Apokryfer, apokryfiske bøker, skrifter som minner om bibelbøker, og er anerkjent som et slags tillegg til Bibelen. Skriftene ble til på slutten av gammeltestamenlig- og begynnelsen av nytestamentlig tid, dvs. mellom 200 f.vt. og 100 e.vt. De står i fortsettelsen av den gammeltestamentlige tradisjon og omfatter forskjellige typer av litteratur som historieskrivning, fortellinger, profetord, visdomlitteratur, religiøse dikt og salmer.

Ordet 'apokryf' betyr 'skjult'. Kirkefaderen Hieronymus (omkring 400 e.vt.) brukte ordet 'apokryf' om skrifter som ikke fantes i det hebraiske gamle testamente, men var med i vanlige utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse. Det er i denne betydningen ordet brukes i dag.

Gammeltestamentlige apokryfer er en rekke jødiske skrifter (300 f.vt.–70 e.vt.) som ikke finnes i den hebraiske kanon, men som er tatt med i tidlige kristne oversettelser av Det gamle testamente (f.eks. Septuaginta). Det er uenighet om hvilke skrifter som skal regnes med til de gammeltestamentlige apokryfene. Ofte vil man i oversikter finne følgende skrifter: Tobits bok, Judits bok, Tillegg til Esters bok, 1. og 2. Makkabeerbok, Salomos visdom, Jesus Siraks sønns visdom, Baruks bok, Jeremias brev, Tillegg til Daniels bok, Manasses bønn.

Fra og med Luther ble betegnelsen apokryfer vanlig blant protestanter. Han ga skriftene en lavere status enn de kanoniske. Etter at Luther hadde markert et negativt standpunkt til apokryfene, inntok den romersk-katolske kirke snart det motsatte syn. På Tridentinerkonsilet i 1546 ble det bestemt at de apokryfe skrifter var en del av kirkens kanon. Derfor kalles ikke disse 'apokryfe' av den romersk-katolske kirke, men deuterokanoniske ("senere kanoniske"). Derimot kalles ofte pseudepigrafene for apokryfe skrifter på katolsk hold. En vanlig betegnelse på både pseudepigrafer og gammeltestamentlige apokryfer er intertestamentale skrifter. Med denne mer nøytrale termen vil man gi uttrykk for at tekstene verken er gammel- eller nytestamentlige, men at de stammer fra tidsrommet mellom de to testamenter.

Nytestamentlige apokryfer knytter det seg store definisjonsproblemer og stor uenighet til. De fleste vil hevde at nytestamentlige apokryfer er tekster som er bærere av informasjon om Jesus og apostlene, og som presenterer denne i de tradisjonelle nytestamentlige sjangere. Tilblivelsestid kan variere fra 100-tallet til tidlig middelalder. Antallet varierer sterkt i ulike oversikter (ca. 30–ca. 100).

Det er vanlig å inndele nytestamentlige apokryfer i apokryfe evangelier (f.eks.Jakobs protevangelium, Tomasevangeliet), apokryfe apostelgjerninger (f.eks. Johannes' gjerninger, Paulus' gjerninger), apokryfe brev (f.eks. 3. Korinterbrev, Titus' brev) og apokryfe apokalypser (f.eks. Peters apokalypse, Marias apokalypse).

I de senere år har denne litteraturen tiltrukket seg forskernes interesse i stadig økende grad, ikke minst etter funnet av Nag Hammadi-tekstene. Selv om de nytestamentlige apokryfene inneholder begrenset historisk informasjon om Jesus og hans samtid, fremstår de som svært viktige kilder til kunnskap om fromhetsliv og teologi i senantikken.

Videre lesning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.