apokryfer

Freskomaleri fra 1588 som fremstiller Trientkonsilet i 1546, kirkemøtet der de apokryfe skriftene ble en del av den romersk-katolske kirkens kanon.

Av /Web Gallery of Art.

Apokryfer er skrifter som minner om bibelbøker og er anerkjent som et slags tillegg til Bibelen. Skriftene ble til på slutten av gammeltestamentlig og begynnelsen av nytestamentlig tid, det vil si mellom 200 fvt. og 100 evt. De står i fortsettelsen av den gammeltestamentlige tradisjonen og omfatter forskjellige typer av litteratur som historieskrivning, fortellinger, profetord, visdomlitteratur, religiøse dikt og salmer.

Faktaboks

uttale:
apokrˈyfer
etymologi:

av gresk ‘skjult’

også kjent som:

apokryfiske bøker

Ordet apokryf betyr skjult. Kirkefaderen Hieronymus (rundt 347–419) brukte ordet apokryf om skrifter som ikke fantes i det hebraiske gamle testamentet, men var med i vanlige utgaver av Det gamle testamentet i gresk oversettelse. Det er i denne betydningen ordet brukes i dag.

Gammeltestamentlige apokryfer

Gammeltestamentlige apokryfer er en rekke jødiske skrifter (300 fvt.–70 evt.) som ikke finnes i den hebraiske kanon, men som er tatt med i tidlige kristne oversettelser av Det gamle testamentet (for eksempel Septuaginta). Det er uenighet om hvilke skrifter som skal regnes med til de gammeltestamentlige apokryfene. Ofte vil man i oversikter finne følgende skrifter:

Fra og med Martin Luther (1483–1546) ble betegnelsen apokryfer vanlig blant protestanter. Han ga skriftene en lavere status enn de kanoniske. Etter at Luther hadde markert et negativt standpunkt til apokryfene, inntok den romersk-katolske kirke snart det motsatte synet. På Tridentinerkonsilet i 1546 ble det bestemt at de apokryfe skriftene var en del av kirkens kanon. Derfor kalles ikke disse apokryfe av den romersk-katolske kirke, men deuterokanoniske (senere kanoniske). Derimot kalles ofte pseudepigrafene for apokryfe skrifter på katolsk hold. En vanlig betegnelse på både pseudepigrafer og gammeltestamentlige apokryfer er intertestamentale skrifter. Med denne mer nøytrale termen vil man gi uttrykk for at tekstene verken er gammel- eller nytestamentlige, men at de stammer fra tidsrommet mellom de to testamentene.

Nytestamentlige apokryfer

Nytestamentlige apokryfer knytter det seg store definisjonsproblemer og stor uenighet til. De fleste vil hevde at nytestamentlige apokryfer er tekster som er bærere av informasjon om Jesus og apostlene, og som presenterer denne i de tradisjonelle nytestamentlige sjangere. Tilblivelsestid kan variere fra 100-tallet til tidlig middelalder. Antallet varierer sterkt i ulike oversikter (rundt 30–100).

Det er vanlig å dele inn nytestamentlige apokryfer:

  • apokryfe evangelier, for eksempel Jakobs protevangelium og Tomasevangeliet
  • apokryfe apostelgjerninger, for eksempel Johannes' gjerninger og Paulus' gjerninger
  • apokryfe brev, for eksempel 3. Korinterbrev og Titus' brev
  • apokryfe apokalypser, for eksempel Peters apokalypse og Marias apokalypse

I de senere årene har denne litteraturen tiltrukket seg forskernes interesse i stadig økende grad, ikke minst etter funnet av Nag Hammadi-tekstene. Selv om de nytestamentlige apokryfene inneholder begrenset historisk informasjon om Jesus og hans samtid, fremstår de som svært viktige kilder til kunnskap om fromhetsliv og teologi i senantikken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg