Paulus (apostel)

Trestikk.

Paulus døpes av Ananias. Cappella Palatina, Palermo.

.

Artikkelstart

Paulus var en av de viktigste lederne i den tidlige kristne kirken og er blant de aller viktigste personene i kristendommens historie. Han var jøde, og en av de første jødene som begynte å tro på Jesus. Han forkynte det kristne budskapet og grunnla mange menigheter i den østlige delen av Middelhavet. Han er hovedpersonen i Apostlenes gjerninger, en av bøkene i Det nye testamentet.

Mange av brevene han skrev, er bevart i Det nye testamentet. Gjennom historien har man regnet Paulus som forfatter av 13 av Det nye testamentets 27 skrifter. Det er nokså bred enighet i forskningen om at han trolig ikke har forfattet alle brevene selv. Sju brev regnes som autentiske, altså at Paulus selv har skrevet dem. Disse er Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Første Tessalonikerbrev og Filemon.

Paulus og brevene hans har hatt stor betydning gjennom historien og har satt sterke spor innenfor teologi og kristendomshistorie, samfunn og etikk, kunst og kultur, og i forskningen.

Paulus var en av mange misjonærer i den tidlige Jesus-bevegelsen, men han ble den absolutt viktigste i ettertiden. Særlig skyldes det brevene hans: At de ble samlet og mye lest allerede omkring år 100, er et uttrykk for det sterke og tidlige gjennomslaget han fikk. Strategien hans med å spre det kristne budskapet blant ikke-jøder og å etablere menigheter i nye områder var svært viktig for den raske veksten kirken opplevde.

Paulus kan virke fremmed i tankegangen og være vanskelig å forstå. Derfor ble han omstridt: Han har vært gjort til både helt og skurk. På 100-tallet så for eksempel Markion på Paulus som den som forkynte det kristne budskapet renest, mens Paulus på tidlig 1900-tall ble anklaget for å intellektualisere og forvanske Jesu kjærlighetsbudskap.

Paulus. Kart over misjonsreisene og reisen til Roma.

Av /Store norske leksikon ※.

Kilder til Paulus’ liv og tenkning

Paulus’ brev og Apostlenes gjerninger er hovedkildene til Paulus’ liv. Apostlenes gjerninger forteller mye om reisene Paulus gjorde, og om den siste delen av livet hans. Brevene gir likevel den historisk mest pålitelige informasjonen, særlig de som det er sikkert at han har forfattet selv. Det er i brevene man kommer tettest inn på tenkningen og teologien hans.

Apostlenes gjerninger gir også et godt bilde av Paulus’ liv og budskap, men skriftet ble til noen tiår etter hans død og er preget av forfatterens egne teologiske interesser. I noen tilfeller er det derfor spenninger mellom informasjonen i brevene og Apostlenes gjerninger, for eksempel om dateringen av hendelser i Paulus’ liv.

Utenom disse skriftene er det ingen kilder fra Paulus’ samtid som nevner ham.

Liv

Bakgrunn, oppvekst og tidlige år

Paulus ble født rundt år 0 (eller litt seinere) og vokste opp i Tarsos, en by på sørkysten av det nåværende Tyrkia. Han var jøde og fra en familie som tilhørte Benjamins stamme. Han ble grundig opplært i jødisk tro, både Moseloven (1–5 Mosebok) og andre skrifter i Det gamle testamentet, muligens av den berømte rabbien Gamaliel i Jerusalem.

Paulus fikk også en gresk-romersk utdannelse, antakelig på et gymnas, der han lærte retorikk og ble kjent med samtidens populærfilosofi. Han sluttet seg til fariseer-bevegelsen og engasjerte seg i forfølgelse av de første Jesus-troende, som ble ansett for religiøse avvikere. Første gang Paulus nevnes i Apostlenes gjerninger er da Stefanus, den tidligste kristne martyren, ble steinet til døde (kapittel 7,58).

Paulus var sterkt preget av samtidens kultur, hellenismen. Hovedspråket hans var gresk (koiné-gresk), men han kunne trolig også hebraisk og arameisk. Han var sannsynligvis romersk borger: Det ga noen juridiske rettigheter og vitner om at han kom fra et miljø med sosial status. Han hadde både et jødisk navn, Saul, og et gresk-romersk, Paulus (på gresk Paulos), som er det han bruker i brevene. Han hadde også en sykdom eller skade, men det er usikkert hva slags plage det var.

Fra forfølger til Jesus-følger

Som voksen arbeidet Paulus som telt- og salmaker eller vever. Lik andre håndverkere reiste han fra by til by ut fra hvor det var behov for ferdighetene hans, både for korte og lengre perioder. Dette ga ham et stort sosialt nettverk. Da han rundt år 35 e.Kr. var underveis til Damaskus for å forfølge de kristne, opplevde han uventet at Jesus viste seg for ham i en åpenbaring. Dette snudde livet og tenkningen hans helt om.

Denne dramatiske forandringen betydde ikke at Paulus gikk fra å være jøde til å bli kristen, for kristendommen hørte den gang fremdeles til innenfor jødedommen. Paulus så fortsatt på seg selv som jøde og var stolt av det. Men han er i brevene også svært opptatt av å tenke over forholdet mellom jødedommen og troen på Jesus. Det viktigste ved opplevelsen synes å ha vært at Jesus kalte ham til å være apostel, en utsending, til hedningene, det vil si til ikke-jøder. Han så det nå som hovedoppgaven sin å gi «evangeliet om Kristus» videre til andre (Galaterbrevet 1,6–9).

Misjonsvirksomhet og menighetsbygging

Etter denne hendelsen fikk Paulus opplæring i Jesus-troen og arbeidet så som kristen misjonær og forkynner i området rundt Damaskus og sørover. Rundt 38 e.Kr. besøkte han Peter i Jerusalem og møtte der også Jakob, Jesu bror. Deretter virket han i sju–ti år i Syria, rundt hjembyen Tarsos og i Antiokia, et hovedsenter for de første kristne.

I 48 e.Kr. deltok Paulus på et svært viktig møte, ofte kalt for apostelmøtet i Jerusalem. Der ble man enig om hvordan Jesus-troende jøder og hedninger skulle forholde seg til hverandre, og at Paulus særlig skulle ha ansvar for misjon blant hedninger og de andre for jøder.

Paulus begynte nå et aktivt misjonsarbeid i Lilleasia (vestlige deler av Tyrkia) og så i Makedonia (Hellas-området). I 50–52 e.Kr. virket Paulus i Korint, i 53–55 i Efesos, og så i 55–56 igjen i Korint. Byene var viktige steder i Egeerhavs-området, og alle de brevene som klart er Paulus’ egne, ble til i disse to byene.

Paulus brukte den store kontaktflaten sin til å etablere og bygge menigheter, kristne fellesskap, særlig i byene. De kristne møttes regelmessig i hjemmene, vanligvis hos de velstående, som hadde plass. Paulus hadde mange medarbeidere, både kvinner og menn; noen av de sentrale var Timoteus, Apollos, Barnabas og Føbe. Flere av dem startet også menigheter på egen hånd. Paulus forsørget vanligvis seg selv og tok ikke betalt for det kristne arbeidet han drev. Han opplevde mye motgang, både fengsling, tortur og alvorlige ulykker, men lot seg ikke stoppe.

Siste leveår

Midt på 50-tallet la Paulus planer om å reise til Roma og Spania for å spre det kristne budskapet videre. Men før dette dro han til Jerusalem med en gave innsamlet til menigheten der, som var i en vanskelig situasjon. Mens han var der, ble han av uklare grunner arrestert av romerne og satt i fengsel i kystbyen Cæsarea. Etter cirka to år ble han sendt til Roma og satt i husarrest mens han som romersk borger ventet på å få sin sak behandlet av keiseren. Apostlenes gjerninger er den eneste utførlige kilden til de siste årene hans.

Paulus ble drept på grunn av sin kristne tro, det man kaller å lide martyrdøden, en gang mellom 60–64 e.Kr.

Forfatterskap

Etter at Paulus var reist fra menighetene han etablerte, holdt han kontakten med dem gjennom brev. Medarbeidere og andre reisende tok brevene med og sørget for at de ble lest opp når de kristne var samlet.

Se Paulus’ brev for mer informasjon om brevene:

Sentrale temaer i Paulus’ tenkning

Paulus som teolog og praktisk tenker

Paulus skrev brev både for å motivere menighetene til å leve i tråd med det kristne budskapet og for å hjelpe dem med konkrete problemer internt og overfor samfunnet. Brevene inneholder derfor ikke et ferdig teologisk system, men veiledning om hva det ville si å tro på Jesus, og hvilke konsekvenser det skulle ha for holdningene og handlingene deres.

Ser man brevene under ett, fremstår Paulus likevel som en viktig tenker og som den mest sentrale teologen i den tidlige kristendom. Han var den som gikk lengst i å reflektere over Kristus-troen og dens betydning for den enkelte, fellesskapet og livet i verden. Han er også svært bevisst sin egen rolle: Gud har gitt ham et oppdrag – å fortelle om Jesus Kristus til alle mennesker uansett bakgrunn. I Romerbrevet, det siste bevarte brevet hans, forsøker Paulus å gi en bred presentasjon av den kristne troen slik han forstår den.

Paulus om Jesus

Jesus har en helt grunnleggende plass i Paulus’ teologi. Men til forskjell fra evangeliene, som forteller mye om Jesu liv, forkynnelse og gjerninger, la Paulus vekten på Jesu død og oppstandelse. Han så på dette som avgjørende hendelser i historien: Jesu død var et tegn på at Gud ofrer seg selv for menneskene og verden, og Jesu oppstandelse var et varsel om en ny tidsalder, der Gud har seiret over døden og det onde.

Paulus skriver svært lite om hva Jesus sa og gjorde. Det var ikke fordi han visste lite, eller fordi det var uviktig for ham, men fordi han forutsatte at mottakerne allerede hadde fått en god del kunnskap om det, også fra Paulus.

Det gamle testamentet og israelsfolket

Paulus ser på Jesus som oppfyllelsen av løfter som Gud hadde gitt i Det gamle testamentet, Skriften. Skriften var for ham hovednøkkelen til å forstå den kristne troen. Han bruker gammeltestamentlige uttrykk som «Guds Sønn» og «Herren» for å tolke hvem Jesus er. Han kaller Jesus oftest for «Kristus» (gresk Kjristos). Det tilsvarer det hebraiske «Messias» («den salvede»), ordet for frelserskikkelsen som mange i samtiden håpet at Gud skulle sende.

Som jøder ellers så Paulus på israelsfolket som utvalgt av Gud. Da de kristne menighetene begynte å vokse, ble det viktig for ham å tenke over hva det betydde: Hadde Gud ombestemt seg, og kirken overtatt for israelsfolket? Paulus’ svar var at Gud ikke hadde skiftet mening, men at den kristne kirken var et nytt gudsfolk; samtidig tilhørte israelsfolket fremdeles Gud, men på en måte som overgikk menneskets fatteevne (Romerbrevet kapittel 9–11).

Moseloven og troen på Jesus

Å følge Moseloven (1–5 Mosebok) var grunnleggende for jøder i Paulus’ samtid, blant annet skulle menn være omskåret. Fordi både jøder og ikke-jøder var med i de kristne menighetene, oppsto det alvorlige problemer: Skulle også de ikke-jødiske holde Moseloven, eller skulle de jødiske slutte å gjøre det? Dette var et hovedtema på apostelmøtet i Jerusalem.

Paulus’ løsning var at de kristne skulle stilles fritt, men ta hensyn til og ikke krenke hverandre. I stedet fremhevet han troen på Jesus som det grunnleggende. Det var en tro alle hadde fått av Gud, av nåde. Alle stilte likt for Gud, uansett etnisk bakgrunn, sosial status, kjønn og andre forskjeller (Galaterbrevet kapittel 3,26–28). Paulus bruker ofte uttrykkene å være «i Kristus» og «i Kristus Jesus» for å beskrive dette.

De kristne fellesskapene og kirken

Paulus tenkte på kirken som en kropp, der Jesus var hodet og de kristne var kroppsdelene, og der alle hadde egne oppgaver, sine nådegaver (1 Korinterbrev kapittel 11–14). Siden det var bare én Gud, mente han at alle kristne skulle høre sammen i én kirke, på tvers av tid og sted.

Paulus’ brev gir mye informasjon om livet i menighetene: De møttes til gudstjeneste på søndagene. Der leste de høyt fra Skriften, hørte fortellinger om Jesus, holdt taler og drev opplæring, og de sang og ba sammen. Et viktig ritual i hver gudstjeneste var nattverden, som ble kalt «Herrens måltid». Nye medlemmer ble tatt opp gjennom dåp: Den markerte overgangen til et nytt liv, der alle fikk Den hellige ånd. Paulus døpte også mange selv. Han la mye vekt på at de kristne skulle dele troen med andre og få dem med i menighetene.

Det oppsto ofte konflikter i menighetene, fordi medlemmene hadde så ulik bakgrunn, og Paulus forsøker i brevene å finne løsninger på dem. Men han var også opptatt av å oppmuntre og rose de kristne og å trøste dem når de møtte motstand og forfølgelse. Paulus ble også kritisert av andre kristne, både i sine egne menigheter og ellers, og han bruker mye plass på å forsvare seg og oppdraget sitt som apostel.

Livsførsel og etikk

Deler av brevene inneholder generelle råd for de kristnes livsførsel i familien og i samfunnet. Mye av dette er på linje med en del filosofers syn, særlig stoikerne, og med vanlige normer ellers, som de gresk-romerske dydene. Som mange i samtiden var Paulus negativ til homofil praksis, men trolig positiv til at slaver skulle bli fri om de kunne. Det var svært viktig for ham at kristne skulle ha andres tillit og være gode borgere, både som enkeltmennesker og gruppe.

Samtidig skilte deler av Paulus’ veiledning seg fra det som var vanlig. Kjærlighet er kjernen i etikken hans (1 Korinterbrev kapittel 13). Dette er tydelig inspirert av Jesu forbilde. Paulus understreker at de kristne er frie mennesker, men at de skal bruke friheten til å hjelpe og tjene andre. Det betyr å vise tilgivelse og å ha omtanke for de svake. For Paulus viser kjærligheten seg særlig i holdning og handling, ikke så mye i følelser. De viktigste budene i Det gamle testamentet er for ham uttrykk for kjærlighet i praksis.

Paulus skildrer flere steder menneskelivet som en indre kamp mellom godt og ondt og mellom nestekjærlighet og egoisme. Han beskriver også seg selv som svak i mange situasjoner, og som en som trenger hjelp fra andre.

Endetidsforventning (eskatologi)

Som mange i samtiden, særlig innen jødedommen, trodde Paulus at han levde i de siste tider: Jesu oppstandelse var et forvarsel om det, og Paulus og de første kristne ventet at Jesus snart skulle komme tilbake, og at Gud ville fjerne all ondskap og skape en ny og god verden. Derfor mente Paulus blant annet at det var bedre å forbli ugift enn å gifte seg.

Betydning i ettertiden

Teologi og kristendomshistorie

Paulus er mye sitert i kristne skrifter allerede fra 100-tallet av. Kirkelæreren Augustin opplevde sin endelige kristne omvendelse da han leste en samling av Paulus’ brev og skrev selv kommentarer til flere av dem. De brevene som har hatt størst betydning i ettertiden, er Romerbrevet og Galaterbrevet, og delvis Første Korinterbrev.

Mange forfattet i senantikken og middelalderen skrifter i Paulus’ navn, for eksempel apokryfene Paulus’ tredje brev til korinterne, Paulus og Senecas brevveksling og Paulus’ visjon.

Den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet var en følge av en nytolking av Paulus, der Martin Luthers tanke om «rettferdiggjørelse ved tro» sto særlig sentralt.

1700-tallets og senere tiders pietisme la mye vekt på den enkeltes tro og omvendelse. I denne kristne tradisjonen har beskrivelsene av Paulus’ omvendelse vært sett på som et ideal.

Paulus’ brev og tenkning har ennå svært stor betydning i kristendommen, også på tvers av kirkesamfunnene. Minnedager for Paulus er 25. januar (Paulus’ omvendelse) og 29. juni (martyrdag for Peter og Paulus). Martyrsymbolet hans er et sverd.

Etikk og samfunn

Paulus’ etiske veiledning har hatt stor innflytelse på både individual- og sosialetikken. Rådene han gir, har i mye av historien vært sett på som normative. Samtidig har de mange tilfellene der han er åpen for ulike løsninger, stimulert til en etisk tenkning der man veier ulike hensyn – både plikt, formål og nytte – opp mot hverandre.

Paulus’ beskrivelse av hvordan de kristne skulle forholde seg til de romerske myndighetene (Romerbrevet kapittel 13,1–7), har motivert til samfunnsengasjement, men også vært brukt til å kreve lydighet mot autoriteter, blant annet i nazi-tidens Tyskland. Hans omtale av slaveriet fikk betydning for senere anti-slaveri-arbeid (Filemons brev; 1 Korinterbrev kapittel 7,17–24), men har også blitt brukt for å begrunne slaveriet som ordning.

Paulus har vært kritisert for kvinnefiendtlighet og for utsagnet om at kvinner skal «tie når menigheten samles» (1 Korinterbrev kapittel 14,33–34), mens andre har pekt på at kvinner også hadde sentrale oppgaver som apostel og diakon i menighetene hans (Romerbrevet kapittel 16,1 og 7). Paulus’ beskrivelse av homofil praksis (Romerbrevet kapittel 1,26–27; 1 Korinterbrev 6,9–11) har i nyere tid også vært mye diskutert og kritisert.

Kunst og kultur

Paulus som apostel og helgen har vært et sentralt motiv i kirkekunsten. Omvendelsen hans har vært et populært tema for malerkunsten, som oftest basert på beskrivelsen i Apostlenes gjerninger. Et berømt eksempel er maleren Caravaggios dramatiske Paulus’ omvendelse (ca. 1600). Et utall kirker er oppkalt etter ham, både i Norge og ellers i verden.

Paulus-navnet er fremdeles mye brukt, i mange former og språk. Mange paver opp gjennom historien har tatt navnet Paul. Pål og Paul har vært svært populære norske navn.

Mange salmer og sanger gjør bruk av Paulus, blant andre reformasjonstidens salmer. Eksempler fra ulike tider er Luthers Av dypest nød jeg rope må (NoS 745), Ole Brattekaas’ Ren og rettferdig (NoS 352) og Bjørn Eidsvågs En tåre renner fra ikonet (NoS 359). Bob Dylan siterer Paulus i sanger som Pressing On og Ain’t No Man Righteous, No Not One.

I forskningen

Paulus’ brev er blant de bibeltekstene som har vært av størst interesse for forskere. I nyere tid har forskningen gått igjennom flere stadier: Fram til ca. 1960 fokuserte man mye på Paulus som person og hans brytninger med seg selv og sin bakgrunn. Dette var delvis en arv fra reformasjonens og pietismens tenkning.

Fra 1960-tallet skjedde det store endringer. Med samfunnsvitenskapenes sterke vekst ble man opptatt av å se Paulus i lys av hans sosiale og kulturelle miljø. Man mente at omvendelsen hans ikke betydde at han forlot jødedommen, men forble jøde fullt ut. Omvendelsen ble i stedet tolket som et kall til å gi det kristne budskapet til ikke-jøder: Paulus’ mål var å forene jøder og hedninger på tvers av etniske forskjeller. I forskningen kalles dette for «det nye perspektivet» på Paulus.

Forskningen har senere fulgt opp dette perspektivet på ulike måter. Man har blant annet pekt på mangfoldet i jødedommen og at Paulus bare var en av flere som reflekterte kritisk over Moseloven, men uten at han dermed forkastet den. Dette perspektivet kalles gjerne for «Paulus innenfor jødedommen». Samtidig har mange også lagt vekt på arven hans fra hellenismen, særlig stoisismen. Det er også en fornyet interesse for Paulus i andre fag enn teologi, blant annet i filosofi. Her er Charles Taylor og Giorgio Agamben viktige eksempler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hvalvik, Reidar; Stordalen, Terje, Den store fortellingen: om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Bibelselskapet, 1999.
  • Moxnes, Halvor, Historien om Det nye testamentet, Oslo: Verbum, 2015.
  • Sandnes, Karl Olav, I tidens fylde. En innføring i Paulus' teologi, Oslo: Luther, 1996.
  • Sandnes, Karl Olav, Var Paulus kristen? Follese: Efrem, 2021.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg