Judea, gresk-latinsk betegnelse for området hvor jødene bodde etter eksilet i Babylonia (586–638 fvt.), mellom Middelhavet og Dødehavet, sør for Samaria og nord for Idumea. Sterkt utvidet under makkabeerne. Også den romerske provins Judea omfattet naboområdene i nord og sør, Samaria, Galilea, Perea, Idumea, foruten det egentlige Judea.

Etter Herodes den stores død ble det egentlige Judea eget forvaltningsområde. I Det nye testamente brukes betegnelsen både om den romerske provinsen og om det egentlige Judea (Lukas 3,1; Apostlenes gjerninger 2,9).

Betegnelsen Judea må ikke forveksles med betegnelsen Juda rike (Judariket) som er navnet på en selvstendig israelittisk stat, med hovedstad i Jerusalem, fra ca. 927 fvt. til 586 fvt.)

I dag brukes Judea og Juda (hebraisk Jehuda) som en israelsk betegnelse på den sørlige delen av Vestbredden, i Palestina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.