tell

Jeriko
Overblitt over Tell es-Sultan og den moderne byen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Nippur i det sydlige Irak.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Citadellet i Arbil
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Tell er en arabisk og hebraisk betegnelse på en høyde i landskapet som er oppstått som et resultat av at ny bebyggelse er blitt reist, igjen og igjen, på ruinene av tidligere bosetninger. En tell kan være liten eller stor og ha en diameter på alt fra tretti meter til over en kilometer. Høyden kan variere fra noen få meter til over førti. I mange tilfeller har en slik tell vært bebodd i flere tusen år og av mennesker fra ulike kulturer og folkeslag.

Faktaboks

etymologi:
av arabisk og hebraisk
også kjent som:
tel

Slike ruinhøyder finnes over store deler av Midtøsten, i Lilleasia (dagens Tyrkia) og i det sørvestlige Europa, delvis under andre betegnelser, som tyrkisk hüyük, persisk tepe eller det arabiske khirbet. Utgravinger har vist at noen av disse stedene har hatt bosetning helt tilbake til steinalderen. Noen har hatt kontinuerlig bosetning, andre har hatt lange perioder uten folk.

Mange slike bosetninger ble opprinnelig reist på naturlige høyder som var lette å forsvare, og husene sto da oftest på toppen. Noen hadde også bebyggelse langs sidene, eller ved foten av selve høyden. Andre lå ved handelsrutene på slettelandet. Alle ble først til en tell etter hvert som antallet ødeleggelser og nye bosetninger økte, og nye kulturer vokste frem på ruinene av de gamle. En slik tell kan derfor gi arkeologer og andre forskere mye kunnskap om tidligere tider.

Det finnes mange hundre slike utgravningsområder. Svært mange av de mer kjente står i dag på UNESCOS verdensarvliste.

Alder

Tepe Sialk, Kashan, Iran.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Noen slike utgravingsområder, som (Jeriko i Jordandalen), viser tegn på å ha vært bebodd helt tilbake til overgangen til den yngre steinalderen, cirka 8000-tallet fvt. Enda flere stammer fra 5000-tallet og 4000-tallet, som er den perioden da befolkningen i Midtøsten begynte å holde husdyr og dyrke jorden mer systematisk (Tepe Sialk sør for Teheran, Nippur i det sydlige Irak). Svært mange kjente steder var bebodd i tidlig bronsealder (4000–3000-tallet fvt.). Blant disse er Ur i det sydlige Irak og Hasor, Ekron, Megiddo og Lakish i dagens Israel. Andre oppsto først i jernalderen (1250–1000 fvt.) som Tell el-Qudeirat i Sinai (nå oftest identifisert med Bibelens Kadesh Barnea) og Tel Qasile i Tel Aviv. Enkelte steder har utgravningene av en tell kunnet påvise rester etter mer enn tjue ulike lag (strata) av bebyggelse. I Gezer er det funnet 26 lag.

I mange tilfeller kan arkeologene også fastslå når, hvordan og hvor mange ganger byen/landsbyen ble ødelagt, og når og hvordan den ble gjenoppbygget. Endringer i byggestil og materialer, potteskår, smykker og våpen kan fortelle om de ulike innbyggerne og deres livssituasjon. I de senere (øvre) lagene er det heller ikke uvanlig å finne skriftlig kilder, som kileskrifttekster, som kan gi mer detaljerte opplysninger om samfunn og kultur.

I noen tilfeller har en tell ikke latt seg systematisk utgrave fordi stedet i dag ligger i bebodde områder. Eksempler på dette er Erbil, det gamle Arbela, i dagens Kurdistan, og Ninive (Tell Kujundshik) i Irak. Storbyen Tel Aviv er ikke bygget på en tell, men innenfor bygrensen ligger Tel Qasile, som er en virkelig tell fra filistrenes tid (1100-tallet fvt.

Arkeologien

Fra Hissarlik (Troya)
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Først på 1800-tallet begynte de første arkeologene å interessere seg for slike gamle ruinhauger eller høyder i landskapet, ofte basert på interesse for gamle myter og bibelfortellinger. Tyskeren Heinrich Schliemann (1822–1890) var den som for alvor startet dette arbeidet og vekket europeeres interesse for arkeologi. Schliemann ønsket å finne steder som omtales i Homers store epos om trojanerkrigen, Illiaden. Han mente den gamle sagnomsuste byen Troja måtte ha ligget i Hissarlik, i det nord-vestlige Tyrkia, der det også fantes en «passende» høyde. I dag mener de fleste forskere at man kan ha funnet restene etter mytenes Troja i det laget som omtales som «Troja 7» og som er fra cirka 1250–1150 fvt. (Gullgjenstandene Schliemann mente stammet fra trojanerkrigens Troja stammer imidlertid fra et tidligere lag.)

Allerede på 1800-tallet våknet også interessen for å finne steder nevnt i Det gamle testamentet og Tanakh. Man ønsket å finne «bevis» på at fortellingene var basert på historiske fakta og steder. I begynnelsen av 1900-tallet begynte det også å komme oversettelser av tekster fra både Mesopotamia og Det gamle Egypt, og flere av disse nevnte også steder og myter som var kjent fra bibelhistorien (Ur, Babels tårn, syndfloden). Alt dette bidro til å styrke interessen for arkeologiske utgravninger i Midtøsten.

De første arkeologenes metode var å grave en dyp grøft gjennom alle lagene av bebyggelse, en metode som i dag er forlatt, ikke minst fordi for mye kunne bli ødelagt. Man hadde heller ikke vitenskapelige metoder som sikkert kunne fastslå alderen på de ulike lagene. Ofte hadde man i ettertid heller ikke oversikt over hvilke gjenstander som var funnet hvor.

Bibelarkeologi

Ruinene i Hasor.
Av /NTB Scanpix.

Den retningen innen arkeologien som gikk under betegnelsen «bibelearkeologi», oppsto på 1920-tallet, og fikk tidlig mange forskningsmidler fra ulike universiteter og stiftelser. I mange tilfeller arbeidet arkeologene «med Bibelen i den ene hånden og spaden i den andre». Dateringene måtte derfor passe med Bibelens fortellinger om israelittenes utvandring fra Egypt, ødeleggelsen av Jerikos murer og Kong Salomos rikdom og utstrakte byggevirksomhet. Svært mange kjente slike utgravde «teller» ligger derfor i Israel og Palestina. Men også de områdene i dagens Irak som i henhold til bibelfortellingene var Abrahams opprinnelige hjemsted, som «Ur i Kaldea» var viktig. Dens plassering ble fastslått allerede i 1854, men mer omfattende vitenskapelige utgravninger av byen startet likevel langt senere. Stedet heter nå Tell el-Muqayyar.

Nyere metoder

Filisterbyen Tel Qasile

Moderne utgravningsområde
Lisens: CC BY SA 3.0

I dag tar arkeologene også mer vitenskapelige metoder, som karbon-14-datering, fly- og dronefotografering og infrarøde stråler, i bruk. Men også dagens arkeologer bruker sammenlikningsmetoder der man for eksempelser på endringer i keramikk- og byggestil. I tillegg kommer de stadig mer tallrike oversettelsene av gamle tekster fra landene omkring. Mange tidligere funn er er etter hvert blitt «omdatert». Bedre datering har for eksempel vist at Jeriko (Tell es-Sultan) ble ødelagt lenge før israelittene dukket opp i området. Dateringen av mange bygningsrester som tidligere ble tilskrevet kong Salomo er i dag svært omstridt (Hasor).

Dagens arkeologer begynner med å skaffe seg oversikt over hele feltet, for deretter å dele det opp i bestemte områder, som igjen deles som et rutenett. Slik kan forskerne i ettertid holde rede på akkurat hvor hver gjenstand er funnet. Hvert lag blir så gravet ut hver for seg, mens man lar et smalt område mellom hvert felt stå, for å gi god oversikt inntil man begynner å grave ut neste lag. For hvert lag man graver blir alt fotografert, skisset og beskrevet. Midtfeltene blir så ofte også fjernet.

De ulike lagene representerer oftest forskjellige tidsperioder eller kulturer, men lar seg ikke alltid skille klart fra hverandre. Stedet kan ha vært ødelagt av brann eller krig, men også ha vært forlatt i perioder på grunn av dårlige tider. Ofte er materialer og gjenstander gjenbrukt og derfor ikke alltid lette å datere. Værfenomener kan også ha ført til at nyere lag har falt eller sklidd nedover på sidene og senere blitt dekket av jord eller ny bebyggelse. Å datere de ulike lagene og gjenstandene er derfor ofte svært komplisert, og det er ikke alltid enighet blant forskere.

Tross stadige kriger og uroligheter fortsetter de ulike landenes arkeologer, ofte i samarbeide med utenlandske universiteter, å kartlegge og grave ut slike gamle byer. Mange slike steder er også blitt populære turistområder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dever, William G.: Beyond the Texts: An Archaeological Portrait of Ancient Israel and Judah. Society of Biblical Literature, Atlanta 2017.
  • Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. New York 2001.
  • Finkelstein, Israel; Mazar, Amihai; Schmidt, Brian B. (ed.): The Quest for the Historical Israel. Debating Archaeology and the History of Ancient Israel. Society of Biblical Literature, Atlanta 2007.
  • Leick, Gwendolyn: Mesopotamia. the Invention of the City, London, Penguin Books 2001.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg