Konge av Judea fra ca. 37– 4 fvt., under romersk overherredømme  I jødisk tradisjon best kjent som den som iverksatte den omfattende restaureringen og utsmykningen av det jødiske tempelet i Jerusalem. I kristen tradisjon blir han knyttet til fortellingen om "barnemordet" i forbindelse med Jesu fødsel (Matteus 2,16).

Herodes var sønn av idumeeren Antipater, og en nabateisk kvinne. Idumeerne var konvertert til jødedommen rundt 50 år tidligere og hadde høye posisjoner hos det jødiske lederskapet og deltok i deres tronstridigheter. Pompeius' erobring av landet i år 63 fvt., førte til at landet ble delt opp i mindre områder under flere ledere. Den jødiske kongen i Judea, Hyrkanus 2, fikk nå kun beholde tittelen vasallfyrste. Antipater og hans sønner var de virkelige politiske lederne i landet. Da parterne invaderte Judea i år 40, ble Hyrkanus 2 avsatt og ført i eksil til Babylonia, og en nye hasmoneisk konge, Antigonus, ble innsatt.

Hans regjerningstid ble kort, for Herodes hadde vunnet de romerske makthaveres (Antonius' og Octavians) velvilje. I år 40 fvt. ble han kronet til konge av Judea av senatet i Roma. Med romersk assistanse erobret han Jerusalem i 37 fvt.., og ektet den hasmoneiske prinsesse Mariamne (Miriam), for slik å øke sin legitimitet som jødenes konge. 

Herodes den stores rike omfattet etter hvert Judea, Samaria, Galilea, Idumea og Perea (Transjordania). Da Octavian ble keiser (Augustus) ble Herodes' makt ytterligere styrket, og hans styresett stadig mer brutalt og undertrykkende. Hans administrasjon var imidlertid preget av effektiv romersk tankegang, og landet fikk et økonomisk oppsving under hans ledelse. Store offentlige byggeprosjekter ble igangsatt rundt om i landet. Det viktigste for økonomien var konstruksjonen av en stor havn i byen Caesarea ved Middelhavet. Byen hadde både jødiske og ikke-jødiske innbyggere, et rikt kulturliv og en livlig handel med utlandet. Den gamle byen Samaria ble gjenoppbygget og fikk navnet Sebaste. I Jerusalem lot han bygget et mektig befestet palass, Antoniaborgen, og også flere festningsanlegg og palasser i ørkenområdene stammer fra hans regjeringstid. Best kjent er Herodion (Herodium) i ørkenen sør for Jerusalem, og det praktfulle slottet på Masada ved Dødehavet. Disse skulle både beskytte landet mot invasjon og tjene som eventuelle tilfluktsteder for ham selv i vanskelig tider.

Både presteskapet i tempelet og det jødiske sanhedrin mistet mye av sin makt i hans regjerningstid. De lærde, rabbinerne, overtok stadig mer av rollen  som folkets religiøse ledere. Herodes ble ikke regnet som jøde i henhold til jødisk religiøs lov, halakha, og aldri godtatt som en legitim jødisk konge av landets jøder. Likevel, eller kanskje derfor, valgte han å iverksette en omfangsrik restaurering, utvidelse og utsmykking av det gamle tempelet som var reist etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.). For å gjøre dette mulig, måtte selve tempelplassen utvides med store støttemurer. Den nederste delen av den såkalte Vestmuren (Klagemuren) vi ser i dag, stammer fra denne tiden. De store byggearbeidene skal ha strukket seg gjennom mer enn 20 år, og resulatatet skal ha vært oppsiktsvekkende. Utsmykningene ble ikke ferdige før mange tiår etter hans død. De jødiske lærde, som ellers omtalte Herodes som "ond", innrømmet likevel at "Den som ikke har sett Herodes' tempel, har aldri sett en vakker bygning." Tempelet ble brent av romerne i år 70 evt.

I sine senere år begikk kong Herodes en rekke udåder. Etter hvert utryddet han hele det tidligere hasmoneiske kongehus, alle dronningens slektninger, og under et anfall av sjalusi også henne selv (29 fvt.). Han lot også flere av sine egne sønner henrette, blant annet to sønner med Mariamne, Aleksander og Aristobulos. Fortellingen om barnemordet i Jerusalem (Matteus 2,16) er imidlertid ikke beskrevet i noen andre kilder, og regnes av de fleste forskere som ikke-historisk.

Herodes' siste leveår var preget av stadig økende grusomhet og forferdelige sykdommer. Han døde i byen Jeriko nord for Dødehavet, men ble ifølge den jødiske historie skriveren Josefus (Den jødiske krig 1.33.9) begravet på festningen Herodion. Israelske arkeologer fra det Hebraiske universitet i Jerusalem mener å ha funnet hans grav i 2007, men det hersker ennå ingen enighet om dette. Utgravningene pågår fremdeles. Etter hans død delte Augustus riket mellom hans tre sønner ArkhelaosAntipas og Filip.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. november 2009 skrev Jan Gregersen

Landsnavnet "Palestina" ble satt av Keiser Hadrian etter den store jødiske revolt rundt 132 CE. I tiden som denne artikkelen dreier seg om, finner vi at landet var del av Syria, og hadde distriktsnavn/landsnavn lik de som er gitt for øvrig i artikkelen. "Palestina" er feilaktig å bruke på dette romerske landområde før Hadrian.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.