Baal

Baal. Bronsestatuett med hjelm av gull, 1300-tallet fvt. Louvre.

Baal av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Baal, navnet på en av de viktigste gudene i det gamle Midtøsten. Navnet betyr herre, «eier» eller mann i betydning ektefelle. I enkelte perioder, og i enkelte land, var Baal den øverste guden. Baal var en fruktbarhetsgud og i perioder også himmelgud. Hans mange tilleggsnavn, som Baal Shamem (Himmelens herre), Baal Safon (Fjellets herre) viser til hans forskjellige roller. I tillegg finner vi mange kanaaneiske stedsnavn som inkluderer ordet Baal.

Faktaboks

Uttale
bˈaal
Etymologi
semittisk ‘herre, eier eller ektemann’

Det er ofte vanskelig å avgjøre hvorvidt vi har å gjøre med en rekke lokalkulter og lokalguder, eller om det dreier seg om ulike manifestasjoner av den ene og samme hovedgud Baal. Baal kunne også smelte sammen med både den vestsemittiske regnguden Hadad og den egyptiske guden Seth.

Baal-kulten besto etter det vi vet av både offer og bønn. Det er ikke lett å danne seg et utfyllende bilde av kultens omfang og karakter. Enda vanskeligere er det å vite hvilket forhold vanlige folk hadde til sine guder. Men vi kan anta at Baal spilte en viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.

Ugarit

Louvre, Paris
Baal-eposet, Ugarit (1300-tallet fvt.). av /Wikimedia Images. CC BY 3.0

Ugarit-tekstene, funnet i dagens Ras Shamra i Syria, gir det mest utfyllende bildet av Baal og hans rolle i gudeverdenen. De beretter om Baals tilknytning til gudefjellet Safon (Zafon), hans kamp på liv og død med gudene Lotan, Jam (Sjø/Havuhyre), Mot (Død) og hans forhold til hovedguden El og til gudinnen Anat.

I Ugarit-tekstene beskrives lynet som hans våpen, og han ledsages av lyn, torden og skyer. Noen ganger ble Baal omtalt som en okse, noe som illustrerer hans ungdommelige og kraftfulle aspekt. Oksen er et mye brukt symbol på kraft og fruktbarhet i det gamle Midtøsten.

Mange har ment at mytene utgjør en fast syklus som gjenspeiler naturens kretsløp i jordbruksåret. Når Mot dreper Baal, representerer dette høsten, og når Baal vender tilbake fra dødsriket med gudinnen Anats hjelp, kommer våren med fornyet fruktbarhet og gryende liv på åker og eng. Baal regnes derfor gjerne som det religionshistorikere kaller en «døende og gjenoppstående guddom». Det har også vært hevdet at Baal-myten har vært dramatisk fremført i kultiske riter.

Egypt

Som så mange andre av de semittiske guddommene, ble også Baal etter hvert en kjent gudeskikkelse i Egypt. Det er vanlig å anta at dette skjedde i forbindelse med Hyksos' innpass i Egypt på 1700-tallet fvt., men kan også skyldes handel og krigføring og generell kontakt med befolkningen i Kaanan og Syria. Det er ikke funnet rester etter Baal-templer eller en egen Baal-kult i Egypt, og etter hvert ble Baal identifisert med den egyptiske guden Seth, noe også de billedlige fremstillingene viser.

Ikonografi

Louvre, Paris
Baal-relieff (1400–1300-tallet fvt.) av /Wikimedia Images. CC BY 3.0

Baal ble ofte fremstilt med en svingende kølle i høyre hånd mens venstre hånd holder et lynsymbol (et spyd med spissen vendt nedover). På hodet bæres en kjegleformet hjelm, som minner om den egyptiske dobbeltkronen. Småkunsten, segl, amuletter og dekorerte skarabeer gir et godt bilde av Baals mange roller. Han rolle som himmelgud illustreres for eksempel gjennom å utstyre ham med to eller fire vinger. Hans fruktbarhetsaspekt tydeliggjøres ved å vise ham sammen med blomster eller trær. Som kombinasjonen Baal/Seth fremstilles han ofte som slangedreper. I Kanaan viste slangen til havuhyret (Jam), i Egypt kunne den knyttes til nattens mørke.

Fra å være en ren vær- og fruktbarhetgud ble han etter hvert knyttet til solsymbolikk og utstyrt med bevingete ledsdagere. På 900- og 800-tallet fvt. hadde både fønikernes Baal og israelittenes Jahve et sterkt himmel- og solaspekt, noe både ikonografien og også enkelte bibeltekster viser (Salme 104, 1–4).

Det gamle Israel

Både bibeltelkstene og bilder på mindre gjenstander som stempler og amuletter tyder på at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten i Det gamle Israel helt frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.). Den Baal vi møter i bibeltekstene er imidlertid ikke lenger helt den samme som den vi finner i Ugarit-tekstene. Han er nå blitt en himmelgud, og likheten mellom ham og Jahve kan ha vært til forveksling stor. Begge gudene kunne bringe vind, regn og torden, begge kunne også knyttes til oksens kraft, til himmelen og i perioder også til solen. Egyptisk preget solsymbolikk dukker nå opp i småkunsten i stort antall. Baals betydning later til å ha vært størst i Nordriket Israel under de såkalte omridene.

Baal er omtalt mange ganger i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. I 1. Kongebok berettes det for eksempel om at 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter spiser ved dronning Jesabels bord på Karmel-fjellet. Profeten Elia oppfordrer til en konkurranse mellom Jahve og Baal for å fastlå hvilken gud som er den mektigste. (1. Kongbok 18, 17–46.) I fortellingen klarer ikke Baal å bringe hverken ild eller regn, mens Jahve klarer begge deler. Ifølge teksten skal Baals profeter deretter være blitt drept, men teksten sier ikke noe om hva som skjedde med Asheras profeter.

Baal zebub

Fire steder nevnes en gud ved navn Baal Zebub (Baal-Sebub) som omtales som guden i filisterbyen Ekron (2. Kongebok 1: 2,3,6,16.) Navnets betydning er fremdeles omstridt. En vanlig tolkning er at navnet betyr «Fluenes herre», mens andre mener at det opprinnelige navnet var Baal Zebul, og at betydningen kan ha vært «Prinsen Baal».

I Det nye testamente knyttes Baal Zebub til onde ånder og til djevelen (Matteus 10,24–27; Markus 3,22; Lukas 11,15–18). Nytestamentlige tekster skriver navnet Beelsebul, men kristen tradisjon omtaler denne skikkelsen også som Beelzebub.

Les mer i Store norske leksikon

Utvalgt litteratur

  • Baal. Gudenes konge i Ugarit. Utvalg og innledende essay ved Jens Braarvig. I serien Verdens hellig skrifter. Bokklubben 2008.
  • Gilhus, Ingvild S. og Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax 2010.
  • Greenfield, J.C.: Hadad, i: van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P.W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden.Brill 1995.
  • Keel, Othmar: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg