Herodes den store, slik en kunstner har forestilt seg ham.
Herodes utvidet tempelhøyden og restaurerte tempelet.

Rekonstruksjon av Herodes´tempel. Israel Museum, Jerusalem.

Herodes utvidet tempelhøyden og restaurerte tempelet.
Av .

Judea er en gresk-latinsk betegnelse for den sentrale delen av Palestina/Eretz Israel (Landet Israel) i tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) og frem til 135 evt. Kjerneområdet ble opprinnelig avgrenset av Middelhavet i vest og Dødehavet i øst, av Samaria i nord og av Edom (Idumea) i syd. Men i flere perioder omfattet Judea også langt større områder og inkluderte erobrede stater som Edom, og store områder øst for elven Jordan. Gjennom århundrene var Judea oftest underlagt ulike fremmede stormakters overherredømme, men jødene hadde ulike former for selvstyre.

Faktaboks

Uttale
judˈeːa
Etymologi
fra latin Iudaea, fra gresk Ioudaía, av hebraisk Yehuda.

Betegnelsen Judea må ikke forveksles med den norske betegnelsen Judariket som er navnet på et selvstendig israelittisk kongedømme, med hovedstad i Jerusalem, som eksisterte fra cirka 927 fvt. til 586 fvt., da den babylonske kongen Nebukadnesar 2 (regjerte cirka 605–562 fvt.) erobret landet og førte en stor del av befolkningen til Babylonia.

I dag brukes betegnelsene Judea og Jehuda også som israelske betegnelser på den sørlige delen av Vestbredden i Palestina.

Historien

Etter at den persiske kongen, Kyros den store, i 538 fvt. tillot jødene å vende tilbake til sitt gamle hjemland, var Judea i rundt 200 år (538–332 fvt.) en liten jødisk tempelstat under persisk overherredømme. Jerusalem var landets religiøse og politiske sentrum. I 332 fvt. ble Judea erobret av Aleksander den store (356–323 fvt.), men hverken Jerusalem eller landet forøvrig ble ødelagt. Etter hans død ble Judea underlagt de syrisk-greske selevkidene. I de siste to hundreårene før vår tidsregning førte oppstander ledet av den jødiske slekten hasmoneerne (makkabeerne) etter hvert til ny selvstendighet. Deres erobringer førte også til at Judea vokste i utstrekning og omfattet områder på begge sider av elven Jordan. Den siste herskeren av denne slekten, Aleksander Janneus (Aleksander Yannai), utvidet landets grenser og utnevnte seg selv offisielt til konge over Judea. Ved hans død omfattet Judea et område som strakte seg fra Edom i syd, Moab og Perea i sydøst, Galilea i nord, samt områdene nord og øst for Genesaretsjøen.

Aleksander Janneus døde i 76 fvt., og hans enke Salome Aleksandra (Shlomzion ha-Malka), overtok som regjerende dronning. Hennes regjeringstid ble fredelig, og hun fikk et godt ettermæle. Ved hennes død i 67 fvt. kranglet hennes to sønner, Hyrkanus 2 og Aristobulus 2, om både tronen og embetet som yppersteprest.

Under romerne

Romersk mynt fra Vespansians tid (cirka 69–70 evt.)

En av de mange myntene, med teksten Judaea Capta (Judea er erobret), som markerer romernes seier over jødene i den første jødiske krigen mot romerne.

Romersk mynt fra Vespansians tid (cirka 69–70 evt.)
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Den romerske generalen, Gnaeus Pompeius Magnus (106–48 fvt.), som ønsket å få makt over hele området, benyttet seg av dette og spilte de to ut mot hverandre. I 63 fvt. inntok Pompeius Jerusalem, og hele området langs Det østlige Middelhav var nå under romersk innflytelse. I 47 fvt. utnevnte Julius Caesar (100–44 fvt.) Hyrkanus 2 til etnark (vasallfyrste) og edomitten (idumeeren) Antipater til procurator (fullmektig). (Edomittene var nylig blitt konvertert til jødedommen).

I 40 fvt. invaderte parterne Judea, og installerte Aristobulus 2 som konge og yppersteprest. Men Antipatiers sønn Herodes reiste til Roma og ba senatet om å la ham gjenopprette romersk herredømme over Judea. Parterne ble beseiret, og i 37 fvt. utnevnte romerne Herodes som romersk lydkonge. Han ble en mektig hersker, både beundret og fryktet, og regjerte helt til sin død i 4 fvt. Herodes ble stamfar for en stor kongeslekt og er mest kjent som Herodes den store. Etter hans død delte romerne Judea mellom tre av hans mange sønner. De var alle oppdratt ved hoffet i Roma, og hadde gode personlige forbindelser der.

Herodes Antipas fikk Galilea og Perea, mens Filippus fikk de nordligste områdene øst for elven Jordan. Sønnen Herodes Arkhelaus fikk Judea, Samaria og Edom, men hans vanstyre førte til at han ble avsatt av romerne i år 6 evt. Judea ble derfor gjort til en romersk provins og forvaltet av romerske stattholdere.

Ny kort selvstendighet

Judea fikk likevel, i en kort periode, en form for ny selvstendighet. I 41 evt. ga keiser Claudius (10–54 evt.) Agrippa 1 (Herodes den stores sønnesønn), herredømme over det nå langt mindre Judea. Dette var et tillegg til de store områdene som hadde vært styrt av Arkhelaus og Antipas som Agrippa 1 allerede hadde fått av keiser Caligula (12–41 evt.). Claudius ga ham også lov til å kalle seg konge. Men Agrippa 1 døde etter bare tre års regjeringstid, og hele Judea fikk deretter status som romersk provins og ble direkte underlagt romerske stattholdere.

Provinsen Judea

Den romerske provinsen Judea omfattet også både Samaria Galilea, Perea og Edom, foruten det egentlige Judea. Det eneste jødisk styrte området var nå et mindre område øst i Galilea og øst for Jordanelven som ble styrt av Agrippas 1s sønn, Agrippa 2.

Provinsen Judeas offisielle romerske hovedstad ble byen Caesarea Maritima ved kysten av Middelhavet. Jødene ble stadig mer misfornøyde med romersk overherredømme, og romerne brukte stadig sterkere undertrykkelsesmetoder, ikke minst når det gjaldt religiøse spørsmål. Den første jødiske krigen mot romerne startet i Caesarea i 66 evt. Etter flere års kamper og enorme menneskelige tap ble jødene beseiret og tempelet i Jerusalem langt i grus i år 70 evt. Vår mest utførlige kilde til kunnskap om denne krigen er den samtidige jødiske historieskriveren Josefus Flavius (37–100 evt.), som først deltok i krigen på jødenes side. Hans mest kjente verk er «Jødenes krig mot Roma», samt en oversikt over jødenes oldtidshistorie (Antiquitates).

Jødenes motstand mot romerne fortsatte, og førte til jødenes siste krig mot romerne, Bar Kokhva-oppstanden i 132–135 evt. Etter tidlige seire, tapte jødene for overmakten. Romerne endret deretter navnet på hele området til Syria-Palestina. Den gamle hovedstaden ble gjenoppbygget som en hellenistisk by og fikk navnet Aelia Capitolina. Jødene ble fordrevet både fra byen og fra mesteparten av det gamle Judea. Mange flyktet, og mange ble solgt som slaver. Men jødisk liv fortsatte i Galilea.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Josephus: The New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
  • Josefus: Carta´s Illustrated. The Jewish War. Oversatt av William Winston (1737), illustrert med moderne oversikter, fotografier og arkeologiske funn. Carta, Jerusalem 2016.
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig. Redigert av Paul L. Maier. Bokklubben 1999.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg