Apokryfer, skrifter som minner om bibelbøker, og er anerkjent som et slags tillegg til Bibelen. Skriftene ble til på slutten av gammeltestamenlig- og begynnelsen av nytestamentlig tid, det vil si mellom 200 fvt. og 100 evt. De står i fortsettelsen av den gammeltestamentlige tradisjon og omfatter forskjellige typer av litteratur som historieskrivning, fortellinger, profetord, visdomlitteratur, religiøse dikt og salmer.

Ordet apokryf betyr skjult. Kirkefaderen Hieronymus (omkring 400 evt.) brukte ordet apokryf om skrifter som ikke fantes i det hebraiske gamle testamente, men var med i vanlige utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse. Det er i denne betydningen ordet brukes i dag.

Gammeltestamentlige apokryfer er en rekke jødiske skrifter (300 fvt.–70 evt.) som ikke finnes i den hebraiske kanon, men som er tatt med i tidlige kristne oversettelser av Det gamle testamente (for eksempel Septuaginta). Det er uenighet om hvilke skrifter som skal regnes med til de gammeltestamentlige apokryfene. Ofte vil man i oversikter finne følgende skrifter:

Fra og med Martin Luther ble betegnelsen apokryfer vanlig blant protestanter. Han ga skriftene en lavere status enn de kanoniske. Etter at Luther hadde markert et negativt standpunkt til apokryfene, inntok den romersk-katolske kirke snart det motsatte syn. På Tridentinerkonsilet i 1546 ble det bestemt at de apokryfe skrifter var en del av kirkens kanon. Derfor kalles ikke disse 'apokryfe' av den romersk-katolske kirke, men deuterokanoniske («senere kanoniske»). Derimot kalles ofte pseudepigrafene for apokryfe skrifter på katolsk hold. En vanlig betegnelse på både pseudepigrafer og gammeltestamentlige apokryfer er intertestamentale skrifter. Med denne mer nøytrale termen vil man gi uttrykk for at tekstene verken er gammel- eller nytestamentlige, men at de stammer fra tidsrommet mellom de to testamentene.

Nytestamentlige apokryfer knytter det seg store definisjonsproblemer og stor uenighet til. De fleste vil hevde at nytestamentlige apokryfer er tekster som er bærere av informasjon om Jesus og apostlene, og som presenterer denne i de tradisjonelle nytestamentlige sjangere. Tilblivelsestid kan variere fra 100-tallet til tidlig middelalder. Antallet varierer sterkt i ulike oversikter (ca. 30–ca. 100).

Det er vanlig å dele inn nytestamentlige apokryfer:

  • apokryfe evangelier (for eksempel Jakobs protevangelium, Tomasevangeliet)
  • apokryfe apostelgjerninger (for eksempel Johannes' gjerninger, Paulus' gjerninger)
  • apokryfe brev (for eksempel 3. Korinterbrev, Titus' brev)
  • apokryfe apokalypser (for eksempel Peters apokalypse, Marias apokalypse)

I de senere år har denne litteraturen tiltrukket seg forskernes interesse i stadig økende grad, ikke minst etter funnet av Nag Hammadi-tekstene. Selv om de nytestamentlige apokryfene inneholder begrenset historisk informasjon om Jesus og hans samtid, fremstår de som svært viktige kilder til kunnskap om fromhetsliv og teologi i senantikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.