Relieff på Titusbuen i Roma som viser Titus' triumftog etter herjingen av Jerusalem i år 70 evt. Soldatene bærer krigsbyttet, blant annet den sjuarmede lysestaken fra tempelet.

av SCODE. begrenset

Det gamle Israel er en vanlig betegnelse på hele området bebodd av israelitter i bibelsk tid. Det samme området ble også kalt Kanaan. Det gamle Israels utstrekning varierte gjennom tidene. Hvilken tidsepoke man inkluderer varierer også. Det er vanlig å regne fra ca. 1200 fvt. til rundt 300-tallet fvt. Men for å få en sammenheng i israelittenes (jødenes) historie regner man også ofte helt frem til tempelet i Jerusalems fall i år 70 evt.

Navnet Israel kan ha flere betydninger i Den hebraiske bibelen. Det kan betegne patriarken Jakob, som fikk endret sitt navn til Israel (1. Mosebok 32,28), men siden denne står skildret som stamfar til hele folket, er Israel også brukt om folket (2. Mosebok 1,5 ff, 4. Mosebok 1,1 ff). Begrepet Det gamle Israel omfatter derfor både land, folk og kultur.

Navnet Israel ble imidlertid også brukt om Nordriket, fra ca. 928–722 fvt. og dets befolkning (1. Kongebok 14–16). I jødisk tradisjon brukes betegnelsen Eretz Israel som en geografisk betegnelse på hele det område som i henhold til jødisk (og kristen) tradisjon ble lovet til Abraham og hans etterkommere.

I faglitteraturen bruker man vanligvis begrepet israelitter og israelittisk religion om perioden frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.) og jøder og jødedom i tiden etter.

jødisk tradisjon omtales også hele det jødiske folk, fra de tidligste tider og frem til i dag, som Am Israelisraelfolket. Denne bruk er også overtatt i Det nye testamente (Matteus 15,24 og 31) og er den dominerende i kristen språkbruk.

Mosebøkene forteller om tiden fra skapelsen til slutten på israelittenes vandring gjennom Sinaiørkenen. Det vi gjerne omtaler som Den hebraiske bibels historiske bøker (JosvaDommernes bokSamuelsbøkene og Kongebøkene) forteller historien om et folk og dets historie, fra innvandringen til Kanaan til eksilet i Babylonia på 500-tallet fvt.

Personene, og hendelsene som beskrives i alle disse bøkene, danner bakgrunnen for både jødedommens religiøse tradisjoner og ritualer, og er også viktige som kristendommens bakgrunn. Mange av hendelsene er også omtalt i Koranen, om enn i noe annerledes form.

Bibeltekstene ble lenge ansett å være den eneste, og mest pålitelige, kilden til Det gamle Israels tidlige historie. 

Helt fra begynnelsen av 1900-tallet, og frem til i dag, har mange nasjoner vært engasjert i arkeologiske utgravninger i Palestina/Israel. Fra rundt 1920 oppsto en retning som søkte å finne bekreftelse på at det ligger historiske hendelser bak Mosebøkenes beretninger om israelittenes tidlige historie. Metoden kalles gjerne "bibelarkeologi" (Biblical Archaeology) og brukes fremdeles av mange arkeologer. 

Den som særlig satte sitt preg på denne metoden var W.F. Albright (1891–1971), som mente at patriarkfortellingene gjenspeiler historiske hendelser og at de omtalte personene var virkelig personer. Han mål var derfor å få israelittenes tidlige historie til å stemme overens med det øvrige Midtøstens historie. Man mente for eksempel å ha funnet flere bevis for at erobringen av Kanaan hadde foregått slik den er beskrevet i Josvas bok. Albrights ideer satte sitt preg på flere generasjoner unge arkeologer.

Men metoden har mange fallgruver, og moderne dateringsmetoder har vist at mange av tidligere tolkningene var feil. De fleste av nåtidens arkeologer understreker derfor at arkeologer må tolke sitt materiale utelukkende ut fra arkeologiske metoder. Da kommer man ofte til andre resultater enn det som var vanlig helt frem til 1960-tallet. 

Studiet av arkeologiske funn er fremdeles en viktig hjelp for å kunne rekonstruere Det gamle Israels tidlige historie. Funnene kan fortelle mye om folks virkelighet. I tillegg bruker man  antropologiske, sosiologiske og religionshistoriske metoder. Kunnskap om nabolandenes historie og litteratur er også av stor betydning, ikke minst for lettere å kunne plassere funnene i tid.

Moderne forsknings syn på hvor mye som kan betraktes som historisk er likevel sterkt varierende; fra retninger som mener store deler av fortellingene har en virkelig historisk bakgrunn, til en retning som hevder at nesten hele Det gamle Israels historie er en senere konstruksjon, laget for å skape samhold i tiden etter det babylonske eksil (586–638 fvt.) eller enda senere.

Denne retningen, kallt «minimalistene», eller "revisjonistene" av dens motstandere, er blant annet knyttet til universitetene i København og Sheffield , men også en del andre forskere heller i mer eller mindre grad til deres teorier. De akademiske debattene rundt Det gamle Israels fremvekst, religion og kultur har ofte et  svært opphetet og ubehagelig preg.

De aller fleste bibelforskere, religionshistorikere og arkeologer er i likevel enige om at Bibelens fremstilling av Det gamle Israels tidlige  historie og religion ikke kan karakteriseres som historieskriving i ordets moderne betydning. Tekstenes funksjon er teologisk, hensikten er å gi et samlende bilde av et folks opprinnelse og dets forhold til en guddom. 

Nesten helt frem til våre dager har det vært en allment utbredt oppfatning at beretningene om Abraham, som valgte den eneste rette Gud, og forlot sin hjemby i Ur i Kaldea, for å slå seg ned i det lovede landet Kanaan, måtte han en historisk bakgrunn. Å datere denne såkalte «patriarktiden» ut fra bibeltekstenes tidsangivelser har imidlertid svært vanskelig. Både kristne teologer og jødisk tradisjon har likevel ofte datert denne perioden til 1800–tallet fvt.

Heller ikke når det gjelder israelittenes opphold i Egypt, utvandringen derfra, under ledelse av Moses, og innvandringen til landet Kanaan, er vi på sikker grunn. De som mener det har funnet sted en større utvandring, daterer denne nå til de siste tiårene av 1200-tallet fvt. 

Fortellingene i Josvas bok gir inntrykk av en rask og samlet erobring av landet, mens Dommerboken tegner et bilde av en mer gradvis og fredelig innvandring. Allerede på midten av 1900-tallet ble det fremsatt forskningsteorier om en fredelig innvandring, den såkalte "landnåmsteorien". På 1960-tallet ble det fremsatt teorier om at sosioøkonomiske omveltninger i lavlandet på 1200-tallet fvt. førte til en omfordeling av Kanaans befolkning.

Så sent som på 1950-tallet hevdet flere arkeologer likevel å ha funnet spor etter Josvas erobringer i Jordandalen og Galilea, men bedre datering har vist at de aktuelle stedene, etter all sannsynlighet, var ødelagt lenge før israelittene dukket opp på den historiske arena.

Etter seksdagerskrigen i 1967 fikk også israelske arkeologer tilgang til høylandet i det gamle Juda og Samaria. En nye type arkeologiske utgravninger, der man lette etter bosetninger, rester etter landsbyer og private hus, kom til helt nye resultater. Moderne karbon 14 datering har også kunnet plassere gjenstander og byggverk i riktigere tid enn det som var mulig tidligere. 

De senere tiårs utgravninger har vist at det fant sted en betydelig befolkningsøkning i høylandet på begge sider av Jordanelven fra 1200-tallet fvt. og fremover. Antall bosteder økte til det mangedobbelte. En nyere teori er at det dreide seg om områdets egne småfenomader, som så seg nødt til å begynne å bli bofaste på grunn av de endrede forholdene i lavlandet. De fleste utelukker heller ikke at noen av de nye innbyggerne kan være kommet fra områder eller land utenfor Kanaan, som Egypt.

Forskere er ennå ikke enige om denne befolkningens sammensetning og kultur, men flere trekk viser at det begynte å utvikle seg en ny etnisk bevisshet. Blant annet finner man ikke rester etter svin i avfallet etter disse bosetningene. Mye tyder derfor på at innbyggerne var opptatt av å markere en grense mot innbyggerne i lavlandet, og at vi nå kan snakke om israelitter som en egen etnisk gruppe.

Det er få utenombibelske kilder fra denne tidligste perioden, da landet skal ha vært ledet av utvalgte "dommere". Bibeltekstene beretter om flere kriger med landets naboer, og med hverandre. Mange av skikkelsene fra disse fortellingene er likevel blitt viktige i jødisk og kristen tradisjon (RutHannaSamsonJefta). 

Vi vet også lite om religionen på denne tiden. Bibeltekstene gir inntrykk av at israelittene var monoteister helt fra Abrahams tid. Tekstene viser likevel at man godtok at andre folk hadde andre guder, men at JHVH (Jahve) var israelittenes egen spesielle gud og beskytter (monolatri). Ideen om en allmektig guddom, som hersket over alle folkeslag, og over alt, var noe som vokste frem over tid. 

Med kongetiden (ca. 1020–586 fvt.) mener de fleste at vi er på sikrere grunn. I følge bibeltekstene var det folket som ønsket en konge, slik som nabolandene hadde (1. Samuelsbok 8, 4–7). Saul ble den første kongen, men det ble hans etterfølger, David, som ble det store helte- og krigerkongen. Under hans ledelse skal israelittene ha erobret både Moab, Ammon og Edom. I følge 2. Samuelsbok inngikk han flere politisk begrunnete ekteskap, både med landets egne kvinner og med utenlanske herskeres døtre (2. Samuelsbok 3, 2–5).

Moderne forskning mener Bibelens fremstilling av kong Davids makt, og hans mange erobringer, er preget av senere tids forestillinger om landets gloriøse fortid. Utgravninger i Jerusalem viser at på kong Davids tid var bosetningen begrenset til et lite område sør for Tempelhøyden. Arkeologer betegner dette området som  Davidsbyen.

Det har ikke lykkes i å finne noen byggverk eller spor etter krigerske erobringer som med sikkerhet stammer kong Davids tid. De forskjellige retningene innenfor dagens forskning er også uenige om hvorvidt det eksisterte en virkelig statsforvaltning under kong David. For senere tider stod David likevel som idealkongen som hadde bygd opp det samlede Israel, derfor måtte også den kommende hersker, Messias, være av hans ætt. 

Også når det gjelder kong Salomos enorme makt og rikdom, kan beskrivelsene være et resultat av senere historieskriveres ønske om å fremstille disse tidlige kongene omgitt av makt og prakt. De aller fleste aksepterer likevel at kong Salomo lot bygge et tempel for Jahve i Jerusalem. Mens man på 1950-tallet knyttet mange rester etter store byggverk rundt om i landet til kong Salomos tid, er mange i dag mer tilbøyelig til å hevde at det var hans etterfølgere som sto bak større befestninger, murer og palasser. Enkelete forskere (Finkelstein) hevder også at mange av beretningene om Salomo, som dronningen av Sabas besøk, passer bedre til forholdene under en av de senere judeiske kongene enn til kong Salomos egen tid.

Under Salomos sønn, Rehabeam (ca. 934–917 fvt.) ble riket delt. Nordrikets historie strakte seg over 200 år. Den ble urolig og blodig, med opprør og stadig nye kongeætter på tronen. Riket lå i stadig kamp med arameerne i nordøst, med vekslende hell. Kjente konger fra denne periode var opprøreren Omri, som grunnla Samaria, og hans sønn Akab (ca. 874–852 fvt.). Omris ætt, som brakte Nordriket til et høydepunkt i materiell henseende.

Moderne arkeologi viser  et sterkt kongedømme, med utenlandske forbindelser, et effektivt militærvesen og mange store byggverk. Omridene ble styrtet av hærføreren Jehu i 842 fvt. Med støtte fra profetkretser ryddet han hardhendt ut mot det profetene mente var fremmed kult, vesentlig Baal og Ashera (2. Kongebok 17, 9–12 og 16–17). Men de kanaaneiske gudene var ikke lette å fjerne (2. Kongebok 13,6).  Etter hvert meldte en farligere fiende enn arameerne seg, assyrerne, og det var de som under kong Salamanssar 5 og hans etterfølger Sargon 2 knuste Nordriket i 722 fvt. og deporterte store deler av folket. Andre folkeslag flyttet inn i deres sted. 

Sørriket, Juda, besto i ennå 130 år, enda det var alvorlig truet av assyrerkongen Sanherib 701 fvt., som herjet rundt i landet og brente byen Lakisj etter en lengre beleiring. Juda ble styrt av konger som alle ble regnet som tilhørende davidsætten. Unntaket var Atalja, som ikke ble regnet som en legitim hersker.

Tempelet i Jerusalem var landets viktigste religiøse sentrum, men lenge var det også mindre templer og altere rundt om i landet. Nordriket, Israel, fikk aldri et tempel med tilsvarende betydning. Tempelkulten i Jerusalem ble betraktet som landets offisielle felleskult, men arkeologiske funn viser at den offisielle religionens trosforestillinger og ritualer ble supplert med mer folkelig religion. Funn av  små kvinnefigurer i hjemmene (rundt 2000 såkalte søylefigurer er funnet til nå), sylinderesegl, ringer, amuletter viser at innbyggerne også kjente til de omliggende landenes religiøse symboler.

Det gamle Israel var ingen kulturell enklave, men en del av Midtøsten. Konger som Hiskia og Joshia grep aktivt inn med reformtiltak, som også delvis har hatt politisk bakgrunn. Mest kjent er Joshias store reform 622 fvt., da den offisielle kulten ble konsentrert i tempelet i Jerusalem. 

Juda riket møtte sin undergang da det mektige nybabylonske riket vokste frem. Kong Nebukadnesar 2 rykket inn i landet allerede i 601 fvt. Senere judeiske konger gjorde håpløse forsøk på å rive seg løs fra vasallforholdet, men byene i Juda fallt en etter en. I 587 fvt. sto Nebukadnesar foran Jerusalems murer. Kongen Jojakin og hans nærmeste familie, samt flere tusen av byens innbyggere ble sendt i eksil til Babylon og hans onkel utnevnt til babylonsk lydkonge.

I 586 fvt. ble byen inntatt, og Jahves tempel lagt i grus. Dette er godt belagt arkeologisk. Store deler av overklassen og en del av folket ble ført i eksil til Babylonia. Antall bortførte er omstridt, bibeltekstene oppgir forskjellige tall. Basert på arkeologenes anslag over Judas samlede befolkning på denne tiden, er det i dag vanlig å anta et antall på maksimum en fjerdedel av en total befolkning på rundt hundre tusen. 

I motsetning til assyrerne, som valgte å spre de bortførte israelittene, lot babylonerne de bortførte judeerne beholde sitt etniske særpreg, og bo sammen med likesinnede. Jødene ble bosatt utover landet, og fikk anledning til å skaffe seg et levebrød, ikke minst som bønder (Jeremia 29,5–7). Ikke-bibelske kilder viser også at jøder etter hvert kunne delta i både handelsvirksomhet og administrasjon.

I 539 fvt. erobret perserkongen, Kyros, Babylon, og i 538 fvt. ga han jødene lov til å vende tilbake til Juda. Mange var imidlertid blitt fortrolige med livet i Babylonia, og valgte derfor å bli. De hjemvendte følte seg som en egen gruppe, og søkte å forme livet i det gamle hjemlandet i henhold til sine nye skikker. Dette forårsaket mange sammenstøt med den delen av befolkningen som var blitt værende i Juda, og de mange som var flyttet inn fra det tidligere Nordriket. Etter hvert ble imidlertid eksiltidens religiøse skikker og forestillinger satt opp som et ideal for hele folket. 

Tempelet ble gjenreist, og innviet i 515 fvt., riktignok i beskjeden form. En konsolidering av det jødiske religiøse liv fant sted på 400-tallet fvt. ved Nehemja og Esra, som innskjerpet den religiøse lovens betydning og forbød blandede ekteskap. Krønikebøkene, Esra og Nehemja, som ble til i denne tiden, forsøkte å se historien fra prestelig synsvinkel. Derfor spilte også prestene en større rolle enn de hadde gjort før. I rundt to hundre år (538–332 fvt.) var Juda (Jehud) en jødisk tempelstat under persisk overherredømme. Det later til å ha vært fredelige tider. 

Etter 332 fvt. erobret Aleksander den store hele Palestina. Landet kom etter hans død inn i den hellenistiske interessesfære og ble senere et stridsområde mellom ptolemeerne (i Egypt) og selevkidene (i Syria). Selevkidekongen Antiokhos 4 Epifanes søkte med alle midler å hellenisere jødene,  bl. a. gjennom å reise en statue for guden Zevs i tempelet, og forby jødiske skikker som omskjæring.

Under presten Mattatias og hans fem sønner begynte en jødisk oppstand som skulle vare i flere år.  I 167 fvt. gjenerobret Juda Makkabeeren byen Jerusalem i 165 fvt., og lot det helleniserte tempelet rense og gjeninnvie. Til minne om dette feires fremdeles tempelinnvielsesfesten, hanukka, den 25. kislev (desember). Den siste gjenlevende av brødrene, Simon, ble av en jødisk forsamling valgt til yppersteprest «for evig», dvs. for sin ætt, noe som stred mot gamle regler om at ypperstepresten skulle tilhøre sadokidenes ætt. Dette vakte motstand hos mange.

Mens saddukeerne hadde stått på hellenistenes side, hadde makkabeerne hatt støtte av hasideerne, «de fromme», som imidlertid etter hvert vendte seg fra dem. Fra hasideernes krets kom fariseerne, som var opptatt av å tolke Mosebøkenes lovtekster og utvikle den jødiske religiøse loven, halakha. Det er mulig at også esseerne er kommet fra tilsvarende kretser. Qumran-håndskriftene (Dødehavsrullene)  sies å peke i den retning. Mer messiansk preget var selotene, «de ivrige», som kjempet aktivt mot romerne.

Romerne inntok Juda i 63 fvt., og i år 40 fvt. ble Herodes den store utnevnt til romersk vasallkonge. Han var av edomittisk herkomst, og ble av de fleste jøder ikke ansett som en legitim konge. Ved hans død år 4 fvt. ble riket delt mellom hans tre sønner Herodes Antipas, Herodes Arkhelaos og Filippus. Judea tilfalt Herodes Arkhelaos, men han ble avsatt av keiser Augustus ca. år 6 evt. og styringen overlatt romerske stattholdere. Den mest kjente av disse var Pontius Pilatus.

Filippos ble etterfulgt av Herodes Agrippa («den store»). Han ble av keiser Claudius gjort til konge over nesten hele Palestina. Ved hans død 44 evt. ble Judea en romersk provins.

Det brøt senere ut flere opprør, og det store jødiske opprøret 66–73 evt. (den jødisk-romerske krig) ble avgjort ved at keiser Titus' tropper i år 70 evt. inntok Jerusalem og lot tempelet gå opp i flammer. Tempelkulten opphørte for alltid, og jødedommen måtte finne en ny form. Den siste motstanden mot romerne ble nedkjempet ved Masada i 73 evt.

Jødisk liv i landet var likevel ikke helt borte. Overlevende lærde rabbinere samlet seg i byen Javne sør-øst for dagens Tel Aviv, der de videreutviklet både lover og tradisjoner slik at de kunne praktiseres over alt og til alle tider. 

Jødene i landet Israel hadde ikke helt gitt opp sin motstand. En siste jødisk oppstand fant sted under keiser Hadrian i årene 132–135 evt. (Bar-Kokhva-opprøret) og fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. En stor del av landets jødiske befolkning ble drept, forvist eller solgt som slaver.

Jerusalem ble totalt ødelagt, og en ny romersk by ble reist på stedet. Byen fikk nå tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene hadde ikke tilgang til byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen, i det som jøder kaller Eretz Israel, seg fra Judea til Galilea. Babylonia var et annet sted der jødisk lov og tradisjon kunne videreutvikles.

  • Coogan, Michael D: The Oxford History of the Biblical World. Oxford. 1998.
  • Dever: William G.: What did the Biblical Writers Know & When did They Know It. Grand Rapids, Michigan 2001.
  • Dever: william G.: The Lives of Ordinary People in Ancient Israel. Where Archaeology and the Bible Intersect. Grand Rapids, Michigan 2012.
  • Finkelstein, Israel: The Arcaeology of the Israelite Settelement. Jerusalem 1988.
  • Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. New York 2001.
  • Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher: David and Salomon. In Search of the Bible´s Sacred Kings and the Roots of Western Tradition. New York 2006.
  • Halpern, Baruch: The first Historians. the Hebrew Bible and History. San Fransisco 1996.
  • Lemche, Nils Petter: The Israelites in History and Tradition. Westminster 1998. 
  • Mazar. A.: Archaeology of the Land of the Bible 10.000–586 B.C.E. (the Ancor Bible Refrence Library). New York 1990.
  • Mazar, Eilat:  “Did I Find King David’s Palace?.” Biblical Archaeology Review, Jan/Feb 2006, 16-27, 70.
  • Shanks, Hershel (Ed.): Ancient Israel. From Abraham to the Destruction of the Temple: Washington 1999.
  • Soggin, Albert J. An Introduction to the History of Israel and Judah. London 1993.
  • Thomson; T. L. : Early History of the Israelite People From the Writen and Archaeological Sources. Leiden 1994.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.