Pseudepigraf, av gresk pseudo «falsk» og epigraf «tilskrift»: skrift skrevet under falsk navn, som regel et kjent navn fra fortiden som skal gi skriftet autoritet. En pseudepigraf bør skjelnes fra et skrift skrevet under et pseudonym, som er et dekknavn fritt valgt av den egentlige forfatteren.

Kjente utenombibelske pseudepigrafer er brevene som er skrevet i filosofen Platons navn og de pseudo-isidoriske dekretaler.

Betegnelsen pseudepigrafer brukes oftest som samlenavn på tekster fra tidligjødedommen (ca 200 f.Kr – 200 e.Kr) som verken er tatt opp i den hebraiske bibel (Tanakh) eller den kristne bibel. Disse pseudepigrafene har i form og innhold nær tilknytning til Det gamle testamente, men bør skjelnes fra de gammeltestamentlige apokryfene, som var med i den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) og som ble tatt opp i den katolske kirkes kanon. Det gamle testamente i de protestantiske kirkenes bibelutgaver har vanligvis bare med de skriftene som hører til den hebraiske bibel.

Flere av pseudepigrafene har form av framtidsåpenbaringer (apokalypser) fra en av fortidens store menn. Viktigst blant dem er Første (Etiopisk) Enoksbok, Andre (Syrisk) Baruks bok, og Fjerde Esras bok, sistnevnte ofte trykt som tillegg i Vulgata. Andre kan ha form av «testamenter», dvs. de siste ord fra en gammeltestamentlig autoritet. Viktigst her er De tolv patriarkers testamente, hvor hver av Jakobs tolv sønner, stamfedrene til Israels tolv stammer, gir en avskjedshilsen til sine etterkommere.

En viktig sjanger blant pseudepigrafene er gjenfortellinger eller utvidelser av Det gamle testamentes bøker, slik det skjer i Jubileerboken (fra 1. og 2. Mosebok), ofte med legendære utsmykninger, som i martyrberetningene om profetene, Aristeas-brevet og i novellen om Josef og Asenet. Også bønner, hymner og visdomsord hører hjemme blant pseudepigrafene.

Pseudepigrafene har stor betydning som kilder til jødedommens utvikling fram til konsolideringen av rabbinsk jødedom i Talmud og midrash, og for forståelsen av den mangfoldige jødiske bakgrunnen for Jesus Kristus og den eldste kirke i nytestamentlig tid. Flere av dem har også vært kjent og brukt av kirkefedrene. Skriftene er jødiske (med unntak av visse kristne innskudd), men er bevart og kjent fordi de ble brukt i noen av kirkene.

Samlingen av pseudepigrafer har ingen klar avgrensning. Den siste utgaven av de gammeltestamentlige pseudepigrafene (Charlesworth) omfatter 52 skrifter.

De gammeltestamentlige pseudepigrafer i oversættelse med indledning og noter, ved E. Hammershaimb, Johannes Munck, Bent Noack, Paul Seidelin, København 1953-1976. 2. utgave 2001 ved Bodil Ejrnæs og Benedikt Otzen.

The Old Testament Pseudepigrapha edited by James H. Charlesworth, New York, Vol I, 1983 Vol II 1985.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.