Søylefigurer fra ca. 700–500 f.v.t. funnet i Juda. Utstilt i Israel Museum, Jerusalem. Foto: Chamberi, tilgjengelig som CC BY 3.0.

. fri

Ashera, semittisk fruktbarhets- og morgudinne som ble dyrket over store deler av det gamle Midtøsten. Ashera kan knyttes både til steppene, til seksualitet og til reproduksjon. Hun nevnes både i akkadiske og hettittiske (se hettitter) tekster, og blir oftest knyttet til landets viktigste mannlige guddom. I Mesopotamia ble hun ansett for å være den sumeriske guden Anus hustru, og har navnet Asratu(m), Asiratu eller Asirtu, men vi har ikke mange opplysninger om hennes rolle. I amorittisk mytologi kalles hun Asiratum, og er guden Amurrus hustru. I Ugarit var hun guden Els hustru. I dag mener mange arkeologer og religionsvitere at Ashera også kan være blitt tilbedt som JHVHs (Jahves) hustru i den israelittiske kongetiden (ca. 1000 – 586 fvt.), både i folkereligion og kongehusene (se Det gamle Israel).

Etymologien er uklar; flere muligheter har vært foreslått, som det hebraiske `asher, som betyr glede, det ugaritiske `atr, som betyr å gå, eller det ugaritiske atr, som betyr hellig sted. Det har også vært foreslått at Atirat også kan bety «hustru» eller livsledsagerske i betydningen «den som føger etter» mannen. 

Asheras ugaritiske navn er Atrt Ym (Atirat Yam), som oftest oversettes med «hun som vandrer på havet» eller «havdronningen». Hennes navn er vanligvis ledsaget av betegnelsen rbt, som betyr «frue». Ugarit er det eneste stedet der hennes navn knyttes til havet, noe som kan skyldes Ugarits beliggenhet ved Middelhavet. Som den øverste guden Els hustru kalles hun også Elat, en feminin motpart til det maskuline navnet El. I ugaritisk mytologi skaper El verden, mens hans hustru Atirat er de andre gudenes mor. Hun fremstilles imidlertid mer som en som deltar i skapelsen enn som en mor i betydningen «moderlig». Vi hører ikke om at hun selv føder de 70 gudesønnene. 

I Eposet om Baal og Anat møter vi Atirat som en innflytelsesrik gudinne, som er i stand til å hjelpe Baal og Anat å skaffe seg et eget hus, selv om det ikke er noe som tyder på at de er hennes egne barn. For å oppnå dette oppsøker hun El, der hun bli godt mottatt. Som motytelse forsikrer hun at Baal vil sørge for regn og snø til vante tider. Senere i eposet beskylder imidlertid Anat Atirat og dennes sønner for å glede seg over Baals død. Dette er kanskje ikke ubegrunnet, for El roper ut at nå bør en av Asheras sønner bli konge (ANET, s. 129–142).

I Keret-eposet betegnes hun som sidoniernes gudinne, noe som viser at hun også ble dyrket i byene Tyr og Sidon, som var fønikiske byer. Her fremstilles både Ashera og Anat som guddommelige ammer. Keret lover både gull og sølv til Ashera hvis han får en hustru som kan sikre at han får etterkommere. Senere glemmer han dette løftet, men Ashera glemmer ikke, og straffen kommer. 

Den egyptiske gudinnen Hathor ble ofte identifisert med de kanaaneiske gudinnene Anat og Astarte, og sannsynligvis også med Ashera. Vi har også mange bilder av den såkalte «Kudshu» (Hellighet), en naken gudinne med hathorfrisyre, som holder en lotusblomst eller lilje i hånden og står på ryggen av en løve. Forskere er ikke enige om hvorvidt Kudshu opprinnelig var navnet på en egen gudinne, eller om det opprinnelig kan ha vært betegnelsen på hellige amuletter som kvinner bar om halsen. Mange mener at dette dreier seg om en opprinnelig vestsemittisk (kanaaneisk) gudinne som også ble dyrket i Egypt. Det var vanlig at vestsemittiske guder ble assimilert med egyptiske gudene med en liknende funksjon. Guddommer kunne også endre både utseende, navn og funksjon fra land til land eller over tid.

Andre hevder at Kudshu var et annet navn på Atirat/Ashera, og at det er gjennom hennes fremstilling som Kudshu at hennes fruktbarhetsaspekt blir tydelig, mens hun i Ugarittekstene mer fremstår som en morgudinne. 

Mange forskere mener nå at det lenge eksisterte en forestilling om at også israelittene gud, Jahve (JHVH), trengte en kvinnelig makt ved sin side, slik andre høyguder i Midtøsten hadde. Bibeltekstene gir oss et bilde at de lærdes teologiske forestillinger og av den offisielle Jahve-kulten, og fordømmer all alternativ kult som «frafall» fra den rette tro. De mange og sterke fordømmelsene av det de lærde betraktet som «fremmed» kult kan likevel tyde på at alternative kultformer var utbredt, også ved hoffet og rundt tempelet. Bibeltekstene sier lite om hva vanlige mennesker virkelig trodde og praktiserte. Men innskrifter, bilder og gjenstander tyder på at Ashera kan ha hatt sin plass i israelittenes religiøse forestillinger helt frem til eksilet i Babylon (586–538 f.v.t). 

I Den hebraiske bibelen (Det gamle testamente) forekommer ordet a/Ashera (hebraisk har ikke store og små bokstaver) rundt 40 ganger.  Ordet forekommer både i entall og flertall, noe som kan tyde på at det kan ha noe forskjellig betydning. De tilhørende verbene viser forfatternes og redaktørenes avsky mot denne gjenstanden eller symbolet. Hun/det/de brennes opp, rives ned, nappes opp, renses ut etc., men vi hører også at hun/det blir «laget» eller «satt opp». I eldre bibeloversettelser, fra dengang man ikke visste at Ashera var navnet på en vestsemittisk gudinne, ble ordet gjerne oversatt med lund eller erstattet med ord som Astarte-bildene (eks. Dommerne 7,3). Også i dag finnes forskere som mener at det ikke var plass til kvinnelige makter ved siden av israelittenes gud, og at en ashera var en betegnelse på en slags hellig sted eller alter, vielt til Jahve, eller et symbol på Jahves mer feminine aspekter.

Stadig flere forskere hevder imidlertid at det er svært sannsynlig at den Ashera vi møter i bibeltekstene, i ikonografien og innskrifter må være arvtager etter den kanaaneiske gudinnen Ashera, symbolisert i form av en utformet trestokk, et levende tre eller en mer eller mindre formet statue av gudinnen. Moderne arkeologi har funnet stadig flere innskrifter som nevner «Jahve og hans a/Ashera», også ledsaget av tegninger av mannlige og kvinnelige skikkelser eller symboler. Mest kjent er tekstene og bildene på to store leirkrukker funnet i Kuntillet ‘Ajrud i det nordlige Sinai og publisert på begynnelsen av 1970-tallet. Også en innskrift i gravområdet El-Qôm i det judeiske kjerneland inneholder den samme kombinasjonen. Dette kan bety at det "Jahve og hans a/Ashera" var en slags velkjent og akseptert velsignelsesformel. 

Ifølge 1. Mosebok, 11 lot allerede kong Salomo lot seg forlede  av sine fremmede kvinner til å praktisere det forfatterne og redaktørene fremstiller som fremmed kult. Her nevnes både den kanaaneiske Astarte og Milkom, ammonittenes gud. At slik kult ble praktisert ved hoffet er sannsynlig. Hoffene i det gamle Midtøsten var preget av et internasjonalt miljø, ikke minst fordi kongene inngikk ekteskapelige allianser på tvers av landegrensene og hadde både hustruer og konkubiner fra de omliggende land. 

I henhold til 1. Kongebok fikk Ashera innpass i Jerusalem under Salomos sønn Rehabeam (regjerte ca. 928–911 fvt.). Det var dennes yndlingshustru Ma´aka som fikk et «motbydelig bilde av Ashera» satt opp (1. Kongebok 15,13). Hennes sønnesønn fikk denne asheraen ødelagt og brent opp i Kedron-dalen. Også dronning Atalja av Juda rike (ca. 845–840 fvt.) og hennes etterkommere skal ha fremmet sine egne guder. Tekstene som omhandler kong Joshias (Josjias) reformer to hundre år senere (600-tallet fvt.) tyder imidlertid på kultgjenstander viet til Baal og Ashera fremdeles fantes i tempelet. Også nå ble Ashera-pælen fjernet fra tempelet og brent i Kedron-dalen (2. Kongebok 23,6–7). Denne teksten inneholder også opplysninger om kvinner som «vevde telt til Ashera». De fleste forsker mener nå at dette dreide seg om «stoff», altså klær til statuen. Også i babylonske templer var det kvinners oppgave å veve rituelle klær. 

Den første kongen i Nordriket, Israel, som spesifikt anklages for å «lage» en Ashera, er kong Akab (ca. 873–852 fvt.) som var gift med prinsesse Jesabel av Sidon. Teksten forteller videre at Jesabel underholdt Ashera-profeter ved sitt hoff (1. Kongebok 18,19). Her hører vi at en gudinne kunne ha sine egne profeter. Som et resultat av profeten Elias inngripen blir Baals profeter drept, men vi hører ikke om Ashera-prfotene led samme skjebne (1. Kongbok 18, 40). Mange år senere hører vi at Asheras statue fremdeles står i Samaria (2. Kongebok 13,6). Dette har fått mange moderne forskere til å mene at Ashera-kulten lenge var mer eller mindre legitim i Nordriket.

For å få vite noe om hva vanlige mennesker gjorde eller følte tilknytning til, må vi se på hva slags gjenstander arkeologene har funnet i hjemmene, på mindre kultsteder samt i folks graver. Her har man funnet terrakottafigurer, i form av små kvinnelige figurer, hester, fugler og miniatyrmøbler, i tillegg til røkelsesaltere og egyptiskinspirerte amuletter og stempler. Dette viser at israelittene både kjente og brukte egyptiske og kanaaneiske religiøse symboler. 

Gudinnen Ashera ble representert både i menneskelig form og gjennom symboler som fruktbarhetstreet, duen, og forskjellige dyr, som f. eks. løven. Symbolene skal representere hennes livgivende kraft, fruktbarhet og gjenfødelse. Den såkalte «Lachish Ewer», en liten krukke som ble funnet like utenfor et gammelt tempel i Lachish (Lakisj) i 1934, har en innskift som omtaler «Fruen Elat» og er dekorert med fruktbarhetstrær omkranset av steinbukker. Steinbukken, et dyr som er vanlig i steppeområdene i Midtøsten, forbinde oftest med gudinnen. Den er datert til ca. 1220 fvt. 

En annen liten krukke fra Lachish er illustrert med en hel rad av steinbukker som opptrer parvis på hver side av en trekant med små sorte prikker; et såkalt «venusberg». Trekantene er tegnet i rødt blekk, prikkene er sorte og skal forestille hår. Denne utbyttbarheten kan tyde på at det treet virkelig representerer gudinnen Ashera. Mer kjent er det lille terrakotta-alteret funnet i Taanach i 1968, og datert til 900-tallet fvt., dvs. den tidlige kongetiden. Alteret er dekorert med en solskive med antydning til vinger, fruktbarehetstreet omkranset av steinbukker, løver og sfinxer. Nederst ser vi en liten naken kvinnefigur omkranset av løver. Dette tyder på at det dreier seg om gudinnen Ashera. Dette er ikke tilfeldige dekorasjoner, men symboler hvis sammenheng er dypt rotfestet i vestsemittisk ikonografi. Vi vet imidlertid ikke sikkert hvem som brukte dette lille alteret, om det var israelitter eller andre. 

Både i Ugarit, i Akko (i dagens Israel) og flere andre steder i området er det også funnet som amuletter til å henge på et kjede. Disse er laget i tynt plategull, sølv eller bronse og kan deles i forskjellige typer. Den første typen viser ansikt, bryster og «venusberg», og noen har en liten gren over «venusberget». På andre bærer hodet en såkalt «hathorparykk». En tredje type viser en gudinne med hathorfrisyre, som likner Kudshu. Dette kan tyde på at Hathor og Kudshu også ble identifisert med Ashera i Kanaan. Siden det var helt vanlig at guddommer endret både form, rolle og navn er det ofte vanskelig å identifisere dem utfra bilder.

Denne tidlige kongetiden er også den perioden fra hvilken man begynner å finne de første utgavene av de såkalte «søylefigurene», som mange forskere i dag identifiserer med Ashera. Dette er små kvinnefigurer i terrakotta, med en stammelignende underkropp, store bryster og ofte vakre små hoder med forseggjorte frisyrer. Mange av de vakre hodene gir inntrykk av å være masseprodusert, andre er enklere. Nesten alle var knust da de ble funnet. Mange forskere mener at underkroppen symboliserer treet, som igjen er utbyttbart med «venusberget». I forbindelse med de senere tiårs utgravninger i Davids-byen i Jerusalem er det blitt tydelig at søylefigurene hadde sin plass i de fleste hjem i kongetiden, særlig fra tidlig på 700-tallet til Judas fall i 586 fvt. De små kvinnefigurenes form tyder på at de har vært stilt opp i en nisje eller liknende.

Det har vært vanlig, både i bibeltekstene selv og innen forskningen, å hevde at det var kvinnene som innførte eller praktiserte slik ikke-reglementert kult. Siden kvinnene ikke kunne ta aktivt del i selve tempelkulten, er det heller ikke usannsynlig at nettopp kvinner følte et behov for en kvinnelig guddoms hjelp i livets vanskelige og farefulle situasjoner, som fødsler og sykdomsperioder. Det er imidlertid lite sannsynlig at kvinner kunne praktisere en kult i hjemmet som mannen ikke var innforstått med. Vi kan ikke utelukke at mennene kan ha deltatt i den offisielle tempelkulten, men at familien også praktiserte andre ritualer hjemme og på ikke-offisielle kultsteder.

I forskningen har det vært vanlig å omtale en eventuell dyrking av Ashera som «frafall» fra den rette tro, og noe som var et resultat av kanaaneisk påvirkning. Men mye tyder på at gudinnen Ashera hadde sin plass i mange kretser helt fra tidlig tid, og at det er hennes betydning som er blitt viktigere i kongetiden. Det er også mulig at det først var de såkalte deuteronomistene som virkelig tok avstand fra Ashera og hennes symboler. Den vitenskapelige debatten rundt betydningen, både av ordet A/Ashera, og de mange gjenstandene som viser at israelittene lenge praktiserte andre former for kult enn det som blir presentert som rett og riktig i bibeltekstene, er ikke avsluttet. Det er imidleritd bred enighet om at monoteismen later til å være blitt enerådende i perioden etter eksilet i Babylon, da også mange av tekstene i Den hebrasike bibelen fikk sin endelig form. 

Ackerman, S.: Under Every Green Tree: Popular Religion in Sixth-Century Judah. Atlanta, Scholars Press, 1992.

Binger. T.: Ashera: Goddesses in Ungarit, Israel and the Old Testament. Sheffield, Sheffield Academic Press, 1997.

Braulik, Georg: Die Ablehnung der Göttin Aschera in Israel. War sie erst  deuteronomistisch, diente sie der Unterdrückung der Fauen? i: Wacker, Marie Theres og Zenger, Erich (red): Der eine Gott und die Göttin, Gottesvorstellungen des biblischen Israels im Horizont feministischer Theologie, Freiburg. Basel. Wien, 1991.

Brenner, Athalya: The Hebrew God and his Female Complements, i: The Feminist Companion to World Mythology, London, 1992. 

Dever, William G.: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel, Grand Rapids, Michigan; Cambridge, U.K., 2005.

Dever, William G.: The Lives of Ordinary People in Ancient Israel. Where Archaeology and the Bible Intersect, Grand Rapids, Michigan; Cambridge, 2012.

Freedman, David, Noel: Yahweh of Samaria and his Ashera, i: Biblical Archaeologist, Desember 1987, s. 241–249.

Hadley, Judith M.: The Cult of Ashera in Ancient Israel and Judah. Evidence for a Hebrew Goddess. Cambridge, University Press, 2000.

Hestrin, Ruth: Understanding Ashera. Exploring Semitic Iconography, i: Biblical Archaeology Review No. 37, Sept/Okt., 1991, s. 49–59.

Keel, O.; Uehlinger, C.: Gods, Goddesses, and the Images of God in Ancient Israel. Minneapolis. Fortress press, 1998.

Lipinski, Edward: Cult Prostitution in Ancient Israel?, i: Biblical Archaeology Review, January/February 2014.

Meshel, Z.:Kuntillet ´Arjud: A Religious Centre from the time og the Judean Monarchy on the Border of Sinai. Jerusalem. Irael Museum. 1978. 

Olyan, Shaul M.: Ashera and the Cult of Jahweh in Israel.  Atlanta. Scholars Press, 1988.

Patai, R.: The Hebrew Goddess. Third enlarged edition. Detroit, Wayne State University Press, 1990.

Pritchard, James. B. (red.): Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament (ANET). Princeton University Press., 1969. 

Van der Toorn,K.; Becking, B.; van der Horst, P. W.: (red.) Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leiden, Brill 1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.