Armenia har en broket historie som går langt tilbake i tiden. Landet var slagmark for både assyrerne, mederne og perserne og var vekslende et selvstendig rike og lydland under de omliggende storriker. Etter perserne var Aleksander den store, selevkidene og romerne herrer over landet.

Kristendommen kom tidlig til Armenia, som ble den første kristne stat i historien. Grunnleggelsen av klosterfestningen Khor Virap i 301 var utgangspunkt for landets 1700-årsjubileum som kristen nasjon i 2001. På 200-tallet e.Kr. kom Armenia under Persia igjen, og etter at romerne og perserne delte landet seg imellom i år 384, gjorde en lang rekke folk fra bysantinerne til araberne krav på det. Kongeslekten bagratidene satt på Armenias trone fra 885 til kong Kahig 2 ble myrdet 1079. En rekke armenere utvandret deretter til sørkysten av Lilleasia, der kongeriket Lille-Armenia bestod til det ble erobret av tyrkerne 1371.

Fra 1500-tallet hersket tyrkerne over Armenia, men den østlige delen av området var stadig en kilde til konflikt mellom Tyrkia og Persia, og det var fra det sistnevnte land russerne erobret det område som tilsvarer den nåværende staten Armenia. Ved Berlinkongressen 1878 fikk russerne også distriktene Kars, Ardahan og Batum, men de to førstnevnte ble gitt tilbake til Tyrkia i 1921. Mellom 1894 og 1915 gjennomgikk det armenske folk en av de verste trengselstider i sin historie. Tyrkerne gikk systematisk til verks med sin undertrykkelse, og massakrerte hundretusener. Armenerne i Van gjorde opprør og klarte seg inntil tyrkiske tropper ble satt inn mot dem. Brest-Litovskfreden 1918 gjorde russisk Armenia til en uavhengig republikk under tysk overoppsyn, og ved freden i Sèvres 1920 ble det armenske rike, som da også omfattet deler av nåværende Tyrkia, garantert selvstendighet under beskyttelse av Folkeforbundet.

I september 1920 angrep Tyrkia på nytt Armenia. De ble møtt av russiske kommunister som fikk kontrollen over Armenia, og i desember proklamerte det som en sovjetrepublikk. Den sovjetisk-tyrkiske fredsavtalen i 1921 fastsatte grensene mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia og gjorde dermed en foreløpig slutt på den kortvarige selvstendigheten for armenerne. Fridtjof Nansens plan for Folkeforbundet (1925) om et selvstyrt fellesarmensk område i Jerevan førte ikke frem.

Fra 1922 til 1936 inngikk Armenia i den Transkaukasiske sovjetrepublikk, deretter hadde området status som egen unionsrepublikk. Som sovjetrepublikk fikk Armenia del i en allmenn utvikling av infrastrukturen, modernisering av industrien og bedring av utdanningssystemet. På den annen side førte den tvungne kollektiviseringen av jordbruket til at flere tusen bønder ble deportert i årene etter 1930. Også Stalins utrenskninger i slutten av 1930-årene rammet befolkningen i Armenia på linje med andre sovjetborgere.

Under den annen verdenskrig var Armenia ikke okkupert. Armenerne utgjorde dermed en viktig arbeidskraftsreserve og deltok også med en halv million soldater i den sovjetiske hær. Etter 1945 ble det foretatt investeringer i armensk industri, og et stort antall etniske armenere flyttet til republikken fra andre områder av Sovjetunionen.

Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i Moskva 1985. Et av resultatene av hans glasnost-politikk var at nasjonalitetskonflikter i forskjellige deler av Sovjetunionen blusset opp igjen. Fra 1988 gjaldt dette også Armenias konflikt med naborepublikken Aserbajdsjan om området Nagorno-Karabakh. Nagorno-Karabakh var et selvstyrt område innen Aserbajdsjan; 3/4 av befolkningen er armenere. Konflikten startet som et opprør blant armenerne i Nagorno-Karabakh med krav om frigjøring fra Aserbajdsjan og tilslutning til Armenia.

7. desember 1988 ble Armenia rammet av et jordskjelv som la byen Spitak i ruiner, samt ødela store deler av republikkens nest største og tredje største by, Leninakan (nåv. Gjumri) og Kirovakan (nåv. Vanadzor). Ca. 25 000 mennesker ble drept og over en halv million ble hjemløse.

Etter valget til republikkens øverste sovjet mai 1990 kom kommunistene i mindretall. Da forsamlingen trådte sammen i august, ble nasjonalistlederen Levon Ter-Petrosjan valgt til president. Samtidig ble Armenia erklært suverent. Armenias nasjonalistiske linje ble fulgt videre bl.a ved at republikken boikottet folkeavstemningen om den nye unionsavtalen 17. mars 1991.

President Ter-Petrosjan deltok likevel i deler av forhandlingene om en ny unionsavtale. Kort etter det mislykkede statskuppet i Sovjetunionen oppløste det armenske kommunistpartiet seg selv, og 21. september avholdt landet folkeavstemning om uavhengighet. 95 % deltok ved valget, som gav 94 % flertall for uavhengighet. Republikken erklærte seg uavhengig 23. september 1991 og erklærte samtidig at staten ikke godtok den fem år lange overgangsperioden som Sovjetunionen hadde fastsatt for uttredelse av unionen. Ved direkte valg i oktober ble Levon Ter-Petrosjan gjenvalgt som president.

Da Sovjetunionen ble endelig oppløst i desember 1991, ble Armenia medlem av det nye Samveldet av uavhengige stater.

Konflikten om Nagorno-Karabakh ble tilspisset i 1992–93. Tidlig i 1992 tok Armenia kontroll over en korridor mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Etter en aserbajdsjansk motoffensiv senere på året, tok Armenia i 1993 full kontroll over både Nagorno-Karabakh og et større, aserbajdsjansk landområde rundt. I 1994 ble det inngått våpenhvile mellom Armenia og Aserbajdsjan, men konflikten blusset opp igjen i 1997. Konflikten antas å ha kostet rundt 30 000 menneskeliv.

Som selvstendig stat har Armenia forsøkt å utvide sin handel med andre land i området. Næringslivet har også i stor grad blitt privatisert. Landet har siden selvstendigheten hatt store økonomiske problemer. Ved mange fabrikker er produksjonen stanset helt opp, og arbeidsledigheten er svært høy. En stor del av landets økonomi regnes som «svart» og er i hendene på organiserte kriminelle.

Levon Ter-Petrosian, som hadde vært president siden selvstendigheten, ble gjenvalgt 1996, men trakk seg 1998 etter heftige protester mot hans forsøk på kompromiss med Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh. Statsminister Robert Kotsjarjan, tidligere kommunistleder og «president» i Nagorno-Karabach, overtok som Armenias nye president. Oktober 1999 ble den nye statsministeren, Vazgen Sarkisjan, skutt og drept av en væpnet bande sammen med sju andre politikere i nasjonalforsamlingen.

Armenia ble 1993 rammet av den russiske seddelreformen, da alle gamle russiske sedler ble gjort ugyldige. På høsten undertegnet landet en avtale om valutaunion med Russland og fire andre tidligere sovjetrepublikker, men senere på året ble det likevel innført en egen armensk valuta, dram.

Et økonomisk reformprogram ble vedtatt i 1994. Programmet ble utarbeidet i forståelse med det internasjonale valutafond (IMF) og omfattet bl.a. tiltak for friere prisdannelse, stabilisering av valutaen og økt takt i privatiseringen. I 2001 ble Armenia fullt medlem av Europarådet. Vladimir Putin kom samme år på besøk som første russiske president siden selvstendigheten, undertegnet en ti-årig økonomisk samarbeidsavtale og en avtale om utvidet bruk av en russisk militærbase.

President Kotsjarjan ble i mars 2003 gjenvalgt for en ny femårsperiode. Ved parlamentsvalget s.å. vant presidentens tilhengere de fleste plassene. Valgene ble kritisert av internasjonale valgobservatører. I august ble dødsstraffen opphevet etter vedtak i nasjonalforsamlingen. Presidenten omgjorde straffen for 42 dødsdømte til livsvarig fengsel.

I mars 2007 døde statsminister Markarian og forsvarsminister Serzh Sarkisian ble av presidenten utnevnt til ny statsminister. Ved presidentvalget i februar 2008 fikk Sarkisian i overkant av 50 % av stemmene og vant dermed valget. Både opposisjonen og internasjonale observatører hevdet at det var uregelmessigheter ved valget og det var sterke protester mot myndighetene. Politiet gikk til aksjoner og presidenten utropte unntakstilstand i landet.

Striden om Nagorno-Karabakh er det viktigste spørsmålet i armensk utenrikspolitikk og også avgjørende for den innenrikspolitiske og økonomiske situasjonen. Konflikten med Aserbajdsjan har påført landet store økonomiske problemer og en vanskelig utenriksøkonomi, blant annet fordi grensene til Tyrkia og Aserbajdsjan har vært stengt siden krigen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. februar 2012 skrev Knut Resvoll

Jeg så på en Svensk dokumentar på NRK2 den 21/2-12 om Armenske kvinner som ble tatovert, men da den svenske kommentatoren som er av armensk herkomst spurte både familie og venner og øvrige innbyggere, så var det ingen som svarte på spørsmålet. Det virket som det var tabu. Men jeg googlet litt og der så jeg at de prostituerte ble tatovert men ikke de andre, hvis jeg har forstått det riktig.For både moren og bestemoren til hun som kommenterte var tatoverte. Men moren ville ikke si hvorfor. Da det ble vist bilder fra fjellskråningen hvor det var meningen og borre etter vann så dumpet de bort i en haug med massegraver så langt øye kunne se, det hadde vært en menneskemassakre av dimensjoner. Det var grufullt og se.Kan der være så snill og gi meg flere forklaringer både til tatovering og masakrene

23. februar 2012 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Knut,



Takk for spørsmål. Vi har dessverre ingen fagansvarlig for Armenias historie enda, men jeg håper jeg kan gi deg noen svar likevel. Når vi har en fagansvarlig på plass vil vi bygge ut informasjonen i leksikonet på dette området.



Dokumentaren du beskriver har tittelen "Armenia - merka av folkemordet" på norsk (Grandma’s Tattoos på engelsk) og er laget av Suzanne Khardalian. Filmen forteller om hva som skjedde med en gruppe kvinner etter folkemordet på armenere i 1915 og 1916.



Folkemordet kan du lese om hos HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter): http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-pa-armenerne.html



Når det gjelder tatoveringene så er poenget i dokumentaren at en gruppe armenske kvinner som overlevde folkemordet i Armenia, ble tvunget ut i prostitusjon i det som i dag er Tyrkia og tatoverte for at man skulle kunne skille dem fra andre kvinner. Dette kan du blant annet lese mer om i den engelske omtalen av dokumentaren: http://www.armenianweekly.com/2011/09/07/%E2%80%98grandma%E2%80%99s-tattoos%E2%80%99-a-riveting-film-about-the-forgotten-women-of-genocide-trailers/



Googler du den engelske tittelen på filmen, finner du også mer informasjon, blant annet dette interessante intervjuet med filmskaperen: http://www.raoulwallenberg.net/press/related-posts-no-related-post-categories-recent-comments-brenda-large-on-interview-suzanne-khardalian-on-grandma%E2%80%99s-tattoos-and-the-forgotten-lives-of-armenian-women-anita-on-in/



For andre som vil se dokumentaren så ligger den på Nett-TV hos NRK: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/828777/



Beste hilsen Marte



Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.