Juda Makkabeeren, jødisk opprørsleder, sønn av presten Mattatiahu (Mattatias), som startet jødenes oppstand mot de gresk-syriske selevkidene i 167 fvt. Selevkidekongen Antiochus IV Epifanes hadde forbudt den jødiske tempelkulten og alle andre uttrykk for jødisk kultur og religion.

Juda overtok ledelsen av kampen ved farens død i 166 fvt. Hvordan han fikk tilnavnet "makkabi" (hammer) er uklart. Han var en fremragende hærfører som benyttet seg av sin lokalkunnskap i planleggingen av sine kamper, som ofte ble innledet om natten. Høsten 164 fvt. ble  tempelet i Jerusalem befridd, og tempelet ble gjeninnviet den 25 dagen i måneden kislev. Dette er opprinnelsen til den jødiske festen hanukka. Jødene fikk også tilbake sin religionsfrihet, men Juda og hans brødre fortsatte kampen for å befri undertrykte jødiske samfunn i både Ammon, Idumea, Galilea, og Ashdod. Han motsatte seg også interne jødiske krefter som støttet selevkidene.

Han inngikk også en vennskapsavtale med romerne for å sikre jødenes stilling. Likevel gikk selevkidene til nye angrep. Juda falt i slaget ved Elasa 161 fvt. og ble etterfulgt av sin bror Jonathan. Hans slekt, makkabeerne, fortsatte å styre landet helt til romernes erobring av landet i år 63 fvt.

Judas fromhet, militære dyktighet og mot har gjort ham til en jødisk folkehelt som æres helt frem til i dag, ikke minst i forbindelse med hanukka-festen der barn gjenskaper situasjoner fra Judas heltedåder.  

Fortellingene om kampene finnes i 1 Makkabeerbok 3–9 og 2 Makkabeerbok 8–15.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.