apokryfer

På reformasjonstiden blusset diskusjonen om apokryfene opp igjen og reformatorene viste til Hieronymus’ standpunkt om at bare de bøkene som fantes i Den hebraiske bibelen, skulle være en del av kanon. Dette standpunktet ble delt både av Luther og Calvin, men man unnlot likevel ikke å bruke apokryfene. Da Luther kom med sin nye oversettelse av hele Bibelen til tysk i 1534, ble apokryfene plassert som en egen bolk mellom Det gamle og Det nye testamentet – med følgende overskrift: «De apokryfiske bøker, det er bøker som ikke anses likestilt med de kanoniske bøker, men som likevel er nyttige og gode å lese.» Den engelske kirken inntok samme holdning som Luther, og den viktige King James’ Version fra 1611, inkluderte apokryfene.

Det blir ofte hevdet at reformatorene fjernet apokryfene fra Bibelen, men det er altså ikke riktig. På kalvinsk hold var man riktignok ganske kritisk, og fra omkring år 1600 ble det vanlig å trykke bibler uten apokryfene i reformerte (kalvinske) kirker.

Fra den første bibel trykt i Danmark-Norge i 1550 og i de følgende århundrer var apokryfene med – slik som i Luthers egen bibeloversettelse. En endring kom først på 1800-tallet. Det norske bibelselskap ble stiftet i 1816 og fikk helt fra begynnelsen av støtte fra British and Foreign Bible Society. På grunn av sterk innflytelse fra skotske kalvinister bestemte dette bibelselskapet i 1827 at de ikke ville gi økonomisk støtte til utgivelser av bibler med apokryfene. Mange i Norge var skeptiske til å samarbeide med britene, men aksepterte likevel at de utgav bibler i Norge – uten apokryfene. I løpet av 1800-tallet ble det anslagsvis utgitt 100 000 slike bibler og mange ble vant til denne mindre utgaven. Det norske bibelselskapet fortsatte å utgi bibler med apokryfene helt fram til 1919, men også bibler uten apokryfene. De siste var populære både på grunn av mindre format og lavere pris. Da Bibelselskapet kom med en revidert oversettelse av Bibelen i 1930, ble den utgitt uten apokryfene. Etter den tid har apokryfene stort sett bare vært tilgjengelige som en egen bok. I 1988 ble det utgitt en ny oversettelse av apokryfene; den ble også utgitt i rammen av en fullstendig bibel i 1994. En helt ny oversettelse av apokryfene ble sist utgitt av Bibelselskapet i 2018, både på bokmål og nynorsk – med den dobbelte tittelen Apokryfene – Det gamle testamentes deuterokanoniske bøker.

Den første som utga en samling av disse tekstene og som omtalte dem som «nytestamentlige apokryfer», var Johann Albert Fabricius (Codex Apocryphus Novi Testamenti, 1703). Denne utgivelsen representerer et av de første forsøkene på å definere apokryfer med innholdsmessig tilknytning til Det nye testamente. På begynnelsen av 1900-tallet kom det oversettelser av de viktigste skriftene til tysk (utgitt av Edgar Hennecke i 1904; ny utgave ved Wilhelm Schneemelcher i 1924) og engelsk (utgitt av Montague Rhodes James i 1924), den første med tittelen «Nytestamentlige apokryfer» (Neutestamentliche Apokryphen), den siste kalt «Det apokryfe nye testamente» (The Apocryphal New Testament). I nyere tid har slike titler med rette blitt problematisert, og man har foretrukket mer nøytrale betegnelser. Typisk for denne endringen er tittelen på nyutgivelsen av Henneckes velkjente samling av tekster, nå kalt «Antikke kristelige apokryfer» (første bind utgitt i 2012). Den norske utgaven i serien Verdens hellige skrifter har den dekkende tittelen Tidligkristne apokryfer (2011).

Siden de tidligkristne apokryfene aldri har foreligget som en avgrenset samling, vil moderne tekstutgaver og oversettelser variere når det gjelder hvilke skrifter som tas med. Typisk nok inneholdt Edgar Henneckes utgave fra 1904 ikke bare apokryfe tekster kjent fra senantikken, men også flere av de apostoliske fedre. De sistnevnte ble utelatt i senere utgaver av dette standardverket; i stedet ble mange mer eller mindre gnostisk-pregede tekster tatt inn etter funnet av Nag-Hammadi tekstene i 1945. Disse tekstene har senere blitt utgitt som en egen samling.

Når det gjelder de ulike tekstene som kan regnes som tidligkristne apokryfer, finner vi særlig tekster som har ordene «evangelium» eller «akter» («gjerninger») i tittelen – knyttet til personer kjent fra Det nye testamente. I noen tilfeller er bare små fragmenter av tekstene bevart; andre ganger – som i eksemplene nevnt nedenfor – dreier det seg om lengre tekster.

Et fellestrekk ved mange av de apokryfe evangeliene er at de er blitt skrevet for å fylle «tomrom» i evangeliene i Det nye testamente, det vil si at de handler om begivenheter som der ikke er omtalt eller bare så vidt nevnt. Et typisk eksempel er omstendighetene omkring Jesu fødsel og hans barndom. Disse begivenhetene er knapt omtalt i Det nye testamente, men vi har to såkalte barndomsevangelier som supplerer med en rekke legendepregede trekk. Det er Jakobs protevangelium som er en beretning om jomfru Marias fødsel og barndom og om omstendighetene omkring Jesu fødsel; dessuten Tomas’ barndomsevangelium som inneholder fantasifulle fortellinger om Jesu barndom fra han var fem til tolv år.

Andre apokryfe evangelier dreier seg om begivenheter som skal ha funnet sted i forbindelse med Jesu død og oppstandelse. Det mest kjente eksempelet er Nikodemusevangeliet som inneholder en ganske utrolig beretning om Jesu nedfart til dødsriket. Av Petersevangeliet er bare den delen som omhandler Jesu død og oppstandelse bevart. Det har et sterkt anti-jødisk preg der all skyld for Jesu død legges på jødene, mens den romerske landshøvdingen Pilatus fremstilles som uskyldig. Evangeliet gir også en «beskrivelse» av Jesu oppstandelse der Jesus fremstilles som en kjempemessig skikkelse som «raget over himlene», som kommer ut av graven fulgt av et talende kors.

Blant evangeliene finner vi også Mariaevangeliet, Judasevangeliet og Tomasevangeliet. De to første gir alternative fortellinger om Jesus og disiplene, der henholdsvis Maria Magdalena og Judas gjøres til de sentrale personene. Tomasevangeliet inneholder ingen fortelling, men er en samling av det som angivelig skal være ord av Jesus.

En annen viktig kategori er de ulike «aktene», skrevet etter mønster av Apostlenes gjerninger (på latin kalt Acta apostolorum), derav navnet «akter». Også disse tekstene kan sies å utfylle «tomrom» i Det nye testamentes fortelling. Ifølge Matteusevangeliet (kapittel 28, vers 19) ble Jesu apostler sendt ut til alle folkeslag. Men hvor dro de og hva skjedde med dem? Det er dette de ulike aktene ønsker å besvare. I Petersaktene og Paulusaktene får vi høre hvordan de to apostlene drev misjonsvirksomhet blant annet i Roma, der de begge døde som martyrer. Tomasaktene forteller om Tomas (også kalt Judas) og hans angivelige virksomhet i India, mens Andreasaktene legger denne apostelens virksomhet til Hellas.

I tillegg til disse tekstene finnes det også noen apokryfer brev (blant annet et angivelig brev fra Jesus til kong Agbar) og apokalypser (blant annet Peters apokalypse og Paulusapokalypsen).