havfolkene

Havfolkene, og deres opprinnelse, vekket forskeres interesse allerede på slutten av 1800-tallet og er fremdeles et aktuelt og omstridt forskningstema. Mange opprinnelsessteder har vært foreslått: Sicilia, det sydlige Balkan eller enda lenger nord, områder nord for Svartehavet eller kystområdene i Lilleasia. I tillegg har det vært en utbredt forestilling at de kan ha kommet fra Kreta og at de har hatt noe med sammenbruddet av den minoiske kulturen å gjøre.

Den vanligste oppfatningen blant forskere i dag er at havfolkene kom fra flere av områdene rundt Egeerhavet og/eller fra øyene. Deres oppbrudd fra sine hjemsteder settes av mange i forbindelse med europeiske folkevandringer, uår og sultkatastrofer, som også anses som medvirkende årsaker til at den mykenske kulturen gikk under.

Nyere forskning og utgravninger heller også til den oppfatning at havfolkenes opprinnelse og etniske sammensetning var mer kompleks enn tidligere antatt. Mye tyder på at det var kulturelle forskjeller mellom de ulike gruppene. Den tidligere oppfatningen om at havfolkene var krigerske erobrere som ankom sjøveien i stadig nye bølger, og ødela alt på sin vei, blir nyansert. De fleste forskere mener nå at de ankom både med skip og over land, gjennom Anatolia, og derfor over en lengre periode. Billedlige fremstillinger viser både skip og oksekjerrer, krigere, kvinner og barn. DNA fra utgravde barneskjeletter viser også at de nye innvandrerne blandet seg med Kanaans opprinnelige befolkning.

Samtidige billedlige fremstillinger viser at havfolkene hadde annerledes hodeplagg, klær og våpen enn det som var vanlig i Midtøsten. De forskjellige gruppene ser imidlertid ut til å ha hatt ulike klesskikker. Også mye av deres keramikk viser en mulig opprinnelig tilknytning til den mykenske kulturen, men utgravningene har vist at disse gjenstandene etter hvert også ble lokalt produsert og tilpasset.

Havfolkene har ikke etterlatt seg egne tekster. Vår kunnskap om deres vandringer og erobringer er derfor i stor grad basert på deres motstanderes tekster. De tidligste omtalene av havfolkene (shardana, danuna og lukka), finner vi i et av de såkalte amarnabrevene fra cirka 1386–1318 fvt. Det dreier seg om kileskriftbrev fra kongen av Byblos til den egyptiske farao. Brevet dreide seg om en strid med landet Amurru.

Mest får vi likevel vite gjennom egyptiske tekster, både på minnesmerker og papyrus, selv om fremstillingene ikke alltid gir et helt pålitelig bilde av historiske hendelser. Best kjent er innskriftene i tempelet i Medinet Habu, som forteller om hvordan de fremmede fra havet ødela landene langs kysten. Her nevnes både Amurru, Hatti og Karkemish. Den såkalte Papyrus Harris, som ble laget rett etter Ramses 3.s død, forteller blant annet om kongens seier over havfolkene. Bildene på veggene i tempelet gir et bilde av havfolkenes klær, våpen, vogner, skip og kampteknikk.

I tillegg kommer de langt senere bibeltekstenes negative fremstilling av israelittenes fiender, filistrene. For å få vite noe om havfolkenes egen kultur, er det derfor nødvendig å studere gjenstander funnet gjennom arkeologiske utgravninger. Slike utgravninger foretas fremdeles og bidrar med stadig ny innsikt.

Det har lenge vært en oppfatning blant forskere at havfolkene var ansvarlige for ødeleggelsen av de gamle bystatene langs det østre Middelhav, før de selv ble bofaste. De blir også oppfattet som ansvarlige, eller medvirkende, til hettitterrikets undergang. Foruten å opptre samlet, skal mange også ha tjent som leiesoldater i både hettittenes og egypternes hærer, blant annet skal havfolk ha deltatt i slaget ved Kadesh i 1274 fvt.

Mest kjent er havfolkenes forsøk på å få innpass i Egypt. Egyptiske kilder beskriver dem som krigerske inntrengere som angrep Egypt både fra land og fra havet, og egyptiske bilder viser bare mannlige krigere. De nevnes allerede under Ramses 2. (regjerte cirka 1279–1213 fvt.). Stadig nye bølger av inntrengere utfordret Egypts grenser. Et stort angrep skal ha funnet sted under Merenptah (regjerte cirka 1213–1203 fvt.). Angrepet skal ha kommet fra Libya og vært ledet av libyske soldater, assistert av fire forskjellige grupper havfolk.

Ifølge en innskrift i Medinet Habu skal havfolkene ha tapt i et siste slag mot Ramses 3. (regjerte cirka 1186–1155 fvt.) i 1177 fvt. Ramses skal så ha gitt et av de beseirede folkene, kalt peleset (sannsynligvis filistere), tillatelse til å bosette seg i det sydlige Kanaan. Men mange forskere mener at egypterne på denne tiden allerede hadde mistet sin makt over Kanaan, og at filistrene derfor må ha erobret området med makt. De siste innskriftene fra Egypt som nevner havfolkene er fra cirka 1180 fvt.

Utgravninger viser at mange av de gamle bystatene (som Ugarit, Hasor, Megiddo, Lakish) ble ødelagt i denne perioden, men det er ikke klart hvem, eller hva, som var skyld i alle ødeleggelsene. Nå peker mange forskere heller på at havfolkene dukket opp i Midtøsten i en overgangsperiode, da de gamle bystatene langs kysten allerede var preget av sosial ustabilitet. Egypterne og hettittene, som hadde delt makten i området mellom seg, hadde mistet mye av sin innflytelse. Omreisende grupper og fredløse, habiru, og halvnomader truet både bystatene og de bofaste bøndene. Havfolkenes ankomst kan derfor ha vært en medvirkende årsak til den gamle ordningens fall, men ikke den eneste. Overtagelsen av områdene kan også ha gått mer gradvis for seg enn tidligere antatt og hatt mange ulike, men sammenfallende grunner.

De senere årenes forskning har også begynt å fokusere på klimaendringer i både Hellas og hele det østre Middelhavsområdet, og også i Anatolia. Både nyere utgravninger, samt undersøkelser av rester av pollen og trær, viser at det må ha vært lite regn i hele dette området både på 1200– og 1100–tallet fvt. Korrespondanse mellom de mange bystatene omtaler matmangel og sult mange steder på 1100-tallet fvt. Det er derfor ikke lenger sannsynlig at havfolkene var eneansvarlige for de gamle kulturenes sammenbrudd.

• bronsealderen
• filistere
• Oldtidens Palestina
• Kanaan
• hettittene

• Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization Collapsed (Revisted and updated). Princeton University Press. Princeton and Oxford.
• Dothan, Trude og Dothan, Moshe (1992): People of the Sea: Search for the Philistines. New York.
• Killebrew, Ann E. og Lehmann, Gunnar (2013): The Philistines and other «Sea Peoples» in Text and Archaeology. I serien: Society of Biblical Literature. Atlanta, Georgia 2013.
• Peczynski, Shell (2009): The Sea People and Their Migration. Rutgers University. New Brunswick, New Jersey.