Juda Makkabeeren, jødisk opprørsleder, sønn av presten Mattatiahu (Mattatias), som startet jødenes oppstand mot de gresk-syriske selevkidene i 167 fvt. Selevkidekongen Antiochus IV Epifanes hadde forbudt den jødiske tempelkulten og alle andre uttrykk for jødisk kultur og religion.

Juda overtok ledelsen av kampen ved farens død i 166 fvt. Hvordan han fikk tilnavnet "makkabi" (hammer) er uklart. Han var en fremragende hærfører som benyttet seg av sin lokalkunnskap i planleggingen av sine kamper, som ofte ble innledet om natten. Høsten 164 fvt. ble  tempelet i Jerusalem befridd, og tempelet ble gjeninnviet den 25 dagen i måneden kislev. Dette er opprinnelsen til den jødiske festen hanukka. Jødene fikk også tilbake sin religionsfrihet, men Juda og hans brødre fortsatte kampen for å befri undertrykte jødiske samfunn i både Ammon, Idumea, Galilea, og Ashdod. Han motsatte seg også interne jødiske krefter som støttet selevkidene.

Han inngikk også en vennskapsavtale med romerne for å sikre jødenes stilling. Likevel gikk selevkidene til nye angrep. Juda falt i slaget ved Elasa 161 fvt. og ble etterfulgt av sin bror Jonathan. Hans slekt, makkabeerne, fortsatte å styre landet helt til romernes erobring av landet i år 63 fvt.

Judas fromhet, militære dyktighet og mot har gjort ham til en jødisk folkehelt som æres helt frem til i dag, ikke minst i forbindelse med hanukka-festen der barn gjenskaper situasjoner fra Judas heltedåder.  

Fortellingene om kampene finnes i 1 Makkabeerbok 3–9 og 2 Makkabeerbok 8–15.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.