

I jødisk tradisjon knyttes makkabeerne mest til festen hanukka. Festen feires til minne om at tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet etter å ha vært vanhelliget under selevkideherskeren Antiokhos 4. Epifanes. Juda Makkabeeren regnes som en gammel folkehelt i nyere jødisk tradisjon, ikke minst blant barna.

Kilder

Vi har gode historiske kildeskrifter til denne tiden: 1 Makkabeerbok, skrevet på hebraisk i Judea på 120-tallet, 2 Makkabeerbok, skrevet på gresk i det neste tiåret, kanskje av jøder i Lilleasia. Makkabeerbøkene er med blant apokryfene, som er tatt med i mange kristne bibelutgaver. Den jødiske historieskriveren Josefus er en annen detaljert og viktig kilde. Han skrev på gresk i Roma i tiden 70–100 evt.

Bakgrunn

Da Aleksander den store døde i 323 fvt., etter å ha erobret store deler av Midtøsten, overtok tre av hans generaler styringen av hver sin del av det enorme området. Hellenistiske ideer, religion og skikker fikk innnpass over alt, også blant mange jøder. Judea kom først under ptolemeerne i Egypt, som lot jødene beholde sine religiøse skikker. Den gresk/syriske selevkide-slekten overtok makten over Judea fra cirka 200 fvt. og de to første to herskerne av denne slekten lot jødene fortsette sine religiøse tradisjoner. Men den tredje, Antiokhos 4. Epifanes, endret dette.

I 169 fvt. plyndret han tempelet i Jerusalem. Året etter kom han tilbake til byen på vei hjem fra et felttog til Egypt. Mange jøder ble massakrert eller solgt som slaver, og en utstrakt tvangshellenisering begynte. All Jahve-kult og alle spesifike jødiske skikker, som omskjæring (brit mila) og overholdelsen av kosher-regler og sabbaten, ble forbudt. En statue av den greske guden Zevs ble satt opp i tempelet i Jerusalem, og jødene ble tvunget til å oftre til greske guder.

Makkabeerkrigene

Makkabeerne
Johannes Hyrkanus' mynt fra 129 fvt. med tekst 'Johannes, øversteprest, og judeernes nasjon'. Diameter 14 mm, krans på forsiden og innrammet granateple på baksiden

Opprøret ble startet i 167 fvt. av presten Matatias (Matattiahu) fra Judea og videreført av hans fem sønner. Etter farens død, overtok sønnen Juda ledelsen og erobret store deler av Jerusalem, men syriske soldater beholdt festningen Acra rett nedenfor tempelet helt til 141 fvt. Tempelet ble renset for fremmed kult, og tempeltjenesten ble gjeninnført den 25. dagen i måneden kislev i 164 fvt. Det samme året døde Antiokhos 4 Epifanes, men frigjøringskampen fortsatte. Juda falt i et slag mot selevkidene fire år senere.

Broren Jonathan ledet kampen videre og erobret områder nord i Judea, mens hans etterfølgere tok de fleste hellenistiske byene langs kysten. Jonathan var en dyktig politisk og militær leder og inngikk også ulike avtaler med selevkidene. I 152 fvt., under selevkideherskeren Demetrius Soter, ble han utnevnt til yppersteprest, til tross for at dette embetet tidligere hadde vært forbeholdt slekten Sadok (Zadok). Embetet gikk i arv i det hasmoneiske dynasti i 115 år.

Jonathan ble myrdet i 143 fvt., og broren Simon overtok. Han fikk selevkidene til å anerkjenne jødenes politiske selvstendighet, og i 140 fvt. fikk han folkeforsamlingen til å utnevne seg til «evig» hersker og yppersteprest. Han ble myrdet i 135 fvt. og etterfulgt av sin sønn Johannes (Johanan) Hyrkanus som regjerte i rundt 30 år, bygget opp en profesjonell hær og sto for en storstilt militær ekspansjon. Rundt 128 fvt. erobret han deler av Østjordanlandet. I 112 fvt. tok han samaritanernes viktigste by Sikem og raserte deres tempel på fjellet Garisim. I 108 fvt. tok han den store ikke-jødiske byen Skytopolis (Bet Shean) sør for Genesaretsjøen, og i 107 fvt. byen Samaria.

I 106 fvt. erobret han Idumea (det gamle Edom) og tvang befolkningen til å la seg omskjære (brit mila) og praktisere jødiske skikker. Han vi senere kjenner som Herodes den store var sønnesønn av fyrsten av Idumea, som gikk over til jødedommen og fortsatte som regional leder. Fra 129 fvt. utstedte Johannes Hyrkanus egne jødiske mynter, et tegn på selvstendighet – myntene brukte gammel-jødiske skrifttegn. Han døde i år 104 fvt.

Kongedømmet

Jonathans sønn Aristobulus 1 erobret Galilea og var den første som i tillegg til å være yppersteprest også utnevnte seg selv til konge. Aristobulus 1 døde allerede i år 103 fvt., og hans bror Aleksander Janneus (Yannai) overtok makten. Aleksander utvidet riket videre, tok Golanhøydene og den sørlige del av Østjordanlandet og bygget flere store borganlegg på begge sider av Jordan-elven (Machaerus). Men både hans åpenhet for hellenistisk innflytelse, harde styreform, økonomiske politikk og sympati for de aristokratiske saddukeerne førte til internt opprør i landet, ikke minst fra de fariseiske skriftlærde (rabbinerne). Svært mange jødiske liv gikk med.

Ved hans død i år 76 fvt. overtok hans hustru, Salome Alexandra (Shlomzion ha–Malka), som regjerende dronning i Juda. Hun var den første kvinnen som satt med makten siden Atalja på 800-tallet fvt. Salome Aleksandras regjeringstid er gått inn i historien som den siste fredelige perioden i landet.Salome Aleksandras døde i 67 fvt. og ble etterfulgt av sønnen Aristobulus 2, som kun regjerte i tre år.

Hennes to sønner ble ikke enige om hvem av dem som skulle ha embetet som yppersteprest. Striden førte til at romerne, under general Gnaeus Pompeius, erobret landet i 63 fvt. Aleksandras sønn Hyrkanus 2 fikk rollen som yppersteprest, mens Aristobulus 2 ble ført til Roma. Mange av områdene som var blitt erobret under Aleksander Janneus var nå ikke lenger deler av det jødiske Judea.

Hyrkanus 2 hadde ikke tittelen konge, men «etnark» (folkets leder). Etter Pompeius' død i 45 fvt. overlot Julius Caesar den politiske ledelsen av Judea til idumeeren Antipater. Denne delegerte ansvaret til sine to sønner, Fasael og Herodes. I år 40 fvt. utnevnte romerne Herodes, som da befant seg i Roma, til lydkonge i Judea. Samme år inntok parterne Judea. De avsatte Hyrkanus 2 og sendte ham til Babylonia, mens Aristobulus 2s sønn, Antigonos 2, fikk overta makten i landet.

Men romerne grep inn, beseiret parterne og hjalp Herodes til makten i år 37 fvt. Han inntok Jerusalem og ektet den hasmoneiske (av makkabeerslekt) prinsesse Mariamne (Mirjam), for slik å øke sin legitimitet som jødenes konge. Herodes har gått inn i historien under tilnavnet “den store”. Antigonos og nesten hele hans slekt ble utryddet i løpet av Herodes' regjeringstid.

Makkabeertiden

Makkabeernes regjeringstid er en viktig periode i jødisk historie. For første gang etter fire hundre år under fremmede herskere, vokste det fram en selvstendig jødisk stat. Det var i denne tiden de jødiske retningene kalt saddukeere, fariseere og esseerne vokste frem. Vi har både skriftlige kilder og arkeologiske funn som gir opplysninger om denne tiden. Arkeologiske utgravninger de siste tjue år har gjort det mulig å datere mange av makkabeernes erobringer.

Makkabeertiden var også en blomstringstid for hebraisk litteratur, noe som reflekteres bl.a. i Dødehavsrullene. Mye av sluttføringen av Den hebraiske bibelen (Tanakh) skjedde i skrivermiljøene i makkabeerriket.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Apokryfene. Det gamle testamentets deuterokanoniske bøker. Oslo, Verbum, 2018.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig. Redigert av Paul. L. Mayer. Bokklubben 1999.
  • Josefus: Den jødiske krig. Oversatt og gjendiktet av Bente Lassen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug 2002.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg