Gnaeus Pompeius Magnus

SCODE. Begrenset gjenbruk

Gnaeus Pompeius den eldre var en romersk feltherre og politiker, og far til Gnaeus og Sextus Pompeius. Han deltok i forbundsfellekrigen i perioden 91–88 fvt. under sin far, konsulen Gnaeus Pompeius Strabo, da han også ble Ciceros venn.

Han skapte seg et navn som Sullas hjelper i krigen mot Marius' tilhengere i perioden 83-81 fvt., beseiret Sertorius i Spania i perioden 77–72 fvt. og tilintetgjorde på hjemveien restene av Spartacus' slavehær. Tross sin unge alder og senatets motvilje tiltvang Pompeius seg konsulatet i 70. Ved å spille på folkets og riddernes interesser skaffet han seg siden spesielle fullmakter i kampen mot sjørøverne i 67. Han beseiret kong Mithradates av Pontos i årene 66–63, gjorde Syria til provins, erobret Jerusalem og opptrådte som egenmektig administrator i Østen, før han kom tilbake til Roma og holdt triumf i 61.

På grunn av sin raske karriere, sine store seirer og ressurser og enestående posisjon blant soldatene ble Pompeius etter hjemkomsten fryktet og motarbeidet av optimatene i senatet, enda han oppløste hæren. Han dannet sammen med Crassus og Caesar «det første triumvirat» i 60 for å få kontroll over romersk politikk. Avtalen ble styrket ved Pompeius' giftermål med Julia, Caesars datter. Triumviratet ble fornyet i 54, men til tross for spesielle fullmakter, konsulat i 55 og enekonsulat i 52, kom han stadig mer i skyggen av Caesar. Pompeius og senatet hadde derfor felles interesser da Caesar rykket inn i Italia i 49. I borgerkrigen mot Caesar ble Pompeius fører for senatets hær, som han førte til Hellas, der han ble slått ved Farsalos i 48. Pompeius selv flyktet til Egypt, hvor han ble drept.

Imperiet gav både Pompeius og Caesar enorme militære og økonomiske maktmidler, og skapte en ubalanse som de republikanske institusjonene ikke kunne bære. Caesar utnyttet ressursene konsekvent til å sette republikken ut av spill. Pompeius hadde et inkonsekvent forhold til republikken og sin egen makt; han ville beholde republikkens institusjoner, men ha unntak for seg selv. Hans begavelse var militær snarere enn politisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.