Første halvdel av det første årtusen e.Kr. var preget av kirkens gjennombrudd og konsolidering, både sosialt, politisk og teologisk. Annen halvdel bar derimot preg av en voksende splittelse mellom kirken i den vestlige og den østlige del av middelhavsområdet. Kirken i vest fikk en sentralisert struktur underlagt biskopen av Roma (paven). Den benyttet latin som kirkespråk og kom snart til å utvide sitt område til de germanske folkene i Nord-Europa. I øst beholdt de enkelte kirkene sitt selvstyre, selv om patriarken av Konstantinopel ble tilkjent en viss forrang.

I det bysantinske rike var gresk både kirkens, administrasjonens og kulturlivets språk, men da kirken ble utbredt i Øst-Europa, benyttet den de slaviske folkenes morsmål. Det formelle, kirkerettslige bruddet mellom den «romersk-katolske» og den «gresk-ortodokse» kirke fant ikke sted før i 1054, men kristendommen utviklet seg i forskjellige retninger allerede fra 800-tallet; det endelige psykologiske brudd kom med korsfarernes plyndring av det kristne Konstantinopel i 1204.

Store deler av den kristne verden var blitt erobret av de muslimske araberne (Syria 633–40, Egypt 642, resten av Nord-Afrika innen ca. 700 e.Kr.). Araberne underla seg Spania og krysset Pyreneene, men ble slått tilbake av frankerne i slaget ved Poitiers i 732. I Lilleasia ble det bysantinske rike hardt presset av de muslimske tyrkerne fra 1300-tallet av, og gikk til grunne med Konstantinopels fall i 1453. I de fleste områdene som ble underlagt islam (med unntak av Hellas og Balkan), ble de kristne etter hvert en religiøs minoritet. Utenfor det bysantinske, senere det muslimske, området kunne gamle kristne kulturer, som i Etiopia, Armenia og Georgia, fortsette sitt liv uforstyrret helt til 1900-tallet.

Blant germanerne var det først og fremst frankernes omvendelse til kristendommen på 600-tallet som ble avgjørende for kirkens videre skjebne. I år 800 ble frankernes konge Karl («den store») kronet til keiser av pave Leo 3 i Roma. Det hellige romerske rike oppstod i vest som et motstykke til det bysantinske keiserdømme i øst. I Vest- og Nord-Europa var århundrene fra Karl den stores kroning frem til reformasjonen en periode der kirken fikk en helt dominerende stilling på alle livets områder. Kirken hadde store eiendommer og tilsvarende verdslig makt, den hadde et felles språk og en sentralisert organisasjon og, inntil den gryende renessansen på 1300-tallet, hadde den nesten også monopol på boklig lærdom.

På 500-tallet utviklet det seg en klostertradisjon innenfor kirken i vest, spesielt i Irland og Italia, en tradisjon som hadde sitt utgangspunkt i den egyptiske (koptiske) kirke. Særlig viktig var Benedikt fra Nursia og klosteret han grunnla på Monte Cassino ca. 525. Munkene fikk snart en sentral plass i samfunnet som byråkrater (klerker), som misjonærer og som forbilde for alle kristnes liv. En rekke ordener ble dannet, hvorav flere fortsatt eksisterer, blant annet Benediktinerordenen, Karteuserordenen og Cistercienserordenen. To ordener som fortsatt er viktige i den romersk-katolske kirke er Dominikanerordenen og Fransiskanerordenen. Disse ble grunnlagt på 1200-tallet henholdsvis av Dominikus og Frans fra Assisi. Hensikten var både å etterleve den tidlige klostertradisjonens fattigdomsideal, og å forkynne den kristne lære for legfolket. Også nonneklostre og egne nonneordener ble dannet. Blant nonner som gjorde en fremragende teologisk og kunstnerisk innsats kan nevnes Hildegard fra Bingen.

Kirkehistorisk avløses senmiddelalderen i Vest-Europa av reformasjonen. Reformasjonen var til å begynne med en reformbevegelse innenfor den romersk-katolske kirke. Martin Luther hadde selv bakgrunn som munk, og da han slo opp sine 95 teser i Wittenberg i 1517, var ikke hensikten å grunnlegge en ny kirke, men å befri den eksisterende fra misbruk og forfall. Luthers kritikk av paven og av geistligheten var ikke ny; gjennom hele middelalderen hadde ulike protestbevegelser rettet seg mot dette. Det som var nytt, og som førte til den mest omfattende krise i den kristne kirkes historie til da, var den sterke støtte Luthers brudd med paven fikk av flere av de tyske fyrstene. Derved fikk det som opprinnelig hadde vært et reformfremstøt, en politisk tyngde som uunngåelig førte til dannelsen av en ny kirke. Oppmuntret av Luthers suksess stod snart flere og politisk til dels mer radikale reformatorer frem, spesielt i Sveits. Huldreich Zwingli (Zürich) og Jean Calvin (Genève) grunnla en «reformert» tradisjon der Bibelen ble oppfattet som lovbok, gudstjenesten sterkt forenklet og en streng plikt- og arbeidsetikk gjennomført.

Religiøse motsetninger førte på 1500- og 1600-tallet gang på gang til blodige forfølgelser og kriger; de franske kalvinistene (se hugenotter) ble forfulgt og massakrert av de katolske kongene, i Genève ble det innført dødsstraff for katolikker, og Tyskland ble lagt øde i trettiårskrigen (1619–48), der også fremmede makter deltok både på katolsk og protestantisk side. I England hadde kong Henrik 8 brutt kirkens bånd med Roma i 1534, oppløst klostrene og konfiskert deres eiendommer og utpekt seg selv til kirkens overhode; når det gjaldt lære og liturgi, var de reformer som ble gjennomført i den engelske (anglikanske) kirken likevel relativt moderate. Tanker fra de mer radikale reformerte kirkene fikk imidlertid også stor innflytelse i England, og resulterte midt på 1600-tallet i borgerkrig mellom kongetro anglikanere og republikansk innstilte «puritanere». Krigen endte imidlertid med at både kongedømmet og den anglikanske kirkens plass i det engelske samfunnet ble sikret. I Skottland har likevel den reformerte (presbyterianske) kirkeformen beholdt sin dominerende stilling.

Felles for de protestantiske kirkene var avskaffelsen av de ulike institusjoner som i den romersk-katolske kirken fungerte som mellomledd mellom Gud og den enkelte troende. Dette gjaldt ikke bare pavens autoritet og avlatshandelen, som også tidligere var blitt kritisert innenfor kirken, men også prestenes rolle, troen på helgenens forbønn og kulten av relikvier. Bibelen ble oversatt til folkespråkene (særlig viktig var Luthers tyske bibeloversettelse), latin ble avskaffet som kirkespråk, og en rik salmediktning vokste frem. Imidlertid holdt lutheranere og kalvinister fast på kirkeordninger der kirken helt og holdent støttet seg på den verdslige statsmakten, eller simpelthen var en integrert del av statsmakten (som i Danmark-Norge). Bare enkelte ytterliggående retninger (kvekere, anabaptister) avskaffet ethvert formelt kirkelig hierarki og opererte uavhengig av styresmaktene, ofte mer eller mindre i det skjulte. Parallelt med den protestantiske reformasjonen gjennomgikk den romersk-katolske kirken en reform- og konsolideringsprosess som kulminerte i konsilet i Trient (1545–63). Viktig i denne sammenheng var opprettelsen av Jesuittordenen i 1534, innstiftet av Ignatius Loyola.

Ved midten av 1600-tallet hadde Europa fått den konfesjonelle inndeling som senere har bestått, og kristendommen (den romersk-katolske kirke, fra 1700-tallet også protestantiske kirker) hadde begynt å vinne utbredelse utenfor Europa. På 1700-tallet preges de protestantiske kirker av vekkelsesbevegelser som la vekt på omvendelse og et følelsesladet trosliv. I de lutherske kirkene tok denne strømningen form av pietisme, i den anglikanske av metodismen. Sistnevnte utviklet seg mot slutten av århundret til et eget kirkesamfunn. Disse strømningene la vekt på personlig etikk og sosialt ansvar, og utløste en sterk interesse for misjon.

Den franske revolusjonen (1789) betydde et alvorlig tilbakeslag for kirken i Frankrike, og innvarslet en utvikling som tiltok i styrke på 1900-tallet: atskillelsen av stat og kirke. Revolusjonen førte til frihet også på det religiøse område; kirketilhørighet ble en privatsak for den enkelte borger, noe som til da hadde vært like uhørt i det protestantiske som i det katolske eller ortodokse Europa.

Kristendommens historie på 1800-tallet var preget av sterke motsetninger. Det tradisjonelle kristne verdensbildet ble, særlig fra midten av århundret, forkastet i vide kretser, både som en følge av den darwinistiske utviklingslære, den marxistiske religionskritikk og den historisk-kritiske bibelforskning. Kirkenes svar var dels en tilpasning til de nye naturvitenskapelige og historiske erkjennelser (den «liberale» teologi), dels et fornyet forsvar av det som i de ulike kirker ble oppfattet som grunnleggende verdier. Således vedtok det 1. Vatikankonsil (1870) pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål, noe som understreket motsetningen ikke bare til kirkefiendtlige strømninger (f.eks. i Frankrike), men også skillet overfor alle de protestantiske kirkene. Der reagerte mange mot den moderne tid ved å hevde en «fundamentalistisk» teologi, hvor en mer eller mindre ordrett bibelforståelse ble gjort til norm. Med utgangspunkt i England og Nord-Amerika vokste nye vekkelsesbevegelser frem utenfor de etablerte kirkene; Frelsesarmeen er et typisk eksempel.

Overgangen til 1900-tallet var dels preget av disse forskjellige motsetningene, dels av fremskrittsoptimisme og en sterk europeisk-kristen selvbevissthet. Dette gjaldt både Vest-Europa og Nord-Amerika, men også Russland, der den ortodokse kirke av mange ble sett på som grunnlaget for de slaviske folkenes fornyelse. Innen midten av århundret hadde imidlertid kulturoptimismen lidd fullstendig sammenbrudd. To verdenskriger, gasskamrene (bygd i det kristne Europa) og atombomben (utviklet og tatt i bruk av en nasjon som betonte «kristne» verdier), gjorde det umulig fortsatt å se kristendom og europeisk sivilisasjon som to sider av samme sak. Videre opplevde kirkene et tidligere ukjent frafall i sine tradisjonelle kjerneområder i Europa (medregnet Øst-Europa) og Nord-Amerika. Store befolkningsgrupper ble mer eller mindre kirkefremmede, og de kristne er i mange samfunn igjen blitt en minoritet, slik de var det i Romerriket før Konstantin. Kristen misjon har ofte også hatt begrenset fremgang der den har støtt på de andre store verdensreligionene (islam, hinduismen, buddhismen).

I denne situasjonen har kirkene reagert på forskjellige måter. Den reformerte teologen Karl Barth utformet en teologi der evangeliet, betraktet som guddommelig åpenbaring, ble løftet ut av enhver menneskelig kontekst og stilt i motsetning til religioner som historiske, menneskeskapte fenomener. En voksende teologisk bevissthet utenfor den vestlige verden vil på lengre sikt kanskje vise seg å være av større betydning. Det dreier seg om forsøk på å formulere en teologi (og en liturgi) som ikke først og fremst refererer seg til europeisk, men til den lokale kultur.

Den romersk-katolske kirke tok stilling til alle disse problemene på det 2. Vatikankonsil (1962–65), sammenkalt av pave Johannes 23. Konsilet førte til omfattende reformer innad i den romersk-katolske kirken, blant annet avskaffelsen av latin som liturgisk språk og større deltagelse fra legfolkets side på alle områder av kirkens liv. Det førte også til en større åpenhet utad. Konsilet fant sted på et tidspunkt da de protestantiske og ortodokse kirkene allerede lenge hadde arbeidet for å fremme kristen enhet. En økumenisk bevegelse hadde begynt tidlig i århundret, og hadde i 1948 ført til opprettelsen av Kirkenes Verdensråd. Verdensrådet samler nå nesten alle kirkesamfunn, medregnet de ortodokse, utenom den romersk-katolske kirke, men også med denne har Verdensrådet løpende og til dels omfattende kontakt. Også mellom katolikker og protestanter har det vært kontakter som har forsøkt å vise at de læremessige forskjeller mellom de to kirkene er begrensede, og at motsetningene i stor utstrekning bygger på historiske forhold som ikke lenger bør stå i veien for større kristen enhet.

Samtidig som 1800-tallets visjon om å «erobre» verden stort sett er forlatt, har mange av kirkene, samlet og enkeltvis, tatt på seg et globalt ansvar i spørsmål som angår hele menneskehetens fremtid: atomtrusselen og fredsarbeidet, økokrisen, sosial nød og menneskerettighetene. I mange tilfeller har kristne engasjert seg i det politiske liv, gjennom egne politiske partier (Tyskland, Italia) eller ved direkte, til og med revolusjonær kamp mot sosial og politisk undertrykkelse, spesielt i Latin-Amerika. Også gjennom ordinering av kvinnelige prester forsøker enkelte kirker å imøtekomme de forventninger som gjør seg gjeldende fra slutten av 1900-tallet. Kvinnelige prester finnes blant annet i den lutherske, metodistiske, reformerte og anglikanske kirke. I en religion der autoritet og lærdom bare unntaksvis har vært representert ved kvinner, og der fremfor alt gudsbildet tradisjonelt har vært mannlig, kan kvinnelige presters virksomhet på lang sikt få dyptgripende følger.

De kristne kirker har på 1900-tallet gjennomgått dyptgående kriser, men også gjennomgripende fornyelser. Betingelsene for kirkenes virksomhet og selvforståelse er til dels så radikalt endret at det kan ligge nær å se på 1900-tallet som et historisk vannskille av minst like stor betydning som reformasjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.