Judea, gresk-latinsk betegnelse for området hvor jødene bodde etter eksilet i Babylonia (586–638 fvt.), mellom Middelhavet og Dødehavet, sør for Samaria og nord for Idumea. Sterkt utvidet under makkabeerne. Også den romerske provins Judea omfattet naboområdene i nord og sør, Samaria, Galilea, Perea, Idumea, foruten det egentlige Judea.

Etter Herodes den stores død ble det egentlige Judea eget forvaltningsområde. I Det nye testamente brukes betegnelsen både om den romerske provinsen og om det egentlige Judea (Lukas 3,1; Apostlenes gjerninger 2,9).

Betegnelsen Judea må ikke forveksles med betegnelsen Juda rike (Judariket) som er navnet på en selvstendig israelittisk stat, med hovedstad i Jerusalem, fra ca. 927 fvt. til 586 fvt.)

I dag brukes Judea og Juda (hebraisk Jehuda) som en israelsk betegnelse på den sørlige delen av Vestbredden, i Palestina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.