Masada sett fra nord. av Asaf Z.. CC BY 2.0

Mesada, frittstående fjellklippe i Israel, ved vestbredden av Dødehavet, mellom Sedom (Sodom) og kibbutz Ein Gedi. 

Mot øst reiser klippen seg 440 meter over dalbunnen, mot vest er det rundt hundre meter fra bunnen til toppen. Fjellets nordside har form som en skrånende spiss. Toppen av fjellet består av et nesten flatt område på rundt 550x270 meter. Fjellets form gjør at toppen danner en naturlig festning, og Masada har også vært brukt som nettopp det.

Det er to tilrettelagte veier opp til toppen. Den mest brukte i dag er den såkalte Slangestien som slynger seg opp langs fjellet østside, den andre er den romerske rampen fra vestsiden. I tillegg er det mulig å komme opp på stier fra nord og syd, men disse er ikke mye brukt. 

Masada ble først befestet under makkabeerne i andre eller første århundre før vår tidsregning, men ingen av deres byggverk er funnet. I årene 37–31 fvt. lot kong Herodes bygge en egen privat villa på den mer skyggefulle nordsiden. Den ble bygget i flere etasjer nedover den smale fjellsiden og inneholdt balkonger, flotte saler med veggmalerier, badeanlegg og sisterner inne i fjellets nordvestre side. Ruinene av denne er nå utgravet. 

I tillegg er det funnet rester etter et stort palass som lå oppe på toppens vestside. Det hadde en grunnflate på ca. 400 kvadratmeter og var stedets største bygning. Store lagerrom gjorde det mulig å lagre både våpen og mat i tilfelle en lengre beleiring. Det er også funnet rester etter en synagoge på toppen. Denne er et av de tidligste eksemplene på egne synagogebygg som er funnet. Man fant også en bit av en torarull, og flere ostraka (potteskår) med skrevet tekst. 

I årene 6–66 evt. hadde romerne en garnison på toppen av fjellet. I forbindelse med den første jødiske oppstanden mot romerne, som begynte i år 66 evt., var Masada blant de første stedene som ble gjenerobret av jøder. Befrierne skal ha tilhørt en gruppe kalt sikariere, som ofte regnes som en undergruppe av selotene. De holdt festningen under hele den mangeårige krigen.

Etter det jødiske nederlaget og Jerusalems fall i år 70 evt., var det kun Masada, festingen (Makaerus) Machaerus på fjellsiden øst for Dødehavet og Herodium syd for Jerusalem som ennå ikke var erobret av romerne. To år senere var det bare Masada som gjensto. For romerne var det viktig å få en endelig slutt på det jødiske opprøret, og Masada måtte derfor også beseires. Hendelsene rundt Masadas fall er beskrevet hos den jødiske forfatteren Josefus Flavius, i hans bok «Den jødiske krig». 

Sikarierne på Masada skal på denne tiden ha vært ledet av en frihetskjemper ved navn Elazar ben Yair. Gruppen som holdt til på Masada skal ha omfattet både kvinner og barn. I løpet av krigen skal gruppen ha sørget for å bygge opp et større lager av både våpen og mat. Kjølige lagerrom i fjellet, samt store vannsisterner, var egnet til oppbevaring av mat og vann i det varme ørkenklimaet. Stedet var lett å forsvare, og festningen på toppen var beskyttet av en rundt 1400 meter lang og opptil fire meter bred mur, utstyrt med tre porter. 

Men romerne ga ikke opp. I år 72 evt. ble den romerske generalen Flavius Silva utnevnt som ny guvernør i landet, og erobringen av Masada var en prioritert oppgave. Våren 73 evt. startet general Silva beleiringen av Masada, med hjelp av den romerske 10de legion (Legio X Fretensis), som fulltallig besto av 5500 mann. 

Romerne bygget først en mur rundt hele fjellet for å hindre jødene i å skaffe nye forsyninger. Muren hadde 15 tårn som skulle brukes til å bekjempe eventuelle flyktninger fra fjelltoppen. I tillegg ble det opprettet åtte forskjellige romerske leirer rundt fjellet. Til slutt lot Silva bygge en rampe fra bunnen og opp til toppen på fjellets vestside, der det allerede fantes en slags naturlig rampe. Arbeidet skal ha tatt ni måneder, og til å gjøre grovarbeidet brukte han reservestyrker og jødiske fanger. Mer enn ti tusen mann skal derfor ha oppholdt seg ved fjellets bunn i perioder. Rampen er fremdeles synlig. 

Den romerske gjenerobringen fant sted i år 74 evt. Josefus forteller at da forsvaret av borgen lot til å bryte sammen, skal lederen ha minnet gruppens medlemmer på at de hadde sverget å heller dø enn å bli tatt til fange av romerne. Å begå kollektivt selvmord ble derfor løsningen. Ifølge Josefus fant romerne 976 døde mennesker, også kvinner og barn, på Masada. 

Masada var lenge et arkeologisk nærmest ukjent og lite besøkt sted. Men i årene 1963–1965 foretok den israelske arkeologen Yigael Yadin omfattende utgravninger. Både Herodes' palass og jødiske og romerske bygninger oppe på fjellet ble gravet frem og restaurert. Arbeidet har fortsatt, og mange gjenstander er funnet. Blant disse er et potteskår, ostrakon, med navnet ben Yair. I en av de romerske leirene ved fjellets fot fant man flere kostbare gjenstander, blant annet av glass, noe som har fått arkeologene til å anta at dette kan ha vært general Silvas personlige oppholdssted.

Moderne forskning heller likevel til den oppfatning at Josefus kan ha overdrevet både antall romerske soldater og jødiske slaver, og også forlenget tiden byggingen av rampen må ha tatt. Det er også uenighet om hvorvidt rampen, som ikke gikk helt opp til toppen, ble avsluttet med en plattform eller bare med et tårn. 

Lenge trodde man at fortellingene om beleiringen av Masada og de siste jødiske motstandskjemperne tilhørte legendenes verden, men utgravningene på 1960-tallet har gitt fortellingene mer substans. Det er likevel stor uenighet blant forskere om mange av Josefus' opplysninger, som hvorvidt frihetskjemperne på Masada faktisk begikk selvmord og om hvilken rolle sikarierne spilte i krigen mot romerne. 

Ved utgravningen av Masada på 1960-tallet ble det også funnet flere tekstfragmenter, sannsynligvis tatt med dit av sikarierne som holdt til der. Det dreier seg om flere fragmenter såkalte apokryfe skrifter, Salme 150, samt en del av 3. Mosebok, litt av 5. Mosebok og litt av Esekiel. Flere av de samme apokryfe tekstene er også funnet i hulene rundt Qumran (Dødehavsrullene), noe som tyder på at disse tekstene har hatt bred utbredelse.

Masada er i dag et viktig turistmål, og det er også bygget en gondolbane som bringer folk opp på fjellet. Det er fremdeles populært å starte klatringen opp Slangestien tidlig om morgenen, før solen står opp og varmer opp fjellsiden. I 2007 ble det åpnet et museum ved foten av fjellet, der man kan betrakte gjenstander som er funnet og lære om Masadas historie.

Masada er blitt et symbol for staten Israel, og den israelske generalen Moshe Dayan innførte en seremoni der kadetter ble tatt i ed der, under mottoet «Masada skal aldri falle igjen». Denne seremonien har mistet sin betydning, og de forskjellige våpengrenene holder sine egne seremonier på ulike steder. Det finnes også israelere som mener at Masada som nasjonalt symbol bygger på en ideologi som ikke tjener Israels interesser i dag. 

Masada ble i 2001 ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Hendelsene rundt den romerske beleiringen av Masada og festningens endelige fall er framstilt i en miniserie for TV. Serien ble produsert i 1981 og er fremdeles tilgjengelig på DVD. Peter O'Toole spiller general Silva, mens Peter Strauss spiller Elazar ben Yair.

  • Josephus: The Essential Writings. A Condensation of Jewish Antiquities and The Jewish War. Oversatt og redigert av Pauls L. Maier. Kernel Publications, Grand Rapids, USA 1991.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016. 
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig . Redigert av Paul. L. Mayer. Bokklubben 1999.
  • Josefus: Den jødiske krig. Oversatt og gjendiktet av Bente Lassen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.