Baal, navnet på en av de viktigste gudene i det gamle Midtøsten. Navnet betyr herre, «eier» eller mann i betydning ektefelle. I enkelte perioder, og i enkelte land, var Baal den øverste guden. Baal var fruktbarhetsgud og i perioder også himmelgud. Hans mange tilleggsnavn, som Baal Shamem (Himmelens herre), Baal Safon (Fjellets herre) viser til hans forskjellige roller. I tillegg finner vi mange kanaaneiske stedsnavn som inkluderer ordet Baal.

Hvorvidt vi har å gjøre med en rekke lokalkulter og lokalguder, eller om det dreier seg om ulike manifestasjoner av den ene og samme hovedgud Baal, er likevel ikke alltid lett å fastslå. Baal kunne også smelte sammen med både den vestsemittiske regnguden Hadad og den egyptiske guden Seth

Baal-kulten besto etter det vi vet av både offer og bønn. Det er vanskelig å danne seg et utfyllende bilde av kultens omfang og karakter. Men vi kan anta at Baal spilte en viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.

Ugarit-tekstene gir det mest ufyllende bildet av Baal og hans rolle i gudeverdenen. De beretter om Baals tilknytning til gudefjellet Safon (Zafon), hans kamp på liv og død med gudene Lotan, Jam (Sjø/Havuhyre), Mot (Død) og hans forhold til hovedguden El og til gudinnen Anat.

I Ugarit-tekstene beskrives lynet som hans våpen, og han ledsages av lyn, torden og skyer. Noen ganger ble Baal omtalt som en okse, noe som illustrerer hans ungdommelige og kraftfulle aspekt. Oksen er et mye brukt symbol på kraft og fruktbarhet i det gamle Midtøsten.

Mange har ment at mytene utgjør en fast syklus som gjenspeiler naturens kretsløp i jordbruksåret. Når Mot dreper Baal, representerer dette høsten, og når Baal vender tilbake fra dødsriket, kommer våren med fornyet fruktbarhet og gryende liv på åker og eng. Baal regnes derfor gjerne som det religionshistorikere kaller en «døende og gjenoppstående guddom». Det har også vært hevdet at Baal-myten har vært dramatisk fremført i kultiske riter. 

Som så mange andre av de semittiske guddommene, ble også Baal etter hvert en kjent gudeskikkelse i Egypt. Det er vanlig å anta at dette skjedde i forbindelse med Hyksos' innpass i Egypt, men kan også skyldes handel og krigføring og generell kontakt med befolkningen i Kaanan og Syria. Det er ikke funnet rester etter Baal-templer eller en egen Baal-kult i Egypt, og etter hvert ble Baal identifisert med den egyptiske guden Seth, noe også de billedlige fremstillingene viser. 

Baal ble ofte fremstilt med en svingende kølle i høyre hånd mens venstre hånd holder et lynsymbol (et spyd med spissen vendt nedover). På hodet bæres en kjegleformet hjelm, som minner om den egyptiske dobbeltkronen. Småkunsten, segl, amuletter og dekorerte skarabeer gir et godt bilde av Baals mange roller. Han rolle som himmelgud illustreres for eksempel gjennom å utstyre ham med to eller fire vinger. Hans fruktbarhetsaspekt tydeliggjøres ved å vise ham sammen med blomster eller trær. Som kombinasjonen Baal/Seth fremstilles han ofte som slangedreper. I Kanaan viste slangen til havuhyret (Jam), i Egypt kunne den knyttes til nattens mørke. 

Fra å være en ren vær- og fruktbarhetgud ble han etter hvert knyttet til solsymbolikk og utstyrt med bevingete ledsdagere. På 900- og 800-tallet fvt. hadde både fønikernes Baal og israelittenes Jahve et sterkt himmel- og solaspekt, noe både ikonografien og også enkelte bibeltekster viser (Salme 104, 1–4). 

Både bibeltelkstene og bilder på mindre gjenstander tyder på at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten i Det gamle Israel, helt frem til eksilet i Babylon. Begge gudene kunne bringe vind, regn og torden, begge kunne også knyttes til oksens kraft, til himmelen og til solen. Baals betydning later til å ha vært størst i Nordriket Israel under de såkalte omridene. Men på 700-tallet fvt. dukker solsymbolikken også opp på gjenstander fra Juda. Både tekster og gjenstander vitner om dette.

Baal er omtalt mange ganger i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. I 1. Kongebok berettes det for eksempel om at 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter spiser ved dronning Jesabels bord på Karmel-fjellet. Profeten Elia oppfordrer til en konkurranse mellom Jahve og Baal for å fastlå hvilken gud som er den mektigste. (1. Kongbok 18, 17–46.) I fortellingen klarer ikke Baal å bringe hverken ild eller regn, mens Jahve klarer begge deler. Ifølge teksten skal Baals profeter deretter være blitt drept, men teksten sier ikke noe om hva som skjedde med Asheras profeter.

Fire steder nevnes en gud ved navn Baal Zebub (Baal-Sebub) som omtales som guden i filisterbyen Ekron (2. Kongebok 1: 2,3,6,16.) Navnets betydning er fremdeles omstridt. En vanlig tolkning er at navnet betyr «Fluenes herre», mens andre mener at det opprinnelige navnet var Baal Zebul, og at betydningen kan ha vært «Prinsen Baal». 

I Det nye testamente knyttes Baal Zebub til onde ånder og til djevelen (Matteus 10,24–27; Markus 3,22; Lukas 11,15–18). Nytestamentlige tekster skriver navnet Beelsebul, men kristen tradisjon omtaler denne skikkelsen også som Beelzebub.

  • Baal. Gudenes konge i Ugarit. Utvalg og innledende essay ved Jens Braarvig. I serien Verdens hellig skrifter. Bokklubben 2008.
  • Gilhus, Ingvild S. og Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax 2010.
  • Greenfield, J.C.: Hadad, i: van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P.W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden. Brill 1995.
  • Keel, Othmar: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis 1998.
  • Schroer, Silvia: In Israel gab es Bilder. Nachrichten von darstellender Kunst im Alten Testament. Freiburg/Schweiz, Göttingen 1987.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.