Samaritaner er betegnelsen på befolkningen i Samaria etter assyrernes erobring av det israelittiske Nordriket i 722 fvt. Deres etterkommere eksisterer fremdeles og lever hovedsakelig i Palestina (rundt Nablus) og i Holon utenfor Tel Aviv.
hebraisk שַמֶרִים shomronim
I overført betydning brukes samaritan også om en barmhjertig hjelper (Lukas 10, 25–36).
Ifølge egen tradisjon er samaritanene etterkommere av den delen av den israelittiske befolkningen i Nordriket (Samaria) som ble værende i landet da majoriteten ble ført i eksil til Assyria. De anså seg selv som israelitter og praktiserte mange av de samme skikkene. Bibeltekstene derimot, fremstiller dem som etterkommere av fremmede folkeslag som assyrerne tvangsflyttet til Samaria (2. Kongebok 17, 24) og restene etter den opprinnelige befolkningen. Tekstene fordømmer dem for å praktisere en synkretistisk form for religion og kultur.
I år 586 fvt. ble Judariket erobret av babylonerne og en stor del av den judeiske befolkningen ført i eksil til Babylon. I motsetning til assyrerne lot babylonerne jødene både bo sammen med sine egne og praktisere sine egne skikker. Man regner med at den senere jødedommen kan føre mange av sine tradisjoner tilbake til eksilet og tiden etter. I 538 fvt. ga den daværende persiske kongen, Kyros 2., jødene tillatelse til å vende tilbake til Juda og midler til å gjenoppbygge det gamle tempelet i Jerusalem (Nehemja 6).
Samaritanene ønsket å delta i denne gjenoppbyggingen, men det hjemvendte jødiske lederskapet anså ikke samaritanenes skikker for å være i overensstemmelse med det som nå var jødisk tro og praksis, og motsatte seg dette. Det oppsto et dypt motsetningsforhold mellom samaritanene og de hjemvendte jødene. Ekteskap mellom de to gruppene ble forbudt. Fiendskapet avspeiler seg både i tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh, samt i Det nye testamentet (Johannes 4).
Ifølge bibeltekstene var samaritanenes religion opprinnelig en arvtager etter den israelittiske, slik den ble praktisert i det gamle Nordriket, men blandet med fremmede elementer (2. Kongebok 17, 33), og Jerusalem det stedet der JHVH (Jahve) skulle tilbes, og samaritanenes hellige Gerizim-fjell ble betraktet som en konkurrent til Moria-fjellet (Tempelhøyden).
Det har lenge vært uklart når det først ble bygget et samaritansk tempel på Gerizim-fjellet. Ifølge én tradisjon fikk samaritanene tillatelse av Aleksander den store til å bygge et eget tempel på 300-tallet fvt., men nyere utgravninger har vist at det kan ha vært bygget allerede på 400-tallet fvt. Det første samaritanske tempelet ble ødelagt i cirka 129 fvt. I forbindelse med den første jødiske krig mot romerne, og Jerusalems ødeleggelse i 70 evt., ble også det samaritanske samfunnet ødelagt. Kun en liten rest overlevde.
Et gjenoppbygget tempel ble ødelagt i 486 evt. av den bysantiske keiseren Zeno, som regjerte fra 474 til 491.
Etter den muslimske erobringen av Palestina i 632, overtok arabisk etter hvert som samaritanenes talespråk. Senere ble også samaritanenes versjon av Toraen (Mosebøkene) oversatt til arabisk. Det samaritanske samfunnet hadde generelt vanskelige kår.
Samaritanene kaller seg oftest Bene Ysrael (Israels sønner), som ikke må forveksles med de Bene Israel som bor/bodde i India. En annen betegnelse er shomerim, de som overholder (Toraen). Samaritaner og jøder deler fremdeles mange religiøse forestillinger: Troen på én gud, Moses og de fem Mosebøkene, guddommelig belønning og straff, samt håpet om at det vil komme en befrier, en Messias (taheb). Samaritanenes religion har mye til felles med den jødiske retningen karaismen.
Samaritanene bruker en tidlig versjon av teksten i Toraen, skrevet med det gammelisraelittiske skriftsystemet og uten de rabbinske kommentarene. Det eksisterer også en egen oversettelse av bibeltekstene til en samaritansk form for arameisk. Dagens samaritaner bruker oftest moderne hebraisk eller arabisk som talespråk.
Samaritanenes «Ti bud» begynner med det som er jødedommens andre bud, og har lagt til plikten til å bygge et alter på Gerizim-fjellet som siste bud. Gerizim regnes fremdeles som samaritanenes hellige fjell. I 1963 ble det også innviet en samaritansk synagoge i Nablus. Det samaritanske samfunnet ledes av en øversteprest.
Mange av de religiøse høytidene er felles, men siden samaritanene bruker en annen kalender, kan de falle på ulike dager. Hvordan de feires er også forskjellig. Pesach feires for eksempel slik bibeltekstene påbyr, med ofring av påskelammet (noe jøder ikke lenger gjør etter tempelets ødeleggelse). Sabbaten og renhetslovene overholdes strengt.
Det samaritanske samfunnet omfatter i dag rundt 800 mennesker. Staten Israel godkjenner samaritanene som jøder når det gjelder innvandringsspørsmål, og de har israelsk statsborgerskap.
Ifølge samaritansk tradisjon er ekteskap mellom jøder og samaritaner tillatt, men det er ikke ønsket. Paret må praktisere samaritanske skikker. Det israelske innenriksdepartementet godkjenner blandingsekteskap, men de religiøse jødiske myndighetene, rabbinatet, gjør det ikke. De krever at den samaritanske parten må konvertere til ortodoks jødedom før bryllupet kan finne sted.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.