Samaritaner, hebraisk shomronim, opprinnelig betegnelsen på befolkningen i Samaria etter assyrernes erobring av det israelittiske Nordriket i 722 fvt. Deres etterkommere eksisterer fremdeles, og lever hovedsakelig i Palestina (rundt Nablus) og i Holon utenfor Tel Aviv. De kaller seg oftest Bene Israel (Israels sønner).

I overført betydning brukes samaritan også om en barmhjertig hjelper (Lukas 10, 25–36). 

Ifølge egen tradisjon er samaritanerne etterkommere av den delen av den israelittiske befolkningen i Nordriket (Samaria) som ble værende i landet da majoriteten ble ført i eksil til Assyria. De anså seg selv som israelitter og praktiserte mange av de samme skikkene. Bibeltekstene derimot, fremstiller dem som etterkommere av fremmede folkeslag som assyrerne tvangsflyttet til Samaria (2. Kongebok 17, 24) og restene etter den opprinnelige befolkningen. Tekstene fordømmer dem for å praktisere en synkretistisk form for religion og kultur.

I år 586 fvt. ble Juda rike erobret av babylonerne, og en stor del av den judeiske befolkningen ført i eksil til Babylon. I motsetning til assyrerne lot babylonerne jødene både bo sammen med sine egne og praktisere sine egne skikker. Man regner med at den senere jødedommen kan føre mange av sine tradisjoner tilbake til eksilet og tiden etter. I 538 fvt. ga den daværende persiske kongen, Kyros 2, jødene tillatelse til å vende tilbake til Juda, og midler til å gjenoppbygge det gamle tempelet i Jerusalem (Nehemja 6).

Samaritanerne ønsket å delta i denne gjenoppbyggingen, men det hjemvendte jødiske lederskapet anså ikke samaritanernes skikker for å være i overensstemmelse med det som nå var jødisk tro og praksis, og motsatte seg dette. Det oppsto et dypt motsetningsforhold mellom samaritanerne og de hjemvendte jødene. Ekteskap mellom de to gruppene ble forbudt. Fiendskapet avspeiler seg både i tekstene i Den hebraiske bibelen og i Det nye testamente (Johannes 4). 

Ifølge bibeltekstene var samaritanernes religion opprinnelig en arvtager etter den israelittiske, slik den ble praktisert i det gamle Nordriket, men blandet med fremmede elementer (2. Kongebok 17, 33), og Jerusalem det stedet der JHVH  (Jahve) skulle tilbes, og samaritanernes hellige Gerizim-fjell ble betraktet som en konkurrent til Moria-fjellet (Tempelhøyden). 

Det har lenge vært uklart når det først ble bygget et samaritansk tempel på Gerizim-fjellet. Ifølge én tradisjon fikk samaritanerne tillatelse av Aleksander den store til å bygge et eget tempel på 300-tallet fvt., men nyere utgravninger har vist at det kan ha vært bygget allerede på 400-tallet fvt. Det første samaritanske tempelet ble ødelagt i cirka 129 fvt. I forbindelse med den første jødiske krig mot romerne, og Jerusalems ødeleggelse i 70 evt., ble også det samaritanske samfunnet ødelagt. Kun en liten rest overlevde.

Et gjenoppbygget tempel ble ødelagt i 486 evt. av den bysantiske keiseren Zeno, som regjerte fra 474 til 491. 

Etter den muslimske erobringen av Palestina i 632, overtok arabisk etter hvert som samaritanernes talespråk. Senere ble også samaritanernes Tora (Mosebøkene) oversatt til arabisk. Det samaritanske samfunnet hadde generelt vanskelige kår.

Samaritanere og jøder deler fremdeles mange religiøse forestillinger: Troen på én gud, Moses og de fem Mosebøkene (Toraen), guddommelig belønning og straff, samt håpet om at det vil komme en befrier, en Messias (taheb). Samaritanernes religion har mye til felles med den jødiske retningen karaismen.

Samaritanerne bruker en tidlig versjon av teksten i Toraen, skrevet med det gammelisraelittiske skriftsystemet og uten de rabbinske kommentarene. Det eksisterer også en egen oversettelse av bibeltekstene til en samaritansk form for arameisk. Dagens samaritanere bruker oftest hebraisk eller arabisk som talespråk.

Samaritanernes «Ti bud» begynner med det som er jødedommens andre bud, og har lagt til plikten til å bygge et alter på Gerizim-fjellet som siste bud. Gerizim regnes fremdeles som samaritanernes hellige fjell. I 1963 ble det også innviet en samaritansk synagoge i Nablus. Det samaritanske samfunnet ledes av en øversteprest

Mange av de religiøse høytidene er felles, men siden samaritanerne bruker en annen kalender, kan de falle på ulike dager. Hvordan de feires er også forskjellig. Pesach feires for eksempel slik bibeltekstene påbyr, med ofring av påskelammet (noe jøder ikke lenger gjør etter tempelets ødeleggelse ). Sabbaten og renhetslovene overholdes strengt.

Det samaritanske samfunnet omfatter i dag rundt 800 mennesker. Staten Israel godkjenner samaritanerne som jøder når det gjelder innvandringsspørsmål, og de har israelsk statsborgerskap. 

Ifølge samaritansk tradisjon er ekteskap mellom jøder og samaritanere tillatt, men paret må deretter praktisere samaritanske skikker. Det israelske innenriksdepartementet godkjenner blandingsekteskap, men de religiøse jødiske myndighetene, rabbinatet, gjør det ikke. De krever at den ikke-jødiske parten må konvertere til jødedommen før bryllupet kan finne sted. 

  • Pummer, Reinhard: The Samaritans: A Profile. Eerdmans, Grand Rapids, Mi 2016.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.