kong David

Bibeltekstene har gjennomgått en lengre redigeringsfase, og det er derfor vanskelig å skille historiske opplysninger om David fra de senere litterære bearbeidelsene. Tekstene er også fulle av legender og novelleaktige fortellinger.

Ifølge tekstene var David opprinnelig en gjetergutt, født i Betlehem i Juda. Han var sønn av Isai (Jesse) og barnebarn av Boaz og konvertitten Rut. I første Samuelsbok (16,18) fortelles det at han kom til Sauls hoff for å oppmuntre kongen med sitt harpespill. David vant også ry som kriger etter seieren over kjempen Goliat (1. Samuelsbok 17). Han kom i motsetningsforhold til kongen, og tross hjelp fra Sauls datter Michal, som senere ble hans hustru, og Sauls sønn Jonatan, måtte David søke tilflukt i Judaørkenen. Der samlet han en hær på 400 mann og allierte seg med filisterne.

Da Saul og hans sønn Jonatan begge var døde, ble David kronet til konge i Hebron. Etter strid med Sauls eneste gjenlevende sønn, Ishboshet, skal også innbyggerne i Nord-Israel ha godtatt David som sin konge. Ifølge bibeltekstene skal David så ha utvidet landets grenser og underlagt seg nabolandene Moab, Edom, Ammon og Aram. Han skal også ha beseiret filisterne, for deretter å erobre Jerusalem fra jebusittene. Jerusalem, nærmere bestemt det området vi kaller Davidsbyen, ble nå hovedstad i et stort rike.

Bibeltekstene forteller at David bygde opp en statsforvaltning og en organisert hær. Han skal ha latt paktkisten føre til Jerusalem (1. Krønikebok 15), og skal også ha hatt planer om å bygge et tempel for Jahve (JHVH), men profeten Natan påpekte at en krigens mann ikke kunne bygge tempelet. David fremstår som en fremragende administrativ begavelse, men tradisjonen har særlig festet seg ved hans personlighet og hans krigerske og kunstneriske evner. Mange av Salmenes bok er blitt tilskrevet kong David. Tekstene legger imidlertid heller ikke skjul på hans feil og mangler, som hans forførelse av den vakre Batseba (Batsheva) og planleggingen av hennes manns død (Uria).

I israelittisk og senere jødisk tradisjon er David blitt stående som idealskikkelsen. Ettertiden har regnet ham som forfatter av mange salmer i Salmenes bok, og den som utviklet mye av musikken som ble spilt i det senere tempelet i Jerusalem.

Kongehuset i Juda rike regnet seg som etterkommere av kong David. Derfor skulle også den kommende store konge, Messias («den salvede»), være det samme. Denne forestillingen var særlig sterk i tiden før vår tidsregnings begynnelse, da romersk undertrykkelse gjorde at mange ventet på en befrier.

Jødisk fortellertradisjon, aggada, omfatter mange beretninger om kong David. Flere av jødedommens bønner inneholder ønsket om å gjenopprette et nytt kongedømme, ledet av en som nedstammer fra Davids slekt.

Ifølge kristen tradisjon var Jesus av kong Davids slekt gjennom Josef. En gammel tradisjon hevder at David ble begravet på Sionsberget, og både jødiske og kristne pilegrimer oppsøker det som skal være hans grav der.

Vår tids arkeologer har lett etter rester av kong Davids by i området sør for Tempelhøyden, i den såkalte Davidsbyen, en liten åsrygg som var det området som var bebygget på kong Davids tid. Allerede for rundt hundre år siden foreslo arkeologer at de gamle kongegravene måtte finnes her, og forskere leter etter en endelig bekreftelse på dette også i dag.

Det gamle Israels tidlige historie er i dag et meget aktuelt og omstridt forskningsområde. Det finnes få utenombibelske kilder som kan bekrefte bibeltekstenes fremstillinger av den tidligste tiden. Ingen rester etter store byggverk kan ennå sikkert dateres til kong Davids tid. Men i de senere år har arkeologen Eilat Mazar, som driver utgravninger i Davidsbyen, funnet bygningsrester hun mener kan stamme fra kong Davids tid. Blant disse er både en mur og en slags trappekonstruksjon som hun tror kan ha vært en del av fundamentet til kong Davids slott. Andre er uenige i denne dateringen.

Mange forskere godtar likevel bibeltekstenes fremstilling av historien, i alle fall i grove trekk, og regner med at kong David virkelig styrte over et større område. Mangelen på fysiske bevis tilskrives blant annet de mange krigene som gjentatte ganger har ført til Jerusalems ødeleggelse. De aller fleste moderne arkeologer er likevel enige om at byen ikke kan ha hatt mer enn noen få tusen innbyggere på denne tiden.

Andre forskere (ofte omtalt som «minimalistene») reiser tvil om hvorvidt kong David har vært en virkelig person, og hvorvidt det har eksistert et forenet kongerike. Denne retningen, som er spesielt knyttet til universitetene i København og Sheffield, har lenge hevdet at eksistensen av et forenet kongerike ikke lar seg bekrefte, hverken gjennom utenombibelske tekster eller arkeologiske funn.

I 1993 gjorde imidlertid den israelske arkeologen Avraham Biran (1909–2008) en oppdagelse som svekket ideen om at kong David og kong Salomo ikke var virkelige konger. I et område i det nordlige Israel som blir identifisert med det bibelske Dan, ble det funnet en del av en minnestein av basalt med en gammel innskrift på arameisk. Denne skal være til minne om kongen av Damaskus' seier over Kong Joram av Israel og «Akasha, sønn av kong Joram av Davids hus». Innskriften dateres til 800-tallet fvt., litt mer 100 år etter kong Davids tid. Dette regnes som den første ikke-bibelske tekst man har funnet som underbygger bibelens fortelling om kong David og hans etterfølgende kongeslekt. Teksten og dens tolkning er ennå omstridt blant forskere, ikke alle mener den faktisk henviser til kong David. Etter funnet av denne teksten er det blitt foreslått at også Mesha-stelen kan inneholde formuleringen «Davids hus».

Et argument som også ofte nevnes i debattene, er hvorvidt en liten by, som Jerusalem var på kong Davids tid, kunne utvikle og opprettholde en statsadministrasjon med alt det innebærer. Mens enkelte mener at dette absolutt var mulig, mener andre forskere at den virkelige statsdannelsen først fant sted senere, kanskje så sent som etter kong Salomos tid, da det oppsto to adskilte israelittiske kongeriker; Israel (også kalt Efraim eller Samaria) og Juda. Det er også uenighet om hvorvidt beskrivelsene av de tre første kongenes regjeringstid (Saul, David og Salomon) kan være bygget på kilder skrevet på deres egen tid, eller om beretningene må ses på som forestillinger om fortidens heltekonger basert på hvordan forholdene var flere hundre år senere. Det finnes et stort antall artikler og bøker om dette fagfeltet, skrevet av forskere med både konservativt, moderat og minimalistisk syn.

Scener fra Davids liv har vært populære emner for kunstnere helt tilbake til tidlig tid. Han knyttes ofte til musikk og avbildes gjerne med harpe. Også innenfor billedhuggerkunsten var David et kjært motiv. Særlig kjent er bronsestatuen av Donatello, den første fritt behandlede nakne statue fra renessansen (cirka 1430), bronsestatuen David med Goliat hode av Verrocchio (1473) og den store marmorstatuen av Michelangelo som fikk stor betydning for utviklingen av renessansens billedhuggerkunst (1501–1504); alle i Firenze. Gian Lorenzo Berninis David (1623) er også utført i marmor og viser den unge David idet han skal til å slynge steinen mot Goliat.

• Jerusalems historie
• Det gamle Israel

• Biblical archaeology society: The great minimalist debate
• Finkelstein, Israel & Silberman Neil Asher: David and Solomon. In Search of the Bible's Sacred Kings and the Roots of the Western Tradition. Free Press (A Division of Simon & Schuster Inc.) N.Y., 2006.
• Finkelstein, Israel & Mazar Amichai, i: Schmidt, Brian B.: The Quest for the Historical Israel : Debating Archaeology and the History of Early Israel. Society of Biblical Literature, Atlanta, Georgia 2007.
• Lemaire, André: The United Monarchy: Saul, David and Solomon, i Shanks, Herschel: Ancient Israel. Biblical Archaeology Society, 1999, 2011.
• Maiers, Carol: Kinship and Kingship, i: Coogan, Michael. D.: The Oxford History of the Biblical World. Oxford University Press, 1998.